Trultz

Jeg setter stor pris på alle tilbakemeldinger fra dere her inne, dette var grunnen til at jeg postet dette her. Ser at flere av argumentene og meningene er like hennes og som jeg er "uenig" i, men setter stor pris på at de blir fastsatt av flere 1. Hundeparken: Dette er et poeng som jeg/vi vil ta tak i med en gang. Grunnen til at jeg har brukt dette er at jeg har villet sosialisere henne, men forstår godt poengene til alle her. Jeg kan heller avtale privat med de som hun går veldig godt overens med for "playdates" 2. @Simira : Jeg forstår ditt utgangspunkt utifra ditt svar, men føler det er litt overilt. Men det er kanskje også hvordan det føles her hjemme, vårt problem ble skrevet av meg og mitt synspunkt uten den andres part utgangspunkt Uansett, svar til ditt svar: - Rasen og holdning innenfor rasen kjente vi til...var kun "størrelsen" som var ukjent for oss. (misforstå meg rett)' - Hun flyr ikke etter andre hunder, hun bryr seg faktisk ikke om andre hunder i det hele tatt. Når vi går en vanlig tur overser hun alle hunder vi går forbi og er totalt uinteressert. Dette er viktig for meg, for min forrige hune (border collie) var nær å bli drept av en rottweiler som angrep når vi gikk tur. Men det som du og flere sier her om hundepark: Point taken, uten tvil! 3. Simira og fler tar opp småpjokkens lek med Fia som et "kanskje" problem og jeg er ikke direkte uenig i det. Men jeg (personlig mening) syntes også at både dyret og barnet skal lære gjensidig respekt for hverandre gjennom lek og hverdag. Pr idag så forguder de hverandre, men vi skjønner at begge er av forskjellig rase og at rasene (hund/menneske) kan reagere forskjellig. De som kommer med forslag at vi trenger profesjonell hjelp setter jeg veldig pris på, i vår "private" diskusjon mener jeg det samme før vi bare omplasserer henne. Alt i alt, tusen takk for tilbakemeldinger!

Hei, Skriver her i håp om tips og hjelp til et problem som har blitt stort i vår familie...vår kjære blandingshund på 3 år og 45 kg. Problemet: Vi er et samboerpar som begge har hatt hund hele livet. Vi er begge oppvokst med hunder og har hatt egne hunder hele vår voksne alder, men kun som familiehunder. Når vi bestemte oss for å skaffe oss hund sammen, besluttet vi begge at vi ville ha en psykisk sterk hund som krevde normal mosjon og når vi så Fia på Finn var vi begge solgte Det første året var mildt sagt utfordrende da ingen hadde hatt en så stor hund før. Det var de vanlige valpefaktene hvor størrelsen hennes ble et problem...men vi kom oss igjennom det! Min samboer som er mest interessert i annen type hundehold gikk på valpekurs, lydighetskurs og tilogmed agility kurs med vårt "lille" beist. Vi har hatt meFia i en hundepark i byen helt fra hun var valp, og tidlig så vi at hun var til tider underdanig ovenfor andre hunder. Noe vi var glad for i forhold til størrelse Hun var også med meg på jobb hver eneste dag det første året av den grunn at hun skulle være vant til å ha masse mennesker rundt seg. Så ble min samboer gravid (fra før var det to barn i huset på 13 og 15 som gikk/går svært godt overens med Fia) og vi gleder oss til familieforøkelsen. Vi lagde planer på hvordan vi skulle integrere babyen i huset i forhold til hund og alt var på stell! Da skjedde første hendelse: Fia var rundt 1,5 år og begynt å bli "voksen". Vi hadde familien på besøk, blant annet en 4 år gammel gutt (som også er vokst opp med en Staff). Mens vi satt i sofaen lå han på gulvet og tittet på en Ipad med en potetgullskål ved siden av. Lotta lå lydig bak ham og håpte noe falt ned som hun kunne ta...når disse skulle dra reiste alle seg opp og beveget seg mot utgangen...uten at vi så det, så selvfølgelig Fia sitt snitt til å forsyne seg av potetgullskålen på gulvet. Da 4-åringen plutselig ville gå til Fia og gi henne en hadet klem, så vi en hund vi ikke hadde sett før...hun flekket tenner og gikk mer eller mindre til angrep. Hun ga ikke bare beskjed, hun var ute etter ham (ingenting skjedde, vi fikk stoppet alt før noe alvorlig kunne skje).....Vi vet selvfølgelig hva og hvorfor denne hendelsen skjedde, men spesielt min samboer ble svært redd da det tross alt var en baby på vei. Babyen kom til verden og alt var på stell. Vi gjennomførte de tiltak vi hadde bestemt oss for (f.eks jeg hilste alltid på Fia før babyen når jeg kom hjem fra jobb) og Fia tok imot babyen med åpne labber Han er nå 1,5 år og de er verdens beste venner! Bruker henne som hest, kler henne ut og Fia har ingen problemer med herjingen hans Men hun forandret seg etter han kom i hus...vi bor midt i sentrum av en by og hun går løs i gården da alt er trygt inn gjerdet. Men nå har hun begynt å reagere på blant annet postmann, avfallsbilen og generelt folk som tilfeldigvis går forbi. Dette er en hund som aldri bjeffer eller lager en lyd, men når de tilfellene kommer er det en SVÆRT skummel bjeffing/knurring som kommer frem. Vi forsto da kjapt at hun har blitt mye mer territorial etter at babyen kom i hus. Ikke bare mye mer, men ekstremt mer.. Min samboer ble dessverre for skremt av den hendelsen som jeg forklarte over, så etter dette var det jeg som tok over mosjon og sosialiseringen. Fia har et "panisk" forhold til tennisballer, hvor dette overgår alt annet i hele verden. Det har vi alltid vært takknemlig for, da vi har kunnet brukt dette på gå turer eller andre ting vi gjør. Et pip fra tennisballen i lomma, så stopper hun med absolutt alt hun gjør og kommer løpende. Vi er i hundeparken enda, 2-4 ganger i uken, men hun har nå ingen interesse av de andre hundene. Hun har gått fra å være underdanig til å være en snerrete hund som helst ikke vil ha for mye kontakt med de andre hundene. Kun leke med ball...problemet i en hundepark er at andre hunder også vil leke med ball, og det takler hun dårlig: Ballen er hennes...og det gir hun beskjed om på en svært voldsom måte. Etter måneder i hundeparken har jeg skjønt og forstått hva som trigger henne: 1. Hunder av hennes størrelse eller større og samme lynne går veldig bra. Mye lekeslossing og går godt overens 2. Små hunder som er "innpåslitne" blir tatt så busta fyker. Hun biter ikke for å skade, men de får beskjed 3. Hunder med MYE energi takler hun ikke. De trenger ikke engang å ha interesse for henne, de skal hun "ta". Sist gang tror jeg hun var ute etter å skade eller verre med en border collie og det er første gangen pip fra tennisball ikke stoppet henne. Uansett, problemstillingen i hjemmet er at min samboer nå har kommet til den diskusjonen om hva vi gjør med Fia, hun stoler nemlig ikke på henne lenger. Siste hendelse er at min sønn på nå 15 hadde med seg en kompis hjem fra skolen som Fia ikke hadde møtt før...og hun kjeppjagde ham ut av gården uten forvarsel. Han er av utenlandsk opprinnelse og har et skeptisk forhold til hunder, noe selvfølgelig trigget Fia enda mer. Dette fikk da begeret til å renne over for min samboer og hun vil omplassere henne. For meg så er dette et familiemedlem og vil heller gjøre det vi kan for å fikse "problemet". Derfor skriver jeg dette lange innlegget her for å få hjelp og/eller info om hva vi kan gjøre! Håper noen der ute kan tipse oss om hva som kan gjøres!