Jeg har nettopp fått vite at jeg har hundeallergi (hovner opp i kroppen og får astma - blir veldig syk). Har hatt hund før, men han måtte avlives for 2 år siden på grunn av sykdom som ikke kunne medisineres. Hadde ham i 4 år bare, fra han var valp. Fra jeg var 10-21 år hadde mamma og pappa hund så jeg vokste opp med hund og elsket det. Hunder er livet mitt, liksom. Hele fremtiden har hele mitt voksne liv vært basert på hva jeg vil ha med hunden min med på. Jeg klarer ikke å se for meg en lys fremtid uten hund. Hadde en hund på prøve, samme rasen jeg hadde sist gang, og det gikk ok de første timene. Så ble jeg tett i pusten. Så ble jeg hoven og ble verre og verre, jeg går på allergimedisin året rundt så hadde medisinen i kroppen fra før av. Dagen etter måtte vi gi tilbake hunden og jeg gråt og gråt. Følte jeg ga slipp på en stor del av meg selv. Det er en så enorm sorg for meg, dette her. Vi flyttet hit vi bor nå for å kunne ha hund liksom. Og det var i 2010. Men reaksjonen jeg får er rett og slett uholdbar. Hunden er hjemme igjen og jeg sliter nå.. Fått flere forskjellige medisiner av legen som jeg går på, men blir skikkelig dårlig med én gang jeg går inn i rommet hunden har vært i. Hovner opp og i halsen og føler meg elendig. Begynner å skjelve litt også.
Men det er så vondt. Jeg takler det ikke. Takler ikke tapet og tenker bare "ikke det også". For jeg har, plutselig ut av det blå, fått MASSE matallergier de siste 1,5 årene. Familieselskaper er et mareritt fordi jeg aldri kan spise det de serverer. Det er flaut å snakke om det og jeg føler meg til bry. Er under utredning på Ullevål som foreløpig har vist seg å være udugelige, går 4 mnd mellom hver time. Og legen skjønner ikke symptomene mine. Jeg har mistet mye på den måten at jeg ikke lenger kan kose meg med mat noe særlig, dét også har vært en stor del av livet. Det sosiale blir litt kneblet, kan ikke spise ute i tilfelle kokken har tatt på peanøtter. Osv. Men det med hund er ganske ille for meg altså, for det er en stor del av hvem jeg ER her i livet, min identitet. Har sluttet å gå turer nå. Føler meg ensom. Jeg er introvert og hunden min har vært min bestevenn, som alltid trøster meg og er der. Lojal og hengiven. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det tapet av hund, min identitet. Det kan kanskje høres litt merkelig ut, men det er sånn jeg føler det og jeg har INGEN å snakke om dette med som forstår hva et liv med hund kan bety og viktigheten av det for enkelte mennesker. Her inne håper jeg det er mange som vil forstå. Kanskje noen som har noen gode råd.
Jeg har vært i kontakt med en oppdretter av puddel som er forståelsesfull og som mener at puddel er allergivennlig, men samtidig VET jeg at mange reagerer på puddel. Men det er liksom mitt siste håp føler jeg. Men mannen er ikke så veldig interessert i å prøve på nytt fordi jeg blir så dårlig - og det skumle er at jeg ikke merket noen reaksjon da vi var på besøk i timevis før vi hentet hunden (jeg ikke tålte) hjem. Så om jeg besøker en som har puddel er det ikke sikkert at jeg merker noe samme dagen, det kan visst gå ganske mange timer før kroppen "klikker". Er så redd for å ta med valp hjem og bli glad i den for så å ikke tåle den. Et familiemedlem av meg reagerer på pudler, og har hørt om flere andre som gjør det. Men samtidig fikk jeg høre om en familie med astmatikere som IKKE reagerer på puddel. Så jeg vet ikke, jeg.
Hadde en puddel på besøk for 1,5 åt siden og det gikk bra i nesten en uke. Merka ingenting. Men! Det var før jeg fikk resten av allergiene. Allergiene har forverret seg etter den tid.
Skal jeg leve et liv uten hund? Finnes det måter å bli frisk på? Leger vil nok se på dette som en bagatell (ingen "trenger hund"), men for meg et det alt annet enn en bagatell.
Skal jeg prøve puddel som et siste sukk? Jeg hadde egentlig tenkt til å prøve puddel denne gangen siden det virket som det lengste strået, men mannen ville ha rasen vi hadde sist og jeg følte det samme da vi var og hilste på. Følte meg "hjemme", og da jeg ikke fikk reaksjon etter 1-2 timer i samme rom som hundene så var det som om jeg var meg selv igjen. Kortvarig glede.
Vi ble litt skremt fra å prøve hund igjen. Samtidig merker jeg at jeg ikke greier å gi slipp. Er det noen som har gode råd?
Er det noe jeg kan gjøre for å faktisk kunne ha hund? Hunden jeg ikke tålte nå var korthåret uten underull.
