sunnaneng

50 minutter siden, Nimbus skrev:

Ja, jeg kjenner ikke helt igjen de individene jeg har møtt av rasen i den beskrivelsen, men det kan godt være jeg bare har hatt flaks! Men, på den andre siden så sier min klart ifra når hun vil ha noe, oppmerksomhet, mat eller tur, så kanskje jeg bare ikke synes det er like slitsomt 

 

Ja, jeg har samme oppfatning som deg. Lagottoen hadde uflaks, og ble tidlig markedsført som den perfekte allergivennlige familiehunden. Den steg altfor raskt i antall og man har avlet på mye som sikkert ikke burde blitt avlet på, og man har fortsatt mange useriøse oppdrettere som stikker hodet i sanden. For spanjolens del er det andre faktorer som spiller inn. Du har de useriøse oppdretterne der også (som alle andre steder), men rasen ble (heldigivis) aldri like populær. Samtidig er den også en av de rasene som er blitt litt utsatt for vårt ønske om å tilpasse enhver hunderase til moderne, vestlig levesett. I Spania har den vært en rendyrket bruks- og gårdshund som blant annet gjeter sau.  Mye av det som gjorde den bra til sitt formål gjør den til ikke en så god familiehund, ihvertfall ikke for alle familier. Heldigvis er det noe mange av oppdretterne er opptatt av. Man skal ikke kaste "babyen ut med badevannet" - rasen må få beholde noe av sitt særpreg, så får man heller bare innrømme at det gjør at den faktisk ikke er perfekt for alle. Men utrygg og ustabil skal den da altså ikke være, og det jobbes det åpent og ærlig med. Anywho, jeg skal slutte å skrive mer om akkurat dette i denne tråden. Alle ser uansett ut til å være skjønt enige - for en gangs skyld 

Du trenger ikke å slutte for min del, jeg synes det er veldig interessant! ? Hvorfor det har gått så galt med lagottoen, mens andre har klart seg bedre. Hva mener du konkret med at det som gjorde den bra til sitt opprinnelige formål i Spania, kan gjøre den mindre egnet som familiehund?

Kjenner du (eller  noen andre) til barbet? Interessant om den ligner de spanske og italienske. Selv om den kanskje er litt for stor for meg.

Takk for alle svar!

Jeg takler litt prating og lyd, altså. Koseprating er, vel, koselig ? Men sånn det har vært med min lagotto og spanjolen jeg kjenner, at de etter å ha gått en time eller tre, og vi skal ta en pause ved et vann, ikke klarer å finne roen, men MÅ uti vannet. Og at de må fortelle hvor urettferdig livet er. Det synes jeg er slitsomt. Noe har med oppdragelse å gjøre, men ikke bare. 

Men jeg registrerer det dere sier om dette er mye rusk på de spanske også. Synd det er sånn, men flott at det jobbes med problemet i rasemiljøet. Slik er det på ingen måte når det gjelder lagotto, utifra hvordan jeg opplever det. 

Jeg mistet hunden min tidligere i sommer, en lagotto, gammel og trett av dage. Han var en fantastisk hund på mange måter, bortsett fra når han ikke var det. Han var redd for alt og alle; søppelbøtter, bilhengere, en stubbe som ikke var der i går (!), bærplukkere på tur i skogen, barn på vei til skolen. Alt var farlig, og han kunne aldri slappe av, bortsett fra hjemme i egen stue. Han beit aldri noen, men jeg var redd for at han skulle gjøre det. Dessverre er inntrykket mitt at han var veldig typisk for rasen. Har møtt mange lagottoer med mord i blikket. Dyrlegen vår har lite positivt å si om de lagottoene h*n har møtt. De er engstelige, og de er stressa. Der vi har trent agility har de vært av samme oppfatning. Rett og slett en ødelagt rase, og det er synd, fordi de (etter mitt syn) er helt utrolig nydelige hunder når de er trygge og fornøyde.

Men jeg tar ikke sjansen på en lagotto igjen. Orker ikke det hundelivet. 

Det jeg ser etter i en hund er (i litt tilfeldig rekkefølge):

Mentalt stabil

Røytefri (har altså erfaring fra pelsstell på en lagotto, som jeg klipte helt ned hver andre/tredje måned)

Førerorientert/lite jaktlyst (vil kunne gå med den løs utenfor båndtvang)

Ikke FOR stri/viljesterk (jeg er ikke så veldig stri selv, og da ender det med at hunden vinner...  )

Ikke altfor mye lyd (tåler fint litt bjeffing når det banker på døra osv, men ikke en som skal si ifra HELE tiden)

Rundt 15-20 kg, og +/- 40 cm høy

Har vurdert spansk vannhund, men har en formening om at det er litt rusk på den mentale siden der også? I tillegg vet jeg fra erfaring (kjenner en spansk vannhund, en særdeles veloppdragen og hyggelig herremann,) at det er MYE lyd i de også, lik det var på min lagotto. I settinger der han har store forventninger (feks ved vann), er det pesing, piping, klynking og uling uten like. Han klarer liksom ikke å roe seg ned, og må bare beklage seg. Fryktelig slitsomt for både hund og mennesker. Min personlige teori er at det er sånn vannhunder er, men korriger meg gjerne?

Andre raser jeg tenker på er bedlington terrier (har skjønt at de ikke har typisk terriergemytt?) og mellompudler. Andre raser som kan være aktuelle?

Jeg jobber ikke fullt, og hunden vil ikke være mye alene. Går i skogen en time eller to, stort sett hver dag, og ofte ute med telt eller hengekøye i helger, og det må hunden kunne takle. Kan trene litt lydighet/spor/agility for å gi hunden noe mental stimuli, men det kan ikke være noe hunden krever mye av for å ha det bra.

Takknemlig for alle mulige innspill