Magicafratryll

Tusen takk for at dere tok dere tid til å svare alle sammen. Utrolig frustrerende situasjon og veldig godt å få andres synspunkter på saken. Dere sier på en måte det samme som fornuften min, mens hjertet syns jo det er helt forferdelig naturligvis... Og føles så vanvittig feil å skulle råde over liv og død på den måten... håper jo i det lengste på at det skal dukke opp en hundehviskende person som bor utfor alllfarvei som kunne tenke seg en overbeskyttende kamerat, men tror nok beslutningen faller på avliving hvis ikke det dukker opp en aktuell person innen jul. Bare det å gå rundt med den dårlige samvittigheten for at han ikke får det han trenger gnager meg jo istykker, og så blir man irritert over at han "ødelegger sånn for seg selv" og ikke forstår det. Det er jo veldig bittert å avlive en så gammel hund, han har jo sannsynligvis ikke mange årene igjen uansett siden det er en så stor rase, og så jo for meg at han skulle ende sine dager hos oss av alderdom eller sykdom. Men ja, ansvaret blir for stort og jeg vil ikke risikere at noen blir skadet pga min hund. Igjen, tusen takk for svarene.

Hei! Jeg har en stor hanhund på ca.80 kg som har en del adferdsproblemer. Det startet når han var 1 år og han er nå 6. Han utagerer ekstremt mot andre hunder og også mennesker og barn uten hund. Dette gjelder i bånd på tur og når han står inngjerdet på eiendommen, veldig snill med andre hunder ellers. Han har utagert/bitt(?) ved 2 anledninger slik at det har blitt sår i huden, men dette kan også skje med meg når han utagerer og han dunker hånden min med tennene så derfor usikker på om det var ordentlige bitt. Han er ikke vant til barn og jeg har bevisst holdt han unna barn fordi han er så voldsom.Jeg har prøvd å trene med alle slags metoder og kurs disse årene, men til ingen nytte. Bkir bare verre og jeg har ikke mer motivasjon igjen. Vi har nå fått baby og jeg har forsøkt å omplassere han i nesten ett år , men ingen vil ta på seg ansvaret. De som tar kontakt skjønner ikke hva det går ut på og jeg vil ikke sende han landet rundt for å måttr få han tilbake ellr risikere at han biter noen pga av manglende kompetanse hos de som skal overta han. Han står nå på ett begrenset område i huset hvir han kan gå ut ig inn selv, og får tur når jeg har anledning til å gå med han. Kan ikke gå med vogn og han samtidig for han er så vannvittig sterk, selv med grime så må ta det innimellom når mannen kan ha baby(er min hund) eller noen kan gå med oss. Jeg føler ikke han har noe liv som han står nå og jeg klarer ikke gi han det han trenger lengre. Han er en veldig stresset og voldsom type jevnt over og har vært det siden han var valp( har hatt han siden 8 uker gammel) Jeg går med hjertet i halsen og håper på å ikke treffe noen på tur og legger turene til tider det er minst sannsynlig å treffe folk...redd for å stoppe å snakke med kjentfolk osv for stoler ikke på han...veldig slitsomt og ingen glede i å gå tur med han... Problemet har alltid vært stort, men nå med liten baby blir det uhåndterlig.... Hva syns dere er det riktige å gjøre? Setter pris på alle svar.