Tyttebæra

Jeg bryr meg ikke om noen kaller hundene sine det samme som mine, og skjønner heller ikke helt hvorfor andre gjør det.

Om noen jeg kjenner bruker noen av de navnene jeg har på liste før jeg rekker det, så får det bli "CTLs Lyng" og "Bekjent/venns Lyng". Det er ikke hemmelig hva jeg planlegger å kalle, om noen velger å bruke navnene likevel er det strengt tatt ikke mitt problem. Kommer ikke til å be om tillatelse fra hverken familie eller venner (liten sjanse for at de kommer til å kalle noe i næheten en gang ) for å kalle bikkja mi det jeg vil, spesielt ikke når det er ord man finner i ordboka, vanlige navn eller navn fra bøker/film. 

Blir heller ikke sur om noen velger å kalle Krekling, Tistel eller Lyng. Bare her i tråden er vi to som har nevnt Lyng, det er alltid en eller annen som har tenkt det samme.

Nommin så pen. Tipper jentungene kommer til å bli et drømmeteam.

Kan varmt anbefale både cairn og wheaten. Dette er milde terriere som regnes for å være omgjengelige med andre hunder, mindre stri og lite lyd. De har jevnt over godt gemytt og få helseproblemer. Minuset er at de kan ha noe jaktinstinkt og at de krever pelsstell. Om det er viktig å ha en hund som kan gå mye løs, ville jeg satset på en wheaten.

Staff kan også være et alternativ, men dette er en rase med mange helseproblemer og som man ikke kan slippe ukritisk med andre hunder. Så lenge man er klar over det og tar sine forholdsregler, er det ellers veldig fine hunder.

En terrier er ikke en terrier, det er svært store forskjeller på hvor strie, skarpe og omgjengelige de er. Mange har dette stereotypiske inntrykket av hva en terrier er, men det passer bare på en liten håndfull av rasene i Gruppe 3. Det er milevis i forskjell på de mildeste og de strieste.
Cairn og wheaten er i den milde enden av skalaen, nesten som en schnauzer. Staff er heller ikke så skarp eller stri, men de er ikke omgjengelige med andre hunder.

Jeg er ganske så flink til å overholde båndtvangen. Bryter den for så vidt under trening midt i bygryta hele sommeren. Det har jeg ikke dårlig samvittighet for, er ikke akkurat noen fare der for at de gjør skade på verken beitedyr, vilt eller dets bo.

Hunder som er redd vilt/sau ville jeg forøvrig ikke stolt så mye på. Ene min var redd, helt til sauen begynte å løpe.

Jeg vurderer tispe som neste hund ene og alene fordi jeg vil kalle den Lyng. Har mange fine tispenavn i samme gate, men bare et hannhund navn, og det er for tungt å rope i skauen. Får bli på en fjott som ikke lystrer uansett.

19 hours ago, giggi said:

Litt som labrador, bare hakket galnere??

Labrador har beina bedre plantet på jorden. De er sindige og fornuftige dyr som virker mer seriøse, stort sett. Selv disse småtjukke labradorene fra utstillingslinjer er ganske så dresserbare og kule å trene med. Det handler egentlig helt om hva slags hund man liker å leve med utenom trening. Flaten er som sagt mer høytflygende og vimsete.

9 minutes ago, Kangerlussuaq said:

Som labradoreier blir jeg bestandig rimelig "whiplash" av flatcoats... De er så sinnsykt høyt oppe og langt langt vekk, at jeg ikke forstår de. Det er iallefall en hunderase jeg har dårlig kjemi med  

Enten liker man den type hund, eller så gjør man det ikke. Jeg synes labrador og golden blir litt kjedelige i måten å være på. Ikke at flaten heller er så spennende å leve med, sett i forhold til mye annet, men det er det beste alternativet med retriever i navnet.
 

Flat coated er også et alternativ, blir stadig imponert over hva folk får til med flatene sine. Om man vil ha noe å trene med av retrieverne og ikke skal ha jaktlinjer, ville jeg satset på en flat.

Det eneste jeg har merket av forandring på mine, med mye jaktinstinkt, er at de har blitt mer sansede og fått mer egne meninger rundt 3-årsalderen.

Jeg har inntrykk av at jo mer man drar hundene opp i aktivitet og herjer med dem på trening, jo sprekere og mer spretne blir de også i hverdagen. Om du leker mye med henne og drar henne opp, tenker jeg at det kan være en årsak. Det er som om noe av forventningene til det kule vi gjør på trening henger igjen, og gjør at de er mer "på" også når vi ikke trener.

Enig med Simira over. Om det er vanlig at rasene går overens med det meste av hunder, ville jeg valgt samme kjønn.

Jeg har hatt hannhund og tispe, valgte det fordi på de rasene jeg liker er det en del tisper som ... vel, er noen skikkelige megger. Hannhundene har jeg bedre inntrykk av sammen, om man skaffer dem slik at det er en viss aldersforskjell.
Løpetida gikk greit, det var kun i stådagene at hannhunden var helt idiot og måtte stå på eget rom for å klare å slappe av. Det avhenger nok veldig av hvilken hannhund man har, hvor smertefritt løpetiden går.

16 hours ago, Pringlen said:

Det var et for bra innlegg, til å bare trykke "liker". Forøvrig godt å se at dachshundenes meningsløse "brukskrav" blir lagt merke til

Selvsagt blir det lagt merke til når det er en vits. Om folk kunne kjøpt hund etter bruk så hadde man ikke trengt brukskrav, men av en eller annen grunn er det ikke nok å ha "bare" 7 av de 9 dachshundrasene til rene utstillinghunder. Man må ha de to siste også, i stede for at de to kunne få vært rene jakthunder.

Jeg kunne lagt ut mange bilder av skitne og våte am.cockere på tur i vill natur og som bader i havet. Å bade med dem var null stress, det er bare å spyle og tørke. En varm sommerdag tørker de i solen av seg selv altså.
Det var likevel ikke hverdagen til disse hundene, et par bilder her og der har lite verdi utenom at vi kan fastslå at hunden har vært på stranda en gang. Det har vel alle hunder, selv blant de mest fanatiske, håper jeg.

Det finnes garantert cockere i full utstillingsmundur som har et aktivt og rikt liv, og i tilegg vinner på utstilling, jeg tviler bare på at de er i flertall. En am.cocker kan man ikke bare kle på en dress og så er hele problemet løst i hverdagen, det er mye pels på de labbene der.

Hvorfor er det relevant at rasene ikke brukes per i dag? Rasestandarden ble da vitterlig skrevet etter de hundene som ble brukt, og da burde de se ut som dem, om de brukes eller ei.
At man synes mye pels, størrelse og ”masse” ser mer flashy og showy ut, gjør det ikke mer korrekt i forhold til den opprinnelige standarden.

Jeg liker utstilling som konsept, når man bruker det som det var ment: å dømme en hund opp mot en standard, for å få en viss homogenitet innen rasen. Det jeg har lite til overs for, er konkurranseaspektet, som gjør at man avler på alle slags rariteter fordi det er ”showy” og pent og vinner, som denne hunden:



i stedet for i tråd med hvordan rasen burde se ut for å greie den jobben den ble skapt for:



Den øverste hunden er en GCh og er av den typen som vinner på dagens utstillinger. Den er både for høy, og for bred, til å komme seg inn i et hi. Det er verken jakt eller den vanlige mannen i gata som har gjort dem dobbelt så store, det er utstilling og utstillingsinteresserte oppdrettere.
Den nederste er av den typen som enda brukes på jakt i dag. Som man ser er den mindre ekstrem på alle måter, men i motsetning til den øverste ser den faktisk ut som en FOX terrier, ikke en utstillings-terrier.

Og dette er jo bare det rent eksteriøre som er feil med dagens utstillingshunder, jeg har ikke en gang nevnt hvordan det påvirker bruksegenskapene som sitter i topplokket. Det burde vært brukskrav for alle raser med et bruksområde i dag, som har et faktisk formålfor å bevare egenskapene til rasen, ikke slik som den tullete blodsporprøven for dachshunder. I tilegg burde det være krav om kvalitetspremiring på utstilling, men det er det jo for de aller fleste raser allerede. 
 
Fort the record: Min erfaring med am. cocker i full utstillingskondisjon, og det er ikke bare synsing men førstehånds erfaring med flere hunder gjennom over et tiår, gjør at jeg vet at det ikke bare er å ”gå en tur i marka” med disse. Den fotside pelsen der tåler ikke å bli slepet gjennom søle og kvast x-antall ganger i løpet av en uke, for ikke å glemme hva det krever av både tid og arbeid for å rydde opp etter en slik tur… Man får ikke en like pen pels på en hund som brukes rett og slett, sett i forhold til de som kun luftes på plenen og på tørt føre.

Det er ikke sånn at mindre belastning automatisk betyr at hunden får et lengre liv.  Min hund tålte ikke at muskelgrunnlaget hun hadde i toppform forsvant, som følge av mindre belastning. Hun ble avlivet knappe 2 år etter hun begynte å vise tegn på smerter. Det kan like gjerne være at sykdommen er progredierende, uavhengig av hva man utsetter hunden for.

Om jeg ikke hadde tatt hensyn, hadde hun kanskje levd lenger. Eller kanskje hun hadde levd kortere. Det vil jeg aldri få vite. Det er en sånn situasjon hvor man må gjøre det som er rett for en selv, for det er ingen garantier uansett hva en velger.

Det negative (for menigmann) med min rase er vel skarpheten, jaktinstinktet, striheten og hundeaggresjonen. De to førstnevnte var grunnen til at jeg vurderte rasen i det hele tatt. Jeg skulle ha en langbeint, aktiv hund som var kvikk i toppen på trening, skarp nok til jakt og med minst mulig interesse for klovvilt. Striheten og at de går på speed gjør meg heller ikke noe, det gir hundeholdet litt mer liv. Klarer ikke daffe hunder eller de som er hyperbekymra for hva jeg mener hele tiden.
Så hva gjelder hundeaggresjonen … vel, vis meg noe annet enn dachs som er hakket mer omgjengelig og like brukbart som terrier, så skal jeg vurdere det.

Så jeg kjøpte rasen fordi den er som den er, ikke på tross av.

Har ikke noe å utsette på Eukanuba, som tørrfôr, hverken når det gjelder smak eller hold. Labb har jeg prøvd en gang, og selv om jeg synes det var dårlig så fungerer det sikkert for andre.

Tror ikke jeg har tilbudt noen av mine valper mer enn tre måltider for dag, og har alltid tatt vekk maten om de ikke spiste opp. Har inntrykk av at valpetørrfôr generelt er noe kjipe greier, da alle mine har blitt lei av det etter hvert.
En av mine ble for øvrig raskt lei av samme tørrfôr dag ut og dag inn. Jeg varierte og blandet litt forskjellige merker inntil jeg begynte med råfôr.

Gratulerer med valp til de som har fått, og håper det ordner seg for dere som enda venter.

Planen var at jeg skulle ha valp i år, men så ble det en kjedelig nedskjæring i antall hunder. Veksler mellom å bare ville gi opp alt som heter hund, å holde meg til den opprinnelige planen jeg har ventet på i to år og å ville ha en ny liten, hvit sprettball full av F.

De kullene jeg kunne tenkt meg valp fra er selvsagt planlagt samtidig, så nå sitter jeg her fullstendig handlingslammet og føler at tiden løper fra meg mens jeg ikke klarer å bestemme meg for noen ting.  Kanskje like greit å ta en pause...

Trasig, men dessverre ikke overraskende med tanke på de lydene jeg hører hver gang jeg er i nærheten av enkelte raser.
 

Så gøy at du vurderer ruhåret fox terrier (det heter ruhåret). Fox terriere er generelt verdens kuleste hunder  men det er hunder for litt spesielt interesserte så vil anbefale deg å treffe flere individer og snakke med eierene deres. Man må ha en god dose humor for å sameksistere med disse krekene. Selv om de gir en rikelig med grå hår, kan jeg love deg at det er mange latterfylte, fantastiske episoder også.

Dette er en rase med høyt energinivå og det er en Terrier. Det er mye jaktlyst, skarphet og strihet pakket i en liten sprettball full av entusiasme og energi. De er aktive og trenger å få brukt seg godt omtrent hver eneste dag, for de kjeder seg lett, er kreative og rampestrekene er det kort i mellom. 
De vil gjerne fotfølge deg rundt i huset og stikker nesa si borti alt du gjør. Dette er ikke en hund som bare ligger i ro ubemerket innendørs, de er veldig tilstede, noe jeg selv synes er veldig selskapelig.
Nå vet ikke jeg hva du mener med ”oppunder taket”, men foxen er generelt litt oppunder taket per min definisjon. De er kvikke og våkne, det er få ting som kommer seg ubemerket forbi dem. De finner på all slags tullball, spesielt som valper og unghunder, og det er stort sett full fres når noe skial gjøres til de blir godt oppi åra.

Å være konsekvent får en helt ny betydning med en slik i hus. Hvor de fleste andre hunder godtar en beskjed og regler etter en advarsel eller noen repetisjoner, vil en fox teste grensen igjen og igjen og igjen og igjen. Sånn sett kan de være slitsomme å eie, enkelte ting må repeteres fra man får dem til de blir ganske så mange år før de omsider respekterer det.
Gir man dem lillefingeren, har de raskt tatt hele armen, så det er viktig å huske ordet konsekvent. De er frekke, pågående og målbevisste. Veldig harde i hodet og utholdende, med mange egne tanker og ideer. Har de bestemt seg for noe, er det vanskelig å få dem fra det.

Dette er en hund som er så pass selvstendig og selvgående at en god relasjon er nødvendig for å få dem til å lystre. Ikke fa** om de gjør noe de selv ikke vil. Når de derimot vil høre på deg, er de utrolig samarbeidsvillige og lettlærte. Man burde legge ned mye arbeid i dem fra valpestadiet, der kontakt er et hovedmoment.
Uansett må man forvente at man får en hund som gjør en del som den selv vil, man får aldri noen veldressert setter ut av disse altså.

Hva gjelder å ha dem løse, er dette som oftest ikke et problem om man legger ned mye arbeid i innkallingen (og her er det viktig at man tenker gjennom når man øver på dette, de hater kjedelig repetering med korte mellomrom). De har jevnt over liten radius (kan ta seg en runde men kommer kjapt tilbake igjen og holder seg stort sett innenfor synsvidde), jakter kun på syn eller veldig ferske spor og forfølger ikke langt. Når det gjelder andre hunder og folk, er dette ganske varierende om de går bort eller ikke. Generelt anbefaler jeg ikke å slippe dem i områder hvor det er mye folk og hunder, fordi de kan lukke ørene.

Andre hunder er derimot ikke nødvendigvis en treningssak. Du kommer langt med mye og god sosialisering, men dette er ikke en hund som du kan slippe løs ukritisk med alt og alle av hunder. En fox kan virke tilsynelatende omgjengelig, men de godtar ikke å pilles på nesa og det kan raskt utvikle seg til å bli stygt. Noen har også sine særheter med hvilke hunder de liker, og hvilke de absolutt ikke, under noen omstendigheter, liker.
Det samme gjelder andre mindre dyr og katter, som mange foxer gjerne vil tygge litt på. Mange kan ikke ha sine uten tilsyn med selv egne katter.

Rasen skal nappes noen ganger i året, det vil si at du venter til pelsen er nappemoden, og så napper ut det døde håret med hendene. Helt overkommelig å lære seg om man ikke skal på utstilling, det viktigste er at man lærer rett teknikk så man ikke brekker hårene. Mellom nappingene (om man holder pelsen kort og ikke overgrodd) er de stort sett vedlikeholdsfrie hva gjelder pelsstell. De røyter litt, men mye mindre enn korthårede raser.

Tenker at av de du lister opp, er dansk-svensk gårdshund og golden retriever de jeg ville sett nærmere på til ditt bruk. Det er mindre sannsynlig at de vil jage sau, de holder seg på gården uten å stikke av, passer fint i boligfelt, tåler rolige dager og klarer seg med middels mosjon. Og så er de omgjengelige med både folk og andre hunder.

At det var?  Hva er dette slags svartmaling og fordommer mot staff og terriere? De er jo bare gode, søte og snille. Gjør aldri en flue fortred en gang. 

Noen liker vel å leve i fornektelse. Andre har generelt lite kunnskap. Så er det alltids de som lever i disneyverden der alle hunder er søte og snille. Mange vil nok ikke snakke høyt om det fordi det virker avskrekkende. Ordet terrier er jo avskrekkende i seg selv for mange, selv om få ser ut til å koble at staff er en terrier når de kjøper det.

De fleste staffer jeg vet om er veldig allrighte dyr rundt andre hunder i bånd, det skal de ha. Det er sjeldent jeg ser staffer som utagerer eller prøver å kaste seg over andre hunder selv på kloss hold. Så var det ganske stor forskjell på det, og uten bånd da gitt.

Greia er vel at de er kjappe i hodet og uredde, samtidig som de har mye meninger om ditt og datt. De hisser seg raskt opp og tilsynelatende ”ubegrunnet”, som enkelte gruppe 3 raser gjør, uten at man skal gre alle rasene over samme kam og generalisere det som et terrierpreg. Det finnes mange terriere som på ingen måte har dette temperamentet.

Som regel er de enkle og omgjengelige som valper og unghunder - så blir de voksne i hodet, skaffer seg en real pondus og noen egne meninger. Jeg stoler generelt mer på hanner rundt tisper, enn tisper rundt hanner. Noen meggete tisper går gjerne greit med andre hunder - helt til den andre hunden gjør noe de blir forbanna for, og da får ikke nødvendigvis hannene fripass heller.

Når en terrier bestemmer seg for å ”ta” en annen hund, er det gjerne med mer alvor og intensitet enn når en border collie hisser seg opp. Disse terrierne gjør ikke noe halvveis liksom, skal de lage kvalm så går de all in.
Direkte hunde- eller samkjønnsaggresjon er det sjeldent, men det er heller ikke alltid i forbindelse med lav stressterskel og at de er gira. Ofte har det en sammenheng med at de vil ha noe den andre hunden har, forsvar, at det ikke går to store i en sekk, eller at de får vondt under lek og dermed henter fram skarpheten og blir sint. Til slutt har vi også usikkerhet og smerter, som kan trigge aggresjon eller gjøre terskelen lavere.

Regelen er enkelt og greit at man ikke slipper slike terriere med hunder man ikke kjenner veldig godt, fordi de er uberegnelige (og med det mener jeg ikke at de reagerer irrasjonelt. De fleste har godt språk og er lett å lese. Sakens kjerne er at tiden fra hunden sender et signal og til den agerer om den andre ikke responderer, er nokså kort. Lystrer ikke den andre hunden, ja, så smeller det). Med mindre man er veldig opptatt av frislipp og å la hunden gå løs på uoversiktlige steder, er det overraskende hvor lite det egentlig påvriker hverdagen og hundeholdet.

Edit; La til en parantes.

Tja, jeg går ikke 2 timer tur hver dag med mine. Jeg kan gå turer på alt fra 14 timer til 14 minutter, det varierer fra dag til i dag. Nå er jeg opptatt av at de skal holde seg i jevnt over god kondisjon for å takle langturene og belastningen fjellet fører med seg, men å løpe rundt med dem 2 timer hver eneste dag har i alle fall ikke jeg alltid mulighet til. Hvor mye vi går i gjennomsnitt vet jeg heller ikke, for det er ikke akkurat noe jeg driver å logger og regner på liksom.
I tillegg til tur dilter de med på det jeg driver dagene med. Så trener vi forskjellig innimellom samt bruker en del dager på jakt hver høst og vinter. Det er ikke snakk om at de ligger passive innendørs selv om vi ikke alltid går den standard timen eller timene med tur hver eneste dag.

Slik jeg ser det er det vanskelig å sette en standard på så-og-så mye aktivitet må en hund ha per dag. Det vil variere med helsetilstand, individ, rase og ikke minst eier.
Og så blir det store tusenkroners spørsmålet: Hva er aktivitet da?  Er det kun målretta aktivitet der hunden er i fokus som teller? Er det å legge bak seg flest antall km? Å bruke mest tid ute, uavhengig av distanse og tempo? Er det å løpe oppover fjellsidene eller å trave rundt i asfaltjungelen? Å la hunden dilte rundt mens man fisker eller hager i hagen? Er det å tilbringe tid sammen med hunden innendørs, trene sitt og dekk, å ha den med seg på besøk og rusle noen minutter for en kaffe?

Personlig tror jeg en hund som får være så mye som mulig rundt eierne sine og være med på det de gjør, er mer happy enn den hunden som får 2 timer intensiv trening, men ellers står alene i hundegård eller ligger på plassen sin resten av dagen. Det optimale er helt klar at hundene får begge deler, men samtidig vil forskjellige individer ha veldig forskjellige behov hva gjelder aktivisering. Mange selskapsraser er nok ganske så fornøyde med å bli dallet med av matmor og rusle rundt et par kvartal tre ganger om dagen i hverdagen, for så å få lengre turer innimellom.

Generelt unngår jeg de som har mange kull i året hvert eneste år, gjør samme kombinasjoner uten fornuftig grunn, utelukkende bruker samme/egne hannhunder og som ikke beholder noe selv fra kullet. Det er viktig at de avler med rasens og oppdrettets fremtid i interesse og at penger ikke er en motivasjon.

Skal man ha samme rase og er kjent i rasemiljøet, vet man jo som regel hva man vil ha og hva man ikke vil ha, så da blir oppdretter mindre viktig på mange måter. Er det snakk om en helt ny rase/nye linjer, er jeg mer avhengig av at oppdretter er ærlig og redelig for å få skikkelig informasjon. På mine tidligere raser er det ingen som helsetester eller har noe å vise til annet enn utstilling, det er også fåtallige raser. Dermed blir det sånn at man ikke finner ut av så mye før man får kontakt med et oppdrett eller to.

For min del handler det en god del om kjemi i forhold til hund. De som tydelig har helt andre holdninger og tanker rundt hund og hundehold enn det jeg har, sier jeg ofte pass ovenfor. Det handler om at jeg ikke stoler på den informasjonen jeg får. Samme med de som jeg må dra informasjon ut av. Jeg går etter oppdrettere som virker oppdaterte både innen arv, mentalitet, sykdom og rasens egenskaper, om ikke har det en tendens til å bli utelukkende ”perfekte og fantastiske” hunder i oppdrettet.
Videre går det på hvor utfyllende de er når jeg kontakter dem. Foretrekker de som nesten uoppfordret deler mye om sine hunder og rasen. At de virker kritiske og oppegående i vurdering av egne hunder og viser at de har gjort en godt gjennomtenkt kombinasjon med resten av slekta tatt i betraktning. At de svarer på det jeg faktisk spør om, selv om det kanskje stiller hundene deres i et dårlig lys. Jeg er ikke ute etter en perfekt hund, men jeg vil vite om eventuelle problemer slik at jeg kan ta en helhetlig vurdering og vet hva jeg evetuelt skal legge ned arbeid i for å unngå.

Deretter er det det vanlige som at de stiller kritiske spørsmål til meg som kjøper, at de gjerne vil at hele kullet skal testes for forskjellige ting, at de gjør en god sosialiseringsjobb fram mot levering og ønsker å holde (fornuftig mengde) kontakt gjennom hele hundens liv.

Synes ikke det er utetisk å stille ut en hund med diskvalifiserende feil, problemet oppstår når dommerne overser disse. Selv stiller jeg ikke mine hunder som har et uønsket eksteriør for videre utvikling av rasen, ut av prinsipp.
Nå er ikke jeg særlig utstillingsinteressert uansett, stiller hovedsakelig bare for å få en kritikk og kvalitetsbedømmelse på hunden. Kjenner likevel at den bedømmelsen er lite verdt når min hund får BIM, til tross for at den er større enn rasestandard tillater, og BIR går til ei tispe som er enda større enn min hannhund.

På begge rasene jeg har hatt har det vært en utvikling hvor det avles på alt for store hunder med alt for ekstreme trekk, til at de kan brukes til sitt opprinnelige formål som standarden ble skrevet etter. Et fint eksempel på hva som skjer når man ikke er nøye med å diskvalifisere hunder som har diskvalifiserende feil. Resultatet er at show-broilerne vralter rundt i ringen og er ubrukelige på jakt, mens jakthundene ikke stilles ut fordi større hunder favoriseres, som igjen gjør at færre bryr seg om hvordan jaktlinjene ser ut.

Å velge ut dommere å stille for er helt greit og fornuftig, dommere vektlegger ulike ting mer eller mindre enn andre dommere. Ingen hunder er perfekte, alle har sine svakheter og feil. Det er likevel forskjell på en feil, og en diskvalifiserende feil. Diskvalifiserende er diskvalifiserende, det står svart på hvitt. På mine raser har det en funksjon, de kommer ikke ned i et hi om de er for store, ikke fungerer de like godt i skogen heller.
Når man stiller for en dommer, fordi denne dommeren er slepphendt med noe som er diskvalifiserende, begynner det å bli uetisk for min del. Da utnytter man et smutthull som ikke gagner rasen på noe vis.

Realiteten er den, at premierte hunder har mye høyere sannsynlighet for å gå i avl enn upremierte. Ikke alle oppdrettere er så reflekterte som de her på sonen, mange lar seg blende av fine premieringer. Hvor mange kull-annonser rundt om er det som ikke utbroderer i det vide og det brede om foreldrenes og slektas titler og premieringer? Svært få. Det er realiteten. Dess flere championat, dess mer heder, ære og berømmelse. Oppdrettere vil avle fram hunder som vinner, valpekjøpere lar seg blende av titler, raseklubber har krav om utstillingspremiering, og dommerne er de som gir ut premieringene. Det er et sammensatt problem.

Kan skrive under på at lydredd og skuddredd ikke er det samme. Har en hund som er lydberørt og redd for fyrverkeri, men skudd har aldri vært et problem. Man har virkelig ingen anelse hvor mye det påvirker hverdagen og alt man foretar seg før man har hatt en slik hund.

Slik jeg oppfatter hundemiljøet per i dag, er vi enda i en ganske tidlig fase hva gjelder opplysning om mentalitet og arvelighet. Det er ikke så mange år siden at det var opplest og vedtatt at hunder var et resultat av eierne sine. Dukket du opp med en hund med atferdsproblemer på kurs eller en klubb, var det du som var problemet. Hundeiere selv har dermed gjennom mange år lagt godt til rette for at oppdretterne skulle få fortsette å strutse eller slippe å sette seg inn i mentalitet og arv.
Det viktigste er nok at det blir mer interesse for å mentalteste, slik at man får beskrevet hele kull. Det nytter lite om mor og far ikke er lydberørte, om tanter og onkler faller sammen av ei skapdør som får litt for stor fart.

Men en annen ting jeg lurer på, er om alle hunder som dopes ned, kjøres vekk, har eiere som syter på sosiale medier på nyttårsaften virkelig er så redde at dette er helt nødvendig? Jeg skjønner at folk reiser bort om de har mulighet, flott det, men er det nødvendig for alle?
Min lydberørte hund var fullstendig hysterisk første nyttårsaften, hadde hun reagert likt igjen hadde jeg nok reist bort med henne tredje året. Men etter den første, ble hun faktisk mindre og mindre hysterisk for hver nyttårsaften hun fikk oppleve. I en alder av 7 år kunne hun til slutt sitte inne i stua sammen med oss når det smalt som verst. Jeg gadd aldri å dille med det, jeg.
Synes det har blitt en trend nå om dagen at hunder skal skjermes for en hver ubehagelig opplevelse, om det så er nyttårsaften, kloklipp eller å bøye seg over dem. Livet er ubehagelig til tider, selv for hunder, deal with it. Nyttårsaften er en dag i året, en hund tåler å være litt redd en dag i året.

Hvorfor er ikke dvergschnauzer et alternativ? Om dere liker schnauzer må jo det være midt i blinken.

Det er lyd i de aussiene jeg kjenner. De varsler på det de ser/hører nærme seg eiendommen og når det ringer på døra. Det kan til en viss grad trenes på, avhengig av individ.

Jaktinstinktet er som på de fleste terriere, de løper etter det som beveger seg og synes smågnagere er meget spennende.
Med hensyn til å ha dem løse så kjenner ikke jeg til noen som stikker av, men de går ikke alltid nærme eier og kan lukke ørene om de finner noe mer interessant.

Rasen er ikke noe verre enn andre valper med biting.

Det er ikke en krevende hund. Får de 1 times sammenhengende tur i tillegg til lufteturer i hverdagen, og lengre turer på fridager, så er de happy.