Ja det varierer litt med linjene og oppveksten, noen akitaer bjeffer kanskje 2-3 ganger i livet mens andre bjeffer litt mer. De lærer gjerne hvis det er andre hunder i oppveksten som bjeffer. Min bjeffer bare om det er noe han mener bør sies fra om, de har vakt i seg det er viktig å være klar over, men min bjeffer f.eks. aldri når det ringer på døra eller kommer folk, eller når vi leker. Heller ikke når han leker med andre hunder. Min er generelt en utrolig glad gutt som elsker alt og alle og sjarmerer folk i senk hehe, han elsker kos men er ikke den som vil ligge i sofaen eller senga. Ligner litt på en katt igrunnen, ting er litt sånn "på mine premisser". De kan f.eks. fint kaste og hente ball men plutselig gidder de ikke mer. Ekstremt smarte og lærer fort, men har ikke tålmodigheten til å terpe på det samme i lange økter, da blir de lei. Motivasjon er cluet, for akitaen er det ikke nok å "please eier". Har nettopp tatt bronsemerket med min med godt resultat, men likevel gidder han ikke nødvendigvis lystre i en hjemmesituasjon. Ser bare på meg som om han spør "Ok? Hva får jeg for det?" ? De har jakt i seg, så ikke en rase man bør stole på å kunne ha løs, selv om de kan god innkalling så kan de finne på å blåse en lang marsj i det om noe er mer spennende. Kan gå godt både med andre dyr og barn, så lenge de sosialiseres godt og har gode opplevelser. De er derimot kjent for å ikke gå særlig bra med hunder av samme kjønn. En stor rase, min veier vel ca 45 kg nå og er ca 67cm, mankehøyde på hanner er 66-71, vekten ligger rundt 45-55, tisper er litt mindre. Pga den rolige fremtoningen passer de likevel bra i leiligheter og trenger ikke stort hus med hage. Veldig lojale hunder som elsker "flokken sin" (familien eller hvem som helst som er med på tur akkurat da og blir ansett som en av flokken). Klarer fint å være alene hjemme med rett trening. Skifter ut all underull 2 ganger i året, ellers ikke spesielt avansert pelsstell. Renslig rase.