Hans

Takk, det var et godt tips! Det skal vi teste.

Takk for sakelig tilbakemelding. Hos den yngste ligger det nok mer i hans natur å varsle. Og det er stort sett alltid han som starter. Som sagt så bjeffet nesten aldri han eldste før etter yngste kom i hus. Men nå med baby så kan vi ikke ha så mye bjeffing i tillegg som vi har fått en baby vi også må gi en del av tida vår til. Det er ikke med lett hjerte vi søker hjelp, så veldig takknemlig for tipsene. Vi har prøvd å forebygge en del bjeffing med høyere lyd på TV bl.a.Vi bygget gjerde i store deler av Hagen så de kunne løpe fritt og boltre seg på gresset i tillegg til vanlig luftegård. Der har de diverse leker som inne, også tilgjengelig. Likevel så har ikke bjeffingen blitt veldig mye bedre. Det er også når de blir avgrenset oss eller vi må dra avgårde uten de, bjeffingen tar av. Men skal vurdere å få inn en som kanskje kan ta de noen dager eller om omplassering kan være det beste for de i lengden... Vi anser de jo som familie så er tungt uansett hvilken vei man snur på dette. Vi skal sjekke ut med oppdretterne og få råd fra de også. Tusen takk for god veiledning.

Jeg ser at du har mening om dette, men hvilken erfaring har du ift det jeg spør om? Syns dog det blir litt svart hvitt svar fra deg da du sier vi ikke har tid, men tid gir vi hundene våre. Minst 1,5 time tur hver dag og noen ganger mer. Men om det er NOK tid ift hundenes preferanser er en annen sak. Bjeffingen startet idet vi anskaffet hund nr2 da han er en veldig vokal type. Så problemet er nok litt mer sammensatt enn kun tidsklemma slik du fremlegger det. Men har gått sålangt nå at husfreden er satt på prøve. Nå vet jeg lite om deg og om du har barn, men idet vi fikk en nyfødt i huset skiftet naturlig nok også fokus litt i huset. Det ser jeg mange småbarnsforeldre opplever dessverre. Vi har likevel prøvd å sette av tid hvor den ene har barnet og den andre aktiviserer de med lek og litt oppgaver. Men til syvende og sist så har ikke døgnet mer enn 24 timer uansett hvordan man vrir og vender på det. Vet også at veterinærer ikke steriliserer med mindre det er et medisinsk tilfelle. Så om de hadde gjort det ene og alene fordi hunden er understimulert som du så fint formulerte, så hadde vi aldri tillatt det. Har lest på anicura at noen hunder kan slutte å bjeffe ved kastrering og derfor tester kjemisk først. Om en hund hele tiden er på ank ang lyder, må jo dette være slitsomt for dyret. Igjen ødeleggende for dynamikken i familien da barnet ikke får sove og vi ikke kan gjøre noe rundt huset. Derfor vi ønsket å høre erfaringer rundt det om noen har. Men takk for engasjementet ditt.

Ja såklart så vil jeg hundenes beste. Og har også tenkt at kanskje de vil få det bedre hos noen som har mulighet til å investere mer tid med de. De får vanligvis 3x30 + minutter tur daglig og i helger ofte lengre turer. Etter vi fikk han minste på 3år, startet bjeffinga da han tydeligvis er veldig vokal generelt. Han på 5, startet også med bjeffing. Dette var før vi fikk barn. Noe som virket som han ønsket å «overdøve»/dominere han minste? Vi er nok alle frustrerte og ikke noen god situasjon å befinne seg i for noen av oss. Vi vurderer såklart beste løsning for hundenes beste. Så om det kan bety enten kjemisk kastrering eller adoptere de bort... Men takk for svar. Hører gjerne flere erfaringer om noen har.

Hei. Vi har to hunder av mindre rase, men ikke av typen veskehund eller populærrase. De er 3 og 5 år gamle og vi har hatt de fra de var valper. Begge hannhunder, men forskjellige raser. «Problemet» har blitt slik at etter vi fikk barn for et år siden så har vi ikke kunnet dra ut av huset, gjøre hagearbeid eller få besøk etter barnet har lagt seg. De bjeffer uansett hva vi gjør eller ikke gjør. Han ene er veldig på å varsle hvis han tror han hører noe, at det kommer noen eller en bil kjører forbi. Dette trigget også nysgjerrigheten til han andre som også starter å bjeffe. Med en liten baby som skal sove på dagen og natten så har det blitt mye frustrasjon da baby våkner unødvendig mye av bjeffing og ikke får den søvnen som trengs. Det må dessverre sies at vi ikke har hatt like mye tid til de da barnet har krevd sitt også. Så noe bunner nok også i mindre stimuli. Ønsker ingen diskusjoner på dette da vi er smertelig klar over situasjonen. Det er såklart veldig frustrerende både for hundene og oss. Nå som det er sol og vi hadde tenkt å få ordnet og ryddet litt ute så tok vi med både hunder og barn ut siden vi vet at de ville bjeffe inne hvis ikke de fikk være med ut. De ble bundet til langline på gresset der vi holdt til, men vi måtte også bevege oss litt rundt for å rydde. Det er da bjeffinga starter. Vi får dermed ikke gjort noe uten at de bjeffer. Barnet skulle sove ute i vogna si og våknet såklart av all bjeffinga. Det hele endte med at hundene måtte tas inn og heller stå der å bjeffe. Noe som såklart ikke er heldig. Det er tydelig at hundene vil på tur og de har fått tur tidligere på dagen, men akkurat da så skulle vi rydde. De fikk tur litt senere. Samboer har nå etter 1 år med å prøve å få dette til å fungere sagt at det nå er hundene eller samboer som flytter. Jeg tenker også at det ikke kan være godt for hundene å det slik. De vil til enhver tid være der vi er og gjerne «oppå» oss. Er vi inne alle sammen så er de stort sett rolige og ligger på plassen sin eller ved beina våre. Hører/tror de hører noe så bjeffer de. Jeg har vokst opp med hunder og aldri måttet «gi opp» og omplassere en hund. Det er heller ikke noe jeg ønsker eller hadde i min villeste fantasi kunne sett for meg da vi anskaffet de. Derfor er det veldig tungt å i det hele tatt tenke tanken for å beholde samboer. Jeg lurer derfor på om kjemisk kastrering kan ha en effekt på bjeffinga? Mye av problemene i familiedynamikken bunner i varslende bjeffing og at de ikke kan være alene eller «på» oss når vi er ute sammen uten at de starter å bjeffe... Noen som har erfaringer rundt det? Igjen- ønsker ingen skjennepreken. Men råd og erfaringer ift bjeffing og kjemisk kastrering. Takk.