For egen motivasjon får min første hund, kjekke Leon, en egen tråd! Han er blanding av AH og BC, og er ett år gammel i morgen (hurra!). Han har lenge vært gatens pingle her ute på "landet" hvor vi bor, men har utviklet seg til å bli en kul og tøff hund som tørr å leke og kaste seg rundt med de store hundene i gaten. Hverdagene våre går for det meste til litt hopping og spretting i hagen, lek med hunder i området og turer. Han er veldig god med andre hunder og mennesker; ekstremt kjærlig, alltid overlykkelig for å se deg og litt klengete, noe som fører oss over til problemet hans: han har utviklet seperasjongsangst. Jeg er student og har to timer skole for dagen (i tilegg til jobb på kveldene, men da er samboer kommet hjem), og en times reisevei sammenlagt. Han har derfor vært alene hjemme i tre/fire timer av gangen tidligere uten problem. Så kom det en ferie hvor vi tilbrakte hvert eneste minutt med Leon, vi pusset opp litt og gjorde endringer i huset (usikker på om det har hatt noe å si, men la oss slenge det inn der) og etter den tid har det skjært seg. Da jeg skulle rett over til naboen hørte jeg plutselig ordentlig uling i det fjerne. And oh yes, det var Leon. Vi har derfor bestemt oss for å starte en skikkelig treningsperiode, så vi forhåpentligvis får en litt mer selvstendig hund.
Separasjonsangsten ser ut til at den bare blir verre og verre, så motivasjonen min daler litt enkelte dager, men vi prøver. Han har tidligere klart å være alene i ett rom mens vi er i et annet; det funket plutselig ikke lenger. Han vil ikke lenger stå ved butikken utenfor og vente, men enn så lenge klarer han seg veldig fint i bilen, og sover godt der. Har han derfor med i bilen når jeg drar på fotballtrening/butikken osv, og har pass til han når jeg er på skolen. I treningsperioden vår skal han ikke være alene i det hele tatt (bortsett fra når vi trener, ehem). Vi skal ta ting rolig, det er planen. Vi har bestemt oss for å ha han i andre etasje på soverommet mens vi er borte, der pleier han å falle mer til ro enn nede i stuen hvor han reiser seg hele tiden for å se hvem som går forbi utenfor, osv.
Så langt er vi kommet: Leon klarer nå å ligge alene på soverommet uten å ule, mens vi er nede i første etasje. Hører han lyder fra oss kan han ligge der lenge, men er vi stille hører vi han reise seg, gå litt rundt og være urolig helt til han har slått fast at vi fremdeles er på plass. Framgang at han ikke må være i samme rom som oss, ulempe at han må være sikker på at vi er nede for å slappe av! Målet er å kunne bevege seg ut av døren til slutt, selvfølgelig. Frykten min er at han skal begynne å være engstelig i bilen også, da kommer jeg til å bli ordentlig låst. I kveld er det fotballtrening, og Leon skal være med i bilen. Håper det går like bra som forrige uke; da tygget han litt på en Kong med kylling før han sovnet