Hei! Jeg er helt ny her på forumet og nå ønsker jeg gjerne noen tips.
For ca 3 uker siden fikk jeg og min samboer en pinscher på 6 mnd i hus. Hunden hadde vært hos oppdretter fram til da, sammen med to kullsøsken, mor og to andre, voksne pinschere.
De par første ukene prøvde vi å være veldig rolige rundt han, for at han skulle skjønne at inne er vi rolige, og at her er det behagelig å være. Han var stresset til å begynne med, men vi merket bedring hver dag, og etter knappe to uker synes vi vi kunne si at han hadde "funnet seg til rette", sånn nogenlunde.vi startet med å sove sammen med ham på stua (han sov i senga si), etterhvert flyttet vi inn på soverommet med døra åpen og nå sover vi på soverommet med døra lukket. Det har gått fint så langt.
Men - han er veldig avhengig av oss. Ofte følger han etter oss når vi går rundt i leiligheten, men vi har øvd litt på å reise oss, sette oss med en gang og så etterhvert gå litt rundt. Så han kan ligge i ro også, men det er ikke alltid.
Vi har så vidt begynt å trene på hjemme alene trening. Startet med å gå inn og ut av døra, et par sekunder en gang,litt lengre neste, osv. Det meste han har vært alene er ca 1,5 min før han begynner å syte. Han syter også dersom en av oss går ut og den andre er inne. En dag jeg gikk på jobb og samboeren min ikke hadde stått opp enda, begynte hunden første syte,og etterhvert å ule. Selv om han visste at samboer var på soverommet. Så,spørsmålet er; høres dette ut som en hund med separasjonsangst? Har lest en del om det, og er veldig usikker på om vi skal behandle han som en hund med separasjonsangst allerede nå,eller om vi skal prøve å ha han alene litt lengre, og sette opp kamera for å se hvordan det går. Er livredd for å gjøre vondt verre, så derfor har vi ikke turt å ha han alene på ordentlig enda. Han har jo aldri vært helt alene, hadde alltid andre hunder rundt seg der han var.
Hva mener dere? Behandle som separasjonsangst, eller prøve alene hjemme i en litt lengre periode først?
Hilsen Mona og hunden Charli!