Har en liten gjeterhannhund på 2 år som er skeptisk til fremmede mennesker. Dette ble veldig synlig i puberteten, og selv om jeg har jobbet med dette, så er det ikke blitt bra. Hvis det ringer på døren hjemme er det fullt sirkus inntil han ser hvem som er der, er det noen han kjenner roer han seg ganske kjapt, men er det noen fremmede så bjeffer han og blir utrolig stresset. Prøver så godt jeg kan å lære han å sette seg ned og vente når det ringer på, men dette er virkelig ikke enkelt fordi han er så skeptisk. Det føles egentlig som om han vil ha kontroll på situasjonen.
Noen ganger kan han finne på å stille seg ved siden av (inntil) de som er på besøk å jokke i luften - noe jeg antar kommer av stress. Har prøvd å avlede han i disse situasjonene, men nå er jeg rimelig lei, og sier klart ifra til han at det ikke er greit å oppføre seg sånn. Det virker som om det er enkelte mennesker han oppfører seg sånn mot, gjerne barn og menn... Hva bør jeg egentlig gjøre i disse besøkssituasjonene? Sånn som det er nå så velger jeg ofte å binde han fast inne når vi har besøk, fordi det blir bare mas hvis jeg må følge med han hele tiden. Synes det er så ubehagelig at han oppfører seg sånn. Men vil jo egentlig prøve å forstå hvorfor han reagerer som han gjør.
Ute på tur reagerer han ofte mye på folk vi møter dersom vi blir stående å snakke, noen ganger bjeffer han mens vi prater, men ofte får han en voldsom bjeffereaksjon i det vi går fra hverandre. Da gjør han utfall etter dem, bjeffer, knurrer og løper ut i båndet. Har prøvd å avlede med godbiter, noe som delvis hjelper, men da må jeg ha fullt fokus på hunden min og kan ikke snu meg fra han et sekund. Har begynt å be folk om å slutte å ta kontakt med han, sånn at han ikke føler seg "overfalt" av fremmede som vil hilse på den søte hunden... Men det er akkurat som at han samler opp stress mens vi står i ro og snakker, og så skal alt pøses ut når vi går videre.
Det samme skjer dersom vi møter folk på fjellet/i skogen der vi ellers er alene. Da reagerer han veldig på folk (og hunder) som går forbi nært inntil oss på stien, bjeffer og utagerer, men før dette skjer har han stivnet helt og nekter å gå i møte med dem. I mer urbane strøk går passering av folk veldig fint, når de bare går forbi oss på litt avstand og ikke stopper opp. Samme gjelder å passere hunder med litt større avstand. Men det er ikke alltid like enkelt å lage stor nok avstand, og jeg vil jo ikke slutte å gå på stier i skog og fjell bare for å unngå utagering. Trenger tips til å jobbe med dette.
Det skal sies at hunden fungerer veldig fint i treningssammenheng i klubben, er fremdeles skeptisk til nye folk, men lar seg stryke på og bli hilst på uten å lage styr. Da takler han også fint å trene ved siden av andre hunder/passere osv. Så alt er ikke bare negativt, det er veldig mye positivt også