frostbeten

Takker for gode råd. Istedenfor at vi går tur hver gang bytter vi det ut med litt mer lek og kos ute, og litt jogging når været har tillatt det - det har jo vært forferdelig varmt den siste tiden. Jeg trodde ikke det var noe vits i å prøve jogging, men han virker mer fokusert og jeg får følelsen av at han løper sammen med meg. Veldig gøy. En annen ting jeg har styrt unna men som jeg nå har innført er flexibånd. Jeg trodde han kom til å dra uansett, men jeg opplever at det er mye enklere å få kontakt med han og han er veldig flink til å komme til meg når jeg ber om det. Kontaktproblematikken er ikke helt løst, men det er mye fremgang. Han virker mer avslappet nå som vi ikke må holde han igjen når vi f.eks går ut trappa, så han fyker heller ikke av gårde på egen hånd.

Heisann, jeg er på ny forumet her og har en forhåpentligvis ikke helt umulig problemstilling. Vi har en snart tre år gammel Golden Retriever-gutt. Verdens herlige kompis. Inne er han rolig og fin, og så snill med vår snart ett år gamle datter selv om hun kan være litt hardhendt med han. Når vi er inne er det to ting som fyrer han opp. Det ene er besøk, men her roer han seg etter en liten stund, og det andre er tur. Men her finner han som regel ikke roen før lenge etter vi har kommet hjem. Stresset starter lenger før turen begynner. Bare jeg nærmer meg gangen tenker han at det er en mulighet for å komme seg ut og kliner seg inntil døra. Det eskalerer til stress hvis jeg begynner å kle på meg og vise tegn på at vi faktisk skal gå tur. Han løper i ring, peser og rister seg og er kjempestressa. For all del ikke si ord som "gå", "ut" og "tur". Og i hvertfall ikke i samme setning. Jeg har fått "unghund"-forklaringen fra dyrlege og andre en stund, men syns det er på tide å ta grep for alvor før det kommer helt ut av kontroll. Vi har vært på valpe/dressurkurs der vi ikke har klart å komme stor vei når vi er tilbake til hverdagen. Jeg har lenge forsøkt å få bukt med dette. Jeg har bare stått i gangen sammen med han uten å gå ut. Jeg har gått ut alene. Jeg har lært han å være i ro når skal klipse på båndet og å sette seg når jeg tar i dørhåndtaket. I mellom slagene er det risting, pesing og masse stress. Når vi først går ut er drakampen i gang. Vi bor i andre etasje og han drar alt han kan får komme seg til trappa, ned trappe og ut på veien. Når vi har kommet dit er som han på annen planet. Jeg er sjanseløs på å få kontakt med han, ingen godbiter i verden er mer interessant enn luktene i grøfta. Og derifra er det definitivt han som går tur med meg. Han drar og drar og jeg følger etter, bare mer og mer resignert. All vilje jeg hadde til å gjøre dagens tur til positiv tur er vekk og jeg lar han bare dra. Godbiter er fremdeles like uinteressante. Når det gjelder godbiter har jeg forsøkt alt fra de fleste typene jeg finner i dyrebutikker, dagligvarehandler til pølse- og ostebiter. Han kan roe seg litt etterhvert utover turen. Da kan han attpåtil gå forholdsvis rolig ved siden av meg i perioder. Kontakt får jeg fremdeles ikke med han, bortsett fra når jeg holder han igjen og han kikker bak på meg med "skal vi ikke fortsette snart?"-blikket. Jeg forsøker å belønne denne lille kontakten med både ros og godbiter, men det virker ikke å interessere han. Det verste er likevel utfallene, når han brått drar med all sin kraft mot noe vi uansett ville komme frem til om få sekunder. De kan det være mange av. Så har vi gått turen vår, arma mi og sliten og øm etter vekselvis draing og utfall. Jeg kjenner meg irritert og lei en stund mens han kan være stressa en periode før vi blir rolige venner igjen og alt er glemt. At det er så tungt å gå med han og vanskelig å få kontakt har ført til at jeg må gå alle turene med han. Samboeren min klarer rett ikke gå med han når det blir så krevende. Det er også vanskelig å få noen til passe han når det blir nødvendig på grunn av dette. Vi bor i en leilighet i andre etasje. I etasjen under bor det to små spaniertisper og det gjør nok sitt med en hormonell unghund. Det er mange hunder i gata vår, men det er ikke såpass med aktivitet at det skulle ta over helt tenker jeg. Det er ikke bare elendighet når vi går turer. Han bryr seg ikke om mennesker, biler og syklister på veien. Han kan være rolig med bjeffende hunder bak gjerder og rekkverk, og får vi hilse på andre hunder ute er som oftest veldig rolig og balansert. Går vi turer i fjell, skog og mark er det langt fra like ille selv om det er vanskelig med kontakt der også. Når vi leker ute, som dessverre ikke er altfor ofte, syns jeg vi har god kontakt. Fremdeles er ikke godbiter noe særlig interessant så jeg syns ikke jeg får belønnet han noe særlig. Vi har ikke fått til å trene spor og søk siden godbiter ikke er interessante. Til info går vi ut tre ganger om dagen, to små lufteturer på 10-20 minutter og en lengre tur på rundt en time. I helgedagene kan den lange turen bli halvannen til to timer lang. Den lange turen har vanligvis vært på ettermiddagen, men skal forsøke å gjøre om på rutinene til å ha den etter barnet har lagt seg. Etterhvert skal det komme en til, og jeg vil ikke at hunden skal være stressa og oppjaget når han egentlig skal kose seg ute med oss. I korte trekk: Hvordan får jeg kontakt med hunden min i hunden min, og roet han ned når vi skal ut? Og hvordan belønne en hund som tydeligvis ikke er interessert i godbiter og som jeg ellers ikke får kontakt med? Drømmen er en hund som vi begge kan gå turer med og ha det fint med slik som vi har det inne.

Jeg har en golden på snart tre år som periodevis røyter veldig mye, og jeg har bare gode erfaringer med Furminator. Gikk over til det for et par måneder siden og så raskt effekten innendørs. Anbefales!