Kine88

Vel, hovedproblemet er jo på tur. Men det er ikke det eneste problemet, da tar du feil. Har du lest hele tråden, så har du jo sett at hun har et høyt ressursforsvar, og at ting har utviklet seg veldig nå i det siste. Samt at hun er avhengig av en annen hund for å være alene, og er skeptisk til unger. Hvorfor sier du at det er eieren som er problemet? Hun har jo vært sånn fra jeg fikk henne, og jeg var ikke nervøs og redd før hun faktisk begynte å stikke av på tur, før den tid hadde jeg god kontakt og innkalling, og det var mye enklere å ha henne. Og det er etter fæle episoder jeg har blitt veldig redd, at jeg har blitt nervøs og stressa når det kommer løshunder eller jeg en sjelden gang våger meg å la henne løpe fritt og kose seg, mens jeg selv speider rundt som en hauk. Javel, det påvirker henne ikke positivt, men hun hadde reagert like ille om jeg var avslappa også. Og hun reagerer, som jeg har sagt flere ganger nå, på samme vis, uansett hvem som går med henne. Det spiller ingen rolle hvilken rase hun er sånn jeg ser det, men om du absolutt skal vite det, så er hun en dvergpuddel. Hun er heller ingen "rasehater", som du så fint beskriver det... Oppdretter har jeg hatt kontakt med hele veien, og han er informert om hva vi driver med. Å levere henne tilbake dit er dessverre uaktuelt, hadde det vært et bedre alternativ enn avliving, hadde jeg selvfølgelig vurdert det. Det er jo forskjell på å la en venninne passe henne, som kjenner og vet akkurat hva hun trenger, og levere henne tilbake til noen som ikke har sett henne siden hun var valp. Jeg har prøvd korrigering, om det er det du prøver å si. Etter rådføring med andre flinke hundefolk, bestemte jeg meg for å prøve å sette mer grenser, og fortelle henne under passering at NEI, dette har du ikke lov til. Så jeg var streng, bestemt, men likevel ikke for hard, og sa NEI, og korrigerte henne fysisk hvis hun fortsatte. Dette holdt jeg ikke på med så lenge, da det gjorde alt verre. Jeg var ikke sint eller opprørt under trening, men så at dette ikke var en bra måte å trene på. Dessuten kan må jo ikke korrigere bort frykt, man kan bare fjerne symptomene, men frykten vil jo fortsatt bli værende... Jeg løfter henne bare når jeg absolutt må, og det er i situasjoner der det kommer en løs hund helt bort til oss. Hun har jo problemer med avstand, og jo nærmere hunden kommer, jo reddere (sintere) blir hun. Jeg har heller ikke på noen måte svartmalt den lille. Jeg forteller det sånn som det er, og åpner meg fullstendig opp her. Den lille var 2 1/2 år da jeg anskaffet den andre, og nei, de er ikke av samme rase. Jeg har jo skrevet at den største er av mellomstor rase. Det virker jo ikke som du har lest noen ting i tråden, utifra det du spør om.

Det var ikke nok å like dette, et veldig godt svar, som traff meg godt. Tusen takk. Og jeg er helt enig med deg i alt du sier. Vi vil ikke leve sånn som beskriver i alternativ 1, om det kommer til at ting blir så ille. Nå er jo heldigvis ikke ting så ille, enda. Men det er ikke sånn at vi skal vente til ting blir så ille heller. Så som jeg skrev i svaret over, så skal vi prøve antidepressiva for å se om hun endrer seg. Det vil være vårt siste forsøk sånn jeg ser det nå.

Vi har bestemt oss for å sette henne på antidepressiva, det blir det siste vi prøver. Vi har jo ingenting å tape. Så om hun blir bedre, og kanskje gir meg et annet utgangspunkt å jobbe med under passering, så er jeg villig til å gjøre en siste innsats.

Takk for tilbudet, men jeg bor nok ikke på sentrale østlandet, dessverre. Jeg har også allerede hatt time med adferdsekspert, og pratet veldig mye med han om problemet. Han anbefalte å sette henne på antidepressiva i tillegg til trening. Det er vel det eneste jeg ikke har prøvd.

Det virker ikke som du har lest startinnlegget mitt utifra det du skriver her. Jo, jeg har en hundeklubb her. Og jeg har trent i hundeklubb siden jeg fikk henne omtrent, for å få råd og hjelp fra andre, samt ha hunder i et kontrollert miljø å trene med, der jeg kunne være sikker på at ingen slapp hunden og ødela avstanden vår. Og jeg har fått MASSE hjelp fra veldig mange flinke mennesker! Hun er veldig trygg på trening i klubben, og kan gå løs der, det samme gjelder stevner og utstillinger. Det er ikke der vi har problemer, problemet oppstår når vi går på tur og hun får øye/ferten av en annen hund foran oss. Du skriver at det vil ta energi, tid og tårer. Det er det jeg har drevet med de siste 5 årene med henne. Det er derfor jeg har skrevet denne tråden, fordi jeg har kommet dit at jeg har gitt opp treningen. Fordi det sitter så godt i henne, både genetisk, og i vane, å gjøre det hun gjør. Jeg var også spesifikk når jeg sa jeg ikke var ute etter trenings-tips. Jeg løfter henne bare opp når det er en løs hund som kommer i full fart mot oss. Av den rene grunn at det er bedre å ha avstand fra bakken og opp i armene mine, enn at hunden kommer helt bort og er fysisk med henne. Det gjør det MYE MYE MYE verre, og det er en grunn til at hun aldri har blitt angrepet før, og heller ikke angrepet noen selv. Møter vi andre der hunden er i bånd, løfter jeg henne aldri. Og jeg jobber aktivt med henne i hver eneste passering på tur, jeg har alltid med meg godis og jeg er alltid mentalt forberedt før jeg går ut døra. Når følelsene mine tar overhånd er det nettopp det de gjør, jeg kan ikke kontrollere stresset mitt. Jeg ser ikke helt hvordan svaret ditt skal hjelpe meg i å ta dette forferdelige valget, og føler meg nesten litt støtet av det du skriver. Om du løfter din hund og er livredd når det kommer løshund, men hunden din ikke er redd for andre selv om den ble så angrepet at den nesten døde, så er jo det griseflaks for deg. Og jeg skjønner ikke hvorfor du skal være så redd som meg, når hunden din har taklet noe sånt så bra, og du ikke har noen grunn til å løfte henne? Om dere greier å ha en hund som er fryktaggressiv mot andre hunder, og som i tillegg er mye større enn min og får det til å fungere i hverdagen, så er jo det bra for dere

Jeg har jo egentlig gitt opp. Som jeg skrev i startinnlegget, så har jeg jobbet med dette fra dag 1 jeg fikk henne. Hun er i aller høyeste grad født med mye frykt i seg. Jeg kjenner til hunder som er nært beslektet med henne, som sliter like mye, om ikke mer. Det fant jeg selvfølgelig ut etter jeg hadde kjøpt henne, og blitt glad i henne. Og det er ikke så enkelt som at er man selv trygg, så er hunden trygg også... Jeg skulle ønske det, men det er det ikke. Det er ikke bare å heve haka, være rett i ryggen og passe på at båndet er slakt, så ordner alt seg. Jeg var jo veldig trygg med henne før når vi passerte (til hun var ca 1 år), fordi jeg visste hvordan jeg skulle jobbe med henne, og hun stakk heller ikke av hvis hun var løs. Jeg kunne ha henne masse løs før, men hun har også hatt en hormonforstyrrelse som gjorde at hun måtte steriliseres, veterinæren anbefalte det. Og jeg er en ganske sensitiv person, selv om jeg har mye selvtillit og ikke er sjenert i den forstand. Så jeg tar meg nær av det, at hun er så ille, med så mye jobb og engasjement fra min side. Så sånn jeg ser det, så orker jeg ikke starte på nytt og jobbe med henne enda en runde. Jeg greier det ikke, for om jeg får håpet litt opp om at ja; kanskje, kanskje kan vi gå forbi uten at hun klikker vinkel, så rives håpet helt ned ved at vi har en fæl episode (feks. at hun stikker av når hun er løs). Det har skjedd mange ganger. Jeg er så mentalt sliten at jeg er ordentlig deprimert periodevis, der jeg bare gråter hele tiden. Jeg synes det er bra du kommer med et sånt innlegg likevel da, og takker for det. Edit: Jeg lurer også på om du har lest startinnlegget mitt, om mine planer og drømmer som fremtidig oppdretter? Og at jeg ønsker meg flere voksne hunder enn to. Og jeg føler hun står "i veien" for dem, rett og slett fordi hun vil skape fullstendig kaos på tur om vi skal gå med alle samtidig, og jeg ikke føler hun er en god hund å et valpekull sammen med. Jeg føler ikke jeg kan sette alle mine planer på hold, og velge bort alt det, fordi hun kan leve i enda 10 år til - med de samme problemene, så hun kan dø av naturlige årsaker. Jeg har ikke lyst å ha den hverdagen her i 10 år til.

I dag på turen møtte vi løs hund, mens vi var oppe i skogen. Den lille i bånd, den store løs. De kom så brått på, så jeg plukka opp den lille og begynte å gå motsatt vei, da jeg så at den løse hunden ikke kom på innkalling. Jeg lot være å kalle inn den store, så hun heller kun møte den og oppholde den, så jeg fikk litt mer avstand med den lille som var helt rabiat i armene mine. Jeg kalte inn den store når jeg hadde kommet meg litt unna, og hun kom og fikk belønning. Det endte i et stresskaos, da den løse hunden kom etter oss, og min store løp mellom den og meg, og var selv veldig stressa. Ikke noe drama med den andre, den var faktisk redd min store og skreik og løp unna når hun gikk bort til den. Min store begynte å bjeffe i frustrasjon på meg, fordi den lille og jeg var så stressa der vi prøvde å komme oss vekk. Jeg greide å forholde meg rolig da, og belønne den store masse for å høre på meg, og oppføre seg som hun gjorde. Hun var veldig flink. Da jeg innså at vi hadde kommet oss unna og var trygge igjen, og kunne sette ned den lille, var jeg så skjelven i beina at jeg nesten ikke greide å gå ned stien Og jeg var jo rasende på dem, for å ha hunden løs, når de ikke hadde kontroll på den. Jeg bannet etter dem og var bare kjempelei meg. Den lille var ganske stressa resten av turen, på vokt ovenfor alt, til og med folk uten hund måtte hun se etter to ganger. Dro masse i båndet og snusa fanatisk etter der andre hunder hadde gått før oss. Vet ikke hvorfor jeg forteller dette, for det er jo ikke ulikt andre ganger vi møter løs hund.

Nei, det er jo det da. Om det blir sånn at vi må passe på dem mye inne, og jeg ikke kan slappe av inne med henne heller, så blir det jo ikke at det går bra store deler av døgnet. Og da vil det bidra til at jeg heller mer mot avliving. De er adskilt når de er alene hjemme, men de kan likevel se hverandre og er i samme rom. De kan bare ikke nå hverandre. Jeg har alltid vært til stede når det har skjedd ting som i går, og fått avverget det som kunne ha skjedd om de var alene uten noen til å bryte inn. Om jeg hadde vært i et annet rom og konflikten mellom dem hadde skjedd uten meg tilstede, vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Godt mulig de hadde endt opp med å slåss, eller i hvert fall gått kraftigere til verks. Eneste grunnen til at de sluttet, var jo fordi jeg avbrøt dem. De unngikk hverandre i hele går kveld, og var lenge preget av det som skjedde på ettermiddagen. I dag er de helt normale med hverandre, men at det skjer igjen er jo ikke usannsynlig.

Jeg, og kjæresten min, har mange av de samme verdiene som deg. At det ikke er en ting vi snakker om, og det ikke er enkelt å være kynisk, når det er et annet liv jeg har ansvaret for. Og jeg vet jo at hun ikke ønsker å dø. Jeg ønsker heller ikke at hun skal dø. Og det er derfor valget er så sinnsykt vanskelig, når man skal finne en middelvei mellom følelser og fornuft. Jeg fant litt trøst i noe noen skrev tidligere i tråden, at hun "skal dø uansett en gang", som jeg, du og alle andre også skal. Jeg sammenlignet det litt med om jeg selv skulle dø brått, uten å rekke å ha det vondt eller bli redd først. Jeg vil heller dø sånn, enn å ha kreft i mange måneder først, og få vite datoen når jeg skal dø. Hun vet jo ikke hva vi snakker om, og vil heller ikke ha det vondt om vi avliver henne. Hun vil sovne hjemme i fanget mitt, her i stua, og vil ha levd et bra liv frem til da. Jeg har vanskeligheter for å velge mitt eget liv, fremfor hennes, jeg. Om hun hadde falt i havet en dag det var masse bølger og kraftig vind, og jeg hadde sett hun ikke hadde greid å komme seg på land selv, hadde jeg hoppet etter henne. All fornuft om at jeg kanskje kunne drukne selv, ville gått rett ut av vinduet. Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig å tenke sånn. For hun er jo "bare en hund", i fornuften - men mitt aller kjæreste, innerste, mest kostbare i hele verden, i følelsene. Det eneste jeg vet er at jeg har to hunder, der den lille har en mørk sky rundt seg i mitt mentale bilde, som er preget av stress og bekymring, for den minste ting. Jeg er alltid redd for hva som kan skje, jeg bekymrer meg hele tiden, og blir gal av å tenke på alle situasjoner som kan skje. Den store hunden har en lys, gulaktig sky rundt seg, som er stressfri og alt er så enkelt og behagelig og fri for bekymring. Jeg er ikke redd for noe som kan skje på tur med henne, fordi jeg vet hun er så sterk mentalt og god i hodet, at hun fikser det. Og om hun så skulle trenge hjelp av meg, så vil det være sikkert at vi kommer oss gjennom det. Den lille vil bli enda mer ødelagt enn hun allerede er, det går på mange måter an å gjøre henne MYE verre enn hva hun er i dag. Så selv om hun, sånn jeg ser det, har et bra liv og det går bra store deler av døgnet, så må jeg alltid være bekymret og være stressa for at hun skal slippe å oppleve noe fælt. Som at jeg alltid ser etter ande hunder, spesielt løshunder (da LØPER jeg og gjemmer meg), eller at unger ikke kommer for nært henne hvis vi møter på foreldre med småbarn som virker interessert i å klappe henne. At hun aldri er løs på tur med mindre det er så kontrollert som mulig, plass og tidspunkt eller inngjerdet, og at ingen som passer henne har henne løs heller. Jeg må beskytte henne fra alt jeg vet hun ikke takler. Så det er mitt liv for hennes, sånn som det er nå.

Tusen takk for overveldende svar fra alle sammen! Når det gjelder å la den andre hunden evt. snuse på den døde, så har jeg sånne tanker fordi jeg har lest om hunder som leter etter den avdøde lenge etterpå. Og at det er bedre å la dem selv se hva som har skjedd, for å gi dem "fred" sånn sett. Vet ikke om det stemmer. Det enkleste er jo å la være, selvfølgelig. Så om det ikke har noe for seg, så vil jeg helst slippe. Hun var ferdig med løpetid i tidlig desember, så det er nok ikke det nei. Jeg skrev litt om hvorfor jeg ikke ser på omplassering som et alternativ. For det første så vet jeg at hun ikke vil bli bedre hos noen andre. For det andre så ønsker jeg ikke at andre skal måtte bli glad i henne og samtidig leve med det jeg gjør, om jeg så finner "de riktige menneskene", så er det ikke sikkert de er det etter ett år med hunden. Og jeg tør rett og slett ikke ta sjansen på muligheten for at hun blir en kasteball. Hun elsker meg, og meg alene, ikke tvil. Hun skal alltid vite hvor jeg, hva jeg gjør, og gjerne sitte oppå meg bestandig. Hun er en "en-mannshund", og er i tillegg veldig redd for unger. Så en familie med barn eller barn i slekten, er uaktuelt. Om jeg skulle omplassere, måtte det ha innebært at de har henne på prøveperiode, og kanskje besøk senere, for å vite at hun har det bra. Tanken på å måtte se henne igjen, hos noen andre, også dra igjen... Det går bare ikke. Hun savner meg bestandig om hun blir passet av noen andre over lengre perioder. Hun lytter etter bilen min, hun er ute i gangen og ser etter meg. Det blir jeg i hver fall fortalt hver gang av de som passer henne. Og selv om det sikkert hadde avtatt etter en stund, så måtte jeg ha besøkt henne for å vite at hun har det bra, om hun levde og var et annet sted. Det går ikke an å kjenne mennesker godt nok, deres hverdag og måten de håndterer de situasjonene, utifra et møte eller to på forhånd. Og om jeg så hadde skrevet en kontrakt på at jeg er den som skal ha henne tilbake om de ikke vil ha henne mer, så er ikke en sånn kontrakt bindene når hunden er deres. Folk gjør det de vil, og du har ingenting du skulle sagt. Det er rett og slett sånn at jeg ikke klarer å leve med usikkerheten om hun har det godt eller ikke. For alt kan skje, jeg kan være superheldig og finne snille, herlige mennesker som tar seg av henne til hun dør. Og som alltid holder henne i bånd, og aldri lar andre hunder hilse på henne, som ikke bryr seg om utaggeringen. Men sannsynligheten er like stor (om ikke mye større) for at jeg finner noen som virker bra, og at det går bra en stund, før ting ikke går så bra, kanskje endrer livssituasjonen seg hos de nye eierne, eller så skjer det et uhell og hun blir angrepet på tur. Eller at de virkelig ikke tar hensyn til den hunden hun er. Jeg tar ikke den sjansen. Enten har hun det bra hos meg, eller så vet jeg at hun hviler trygt og aldri har det vondt mer. Det er også sånn at hun ikke trives med å være alene hjemme, med mindre det er en annen hund der. Hun uler masse, og jeg vil tro det er verre nå som hun er blitt vant med å være alene hjemme med en annen hund når de må det. Da sover de begge to som engler. Og da har man jo fortsatt et kjempeproblem med ressursforsvaret, og det som skjer med mine to nå.

Noe jeg lurer på, men som jeg ikke har spurt dere som har avlivet hund før om; hvor lang tid tok det fra du begynte å tenke på avliving, til du gjennomførte det? Og hvordan var tiden rett før, når du bestilte dato, da dagen var der, og rett etterpå? Hvor lang tid gikk det før du greide å fungere skikkelig igjen? Og om du har flere hunder, hvordan tok de del i prosessen? Jeg vil gjerne at den yngste får se og lukte på henne etterpå, hvis vi bestemmer oss for det, så hun vet hva som har skjedd. Sørget de andre hundene etterpå? Andre må også gjerne svare på spørsmålene jeg stiller her, om de vil.

Nei, hvis det fortsetter som det gjør nå, så går det jo ikke an å ha dem i samme rom. Jeg synes det er rart at det plutselig skjer så mye nå, selv om det har vært alvorlige episoder den siste måneden. Om de ikke fungerer så bra som de har gjort tidligere, og som jeg har forsvart med at er mye av grunnen til at hun fortsatt er her og burde være her (fordi det går fint store deler av døgnet), så er jo dette håpløst, selv om det er vanskelig å virkelig innse det. Jeg vil takke for alle som har svart meg i tråden og kommet med sine historier, og som har kommet med råd og fornuftige ord i en svært følelsesladet situasjon. Det har hjulpet meg mye. Som jeg sa i forrige svar, så vil jeg vente å se hvordan vi føler oss etter hun har vært bortreist, og vi har fått nok tid med bare den yngste, til å se hvordan hverdagen vår evt. vil bli uten den lille. Alternativet hvis jeg ikke greier å avlive, er jo å tilrettelegge mer. Om det er mulig, når ting eskalerer sånn de gjør, er jo ikke sikkert engang. Og jeg ønsker ikke å vente til dagen da det virkelig smeller, og de evt. skader hverandre. Eller den lille blir angrepet ute av en løshund. Så vi får se...

De demper hverandre veldig i sofaen her nå, den lille snur seg vekk og unngår blikkontakt, men knurret ista når den store så på henne. Den store virker normal og rolig.

Det er dette jeg også kjenner på. Å avlive en helt fysisk frisk hund, går veldig mot prinsippet mitt om at en hund skal få leve så lenge den har et bra liv. Det er jo derfor jeg spør spørsmålet i overskriften her - er jeg egoistisk? Jeg synes det er veldig vanskelig å måtte velge at hun skal dø, fordi jeg er den som har det fælt. For det er nok mest jeg som lider, selv om hun ikke har det bra i passeringssituasjoner, og det også påvirker den yngste i stress. Hun stresser nok mye mer enn hun egentlig hadde gjort, hvis den lille ikke var her. Selv om stresset er mulig å leve med, fordi hun er stabil og frisk mentalt. Kjæresten min stilte seg også spørrende til hvorfor vi mennesker skal bestemme hvem som skal dø og hvem som skal leve, selv om han støtter meg og kjenner på de samme følelsene som meg. Å anskaffe seg hund er jo ikke noe som bare påvirker ditt eget liv, du får makt over et annet liv også. Det ansvaret gnager meg, det var ikke hun som valgte meg, hun har et bra liv, og jeg burde ta ansvaret for at hun forsatt har et bra liv til hun dør av naturlige årsaker. Samtidig burde jeg også prioritere mitt eget liv, om man ser bort fra følelsene, og prøver å være fornuftig. For jeg har det ikke bra. Til info hadde vi akkurat en ny episode, det er nesten så de begge merker at jeg er veldig lei meg, og gjør at ting som dette skjer nå og bare gjør alt mye sterkere. Jeg satt i sofaen med pcen på fanget, så kommer den yngste og legger seg ved siden av meg, som hun alltid gjør. Den lille er på gulvet, og hopper opp i sofaen ved den store som ligger ved meg. Dette gjør de stadig vekk, den lille kan ofte tråkke på den store for å komme bort til meg, uten at hun bryr seg. De sover også ofte sammen på sofaen, tett inntil hverandre. Den lille står nå ved den store som ligger, for å prøve å komme seg på andre siden av meg. Da knurrer den store ordentlig, og advarer den lille. Den lille svarer, og jeg kaster pcen unna og får avbrutt dem. Den lille er amper og oppgira, og knurrer når den store nærmer seg på gulvet. Den store oppfører seg veldig "barnslig", går rundt og logrer og ser på meg, men er tydelig stressa. Vi setter oss i sofaen igjen, der jeg har de på hver sin side, den store stirrer og knurrer på den lille når de får øyekontakt, og ser ikke ut til å ville ha den lille i nærheten i det hele tatt. Den lille knurrer og flekker tenner tilbake, jeg avbryter dem igjen og får roa dem ned. De unngå så hverandre helt med blikket, den lille legger seg i et hjørne, og skjelver (av stress regner jeg med). Nå sover de rolig på hver sin side av meg. Dette har ALDRI skjedd før. Er det fordi jeg er så full av følelser? Det virker som forholdet mellom dem bare blir verre, og den store har aldri startet noe sånt før. Det virket som hun advarte den lille (var bare knurring, ikke noe annet enn det og stirring, stivt kroppsspråk), og den lille ikke ville høre. Jeg har også fått en veldig god venninne til å passe den lille en stund, sånn at vi får se hvordan det er uten henne over mer enn noen timer. Så ser vi også hvordan den store oppfører seg uten henne, om hun har det bedre. Vi håper det hjelper å se hvordan det vil føles å være uten henne, om vi savner henne mer enn vi er lettet. Eller om det er omvendt.

Nei, som jeg svarte i det første svaret mitt (det lange etter selve innlegget), så har hun hatt sterkt ressursforsvar siden hun var valp. Ikke mot mennesker, men i høy grad mot andre hunder, og i helt ekstrem grad mot katter. Kattene vi bodde med før, gikk hun virkelig etter og skulle ta, hvis de vær i nærheten og hun spiste mat eller hadde bein. Episodene som har forverret situasjonen og skapt alvor mellom dem, og har vært utløst av henne, på et "urettferdig" grunnlag hvis man ser på reglene rundt ressurser. Altså om du forlater noe, så er det alles osv osv. Hun kan vokte et bein fra andre siden av rommet. Og prøve å forsvare det om noen kommer i nærheten, hun husker hvor ting ligger, som vi i de situasjonene hadde glemt helt av. Og den største ser ikke ut til å godta sånn oppførsel, nå når hun er eldre. Hun vokter jo ikke noe, bare godtar ikke at den lille gjør sånt.

Ja, jeg vil gjøre det hvis hun fortsetter med sånn type adferd ut av det blå. Men det endrer jo ikke det som skjer på tur. Og heller ikke det at hun er medfødt sterk grad av ressursforsvar. Sånn har hun jo alltid vært, uansett...

Jeg setter veldig stor pris på svaret ditt. Det er bra at noen drar i "den andre enden" også, sånn sett. Det er ikke sånn at jeg akkurat nå har funnet ut hvordan vi egentlig har det, jeg tror det var da hun bikket 2 år, jeg egentlig forstod at dette aldri vil ordne seg. Og siden da har jeg fra tid til annen prøvd å sett for meg en hverdag uten henne. Men det var når jeg fikk den andre, og når jeg gikk på turer med bare henne, at jeg så hva jeg går glipp av. Frykten i meg av å treffe på møtende hund, sitter så dypt i meg at jeg kan skvette om jeg går alene uten hunder. Hvis jeg går med den store alene, skvetter jeg kanskje de første hundene vi møter, etter det er det gøy å møte hunder. Fordi jeg kan gå forbi med en hund som går fot, gjerne uten bånd (men har på bånd for å vise hensyn), og bare har øyne for meg. Ingen frykt, og hun gir meg tonnevis med betaling for alt arbeidet jeg har lagt ned i henne. Det har da jeg virkelig kjenner hvordan det burde være å ha hund. Hvis jeg ikke har nevnt det før, så kan heller ikke den lille være alene hjemme uten den store. Så det å gå tur separat, betyr at den andre må sitte i bur i bilen. Ellers sitter hun inne og uler. Så det er ikke så enkelt å dele opp tur heller. Ja, jeg synes det er veldig flaut når det skjer. Og jeg har også forsvart henne lenge, når jeg forsiktig har fantasert høylytt til kjæresten om hvordan det ville være uten den lille, med at hun er jo såpass liten at det ikke er noe problem å holde henne igjen. Ikke er det tungt å løfte henne heller. Og jeg føler jeg kan gi henne et godt liv, og tilfredsstiller hennes behov. Men nå er det ikke sånn at den største går helt upåvirket ved siden av i situasjonen, selv om den ikke tar etter i selve utaggeringen og reaksjonen i møte med hunder. Hun blir nemlig veldig stressa av at den lille er stressa, og kan finne på å "gå på" henne, uten å egentlig ha noen annen hensikt enn å prøve å få henne til å stoppe. Hun hopper hvis jeg løfter den lille, og kan begynne å frustrasjonsbjeffe på den lille om utaggeringen er voldsom og jeg ikke har trukket til meg båndene, og fått de begge ned i sitt langt uti grøfta enda. Så det gjør det ikke bedre at vi alle tre er superhøye i stress, og jeg generelt også er svært oppmerksomhetsky og har lettere sosial angst. Jeg synes det er GRUSOMT at alle snur seg og stirrer på oss, som prøver å forstå hvorfor i alle dager vi løper til siden for å komme oss lengst vekk fra alle, når de som kommer ofte har en hund som bare kommer gående rolig og vennlig ved eier. Å ha henne i bånd er jo en ting. Det som virkelig gir meg hjertebank og angst, er jo når jeg en sjelden gang i måneden, hvis det er riktig klokkeslett og riktig sted, tør å slippe henne, fordi hun elsker å løpe løs. Hun er faktisk veldig lydig og kontaktsøkende, så lenge det ikke kommer noen. Men hun kan stikke bare ved ferten av en annen hund i nærheten, noe jeg ser på forhånd, hvis det er riktig vindretning feks. En gang løp hun LANGT, over en bilvei til og med, men jeg fikk heldigvis tak i henne, selv om jeg var redd i en dag etterpå. Frykten for å se henne bli påkjørt en dag er jo også der. Den gangen slapp jeg henne på en stor, åpen øde parkeringsplass, der jeg trodde det ikke var andre hunder i nærheten. Jeg har ikke lyst til å måtte ha hundene mine i bånd hele tiden. Jeg har jo bevisst anskaffet meg hunder som er kjent for å være lette å ha løse på tur. Jeg vil at de skal kunne løpe uten bånd når vi er på fjellet (der det ikke er båndtvang, for ordens skyld), uten at jeg må konstant speide etter om det kommer noen. Jeg føler det bare er snakk om tid, før vi er i en situasjon der jeg har dem begge løs, og det kommer en løshund brått på. Hva i alle dager gjør jeg da liksom... Om hunden angriper min lille, som bjeffer som et lemen mot den, og jeg må oppleve å sparke og slå den andre hunden til den slipper, for så å håpe at den største ikke blir påvirket av det i ettertid... Når i samme situasjon det aldri hadde skjedd, hvis den lille ikke var der. Om min største og den andre bare hadde hilset, og så gått til hvert sitt? Ingen drama, ingen bråk, ingen stress. Det er vel episodene med ressursforsvaret som har gjort at jeg nå virkelig mener alvor med tankene mine. I går kveld knurret den lille på den store, tilsynelatende helt uten grunn mens vi sto inne på badet sammen. Så sleiker den store den lille i ansiktet, og hun knurrer igjen og løfter på leppa, så jeg må avbryte dem og spørre meg selv hva i alle dager... Det har heller ikke skjedd før i går. Vanligvis liker den lille å bli sleika, og den store brydde seg ikke noe om det, svarte ikke opp. Ble litt langt det her, ja. Har vært veldig lei meg i hele dag, og gråt meg selv i søvn i går

Tusen takk for gode ord og klemmer, det setter jeg ubeskrivelig stor pris på. Jeg ser jo nå at valget mitt vil på ingen måte bli lettere, og jeg visste jo det innerst inne, men det hjelper litt på motet mitt å se at noen har måtte ta et like tøft valg, gjennomført det, og kommet ut på den andre siden like hel. Selv om det var vondt. Det vil nok ta en stund før jeg tar et endelig valg, men nå har jeg i hvert fall begynt å tenke på det, og startet å forberede meg mentalt på at det vil skje en dag. Det var jo først når jeg fikk den andre, og når jeg er alene sammen med henne uten den lille, jeg ser hvordan det virkelig er å ha et hundehold uten store bekymringer hele tiden. Jeg skulle ønske jeg greide å være litt mer kynisk her, og jeg er enig i at "en død hund lider ikke", som du påpeker HeleneFS. Likevel ser jeg på henne og jeg tør ikke tenke tanken uten å gråte. Det er så vondt at jeg tørr ikke slippe til følelsene, og får veldig lyst til å stenge alt ute. For å svare på noen spørsmål: Lijenta: Ingenting har eskalert på den måten at det har blitt betydelig verre, det som har skjedd er at den yngste har blitt mer voksen. Det har vært to episoder der den lille har kommet med stivt kroppsspråk mot den største, og knurret, når det har vært bein liggende i en pose vi glemte av. Den største har så advart den lille tilbake (hun snuste jo bare der den lille hadde spist tidligere), og etter det føyk de ihop. Det skjedde så raskt, og som sagt, det var ikke den største som yppet til bråk. Den største tolerer ikke sånt tull, virker det som, noe hun kanskje gjorde når hun var yngre. Ikke at de får holde på sånn, det har vært ytterst sjeldne episoder, men som har gått veldig inn på meg. Den ene gangen unngikk de hverandre resten av kvelden, og tok store omveier når de måtte krysse hverandre. De var normale med hverandre neste morgen. Men det var jo ikke akkurat noe som gjorde ting bedre. For å svare på ditt spørsmål Malamuten, så har hun ikke startet med dette nå. Hun har hatt ressursforsvar hele livet sitt, som valp også. Ikke mot mennesker, men i høy grad mot hunder, i ekstrem grad mot katter. Vi tar ingen sjanser her og unngår alt bråk, de spiser helt atskilt, både mat og bein. Tonje: Hun har aldri angrepet noen, nei. Er hun løs og det kommer hunder, løper hun bort og utaggerer fra avstand, og sirkler/løper rundt dem. Går hunden mot henne, eskalerer hun. Hun har heller aldri blitt angrepet selv. Mitt største mareritt er jo at det skjer, og at vi treffer en hund som faktisk ikke trekker seg unna om en sånn situasjon skulle oppstå. Ellers er hverdagen min preget veldig som den du beskriver. Leter etter plasser der vi unngår å treffe andre, helst langt inni skogen. Eneste stedet hun fungerer ift. andre er på fellestrening i klubben, så vi trener aktivt der når det er vær til det. Der er det så mange hunder å forholde seg til, at hun ikke greier å skille de ut på en måte, selv om helt klart reagerer om det kommer noen for nært som hun ikke kjenner. Er vi på stevner fungerer hun supert, men det er jo ikke hverdagen vår. Og det er hverdagen som betyr noe i det store og hele. Det jeg synes er verst er at hun har et veldig godt liv utenom passeringene i seg selv. Hun virker lykkelig, og det er derfor jeg ikke ser noen grunn til å vurdere omplassering. Hun vil ikke bli noe bedre hos noen andre heller, det er jeg 100% sikker på. Og ikke ønsker jeg at andre skal oppleve å måtte jobbe så mye jeg har gjort, for liten til ingen bedring. Sannsynligheten for at hun blir en kasteball er jo også stor. Jeg har levd et liv som deg ganske lenge mushi, det er nemlig en god stund siden jeg aksepterte henne sånn hun er. Hun blir enda verre hvis jeg løfter henne, og med den stemmen, er det ikke så behagelig å henne på skulderen inn i øret mitt. Dessuten blir min største gjerne gira av bjeffingen, og reagerer av og til på bjeffingen i seg selv (men ser ikke ut til å skjønne hvorfor den lille kjefter), og vil begynne å hoppe hvis jeg skulle bære henne. Det vi gjør er å gå ut i en grøft, også kommanderer jeg dem begge til å sitte mens jeg gir godbiter under passering. Det fungerer, men er slitsomt om det plutselig kommer noen brått på, og det er dårlig med "fluktruter". Ellers hjalp svaret ditt meg veldig, det er fint å se at dere har fått det til Men ja, jeg vil tenke godt og lenge i månedene fremover. Og selv om det er for vondt å si noe nå, så vet jeg innerst inne hva jeg vil. For jeg vil ikke ha det sånn om 2 eller 5 år. Det orker jeg rett og slett ikke. Det er en ting som plager meg veldig med tanke på avliving. Hun er veldig stresset når vi er hos dyrlegen, og forferdelig redd for sprøyter. Jeg synes det er grusomt å tenke på at jeg skal bære henne inn dit når hun er stressa, og la en dyrlege gjøre henne enda mer stressa, mens hun stritter imot maske og sprøyter. At det skal være det siste hun må oppleve... Jeg begynner å gråte bare av å tenke på å gjøre noe sånt mot henne.

Hei Jeg er ny på forumet her, og har meldt meg inn fordi jeg nå trenger andre hundeeiers meninger og innspill, av den enkle grunn at tankene mine ikke greier å fortelle meg hva jeg skal gjøre. Jeg vil nå skrive et svært langt innlegg, så jeg takker på forhånd for de som virkelig leser alt og svarer oppriktig basert på det som er skrevet. Jeg velger å være anonym, for å unngå å bli gjenkjent av oppdrettere/bekjente som har hund og som kanskje er bruker her. Jeg ønsker objektive meninger og svar. Håper det er ok! Jeg har to hunder, to tisper. Den eldste fyller 5 år i slutten av februar og er en liten rase på 6 kilo. Min yngste fyller 3 år i starten av april, og er av mellomstor rase. Vår hverdag er egentlig veldig enkel og bra, men det er likevel en del "trouble in paradise". Jeg føler jeg står ved ei veiskille. Min eldste hund sliter med frykt-aggresjon mot andre hunder vi møter på tur, og det er så ille at jeg må ha bånd på henne til alle tider. Hun utaggerer, og trekker mot andre hunder, uansett avstand. Det er litt opp og ned i hvor kraftig reaksjonen hennes til andre hunder er, basert på stressnivået hennes (som går opp og ned fra dag til dag), men det er uansett alltid en reaksjon så ille at jeg ikke kan ha henne løs på tur. Hun har vært redd for andre hunder siden jeg fikk henne som valp, og selv med mye trening, både i forbindelse med adferds-konsulent, og hjelp fra andre flinke hundefolk, har hun ikke blitt så mye bedre. Jeg har ikke brukt metoder som innebærer det å dominere hunden, og er godt kjent med både klikkertrening, kindereggmetode og ellers lest mye om atferd og språk mellom hunder. Hun utaggerer også like mye uansett hvem som går med henne. Redselen og stressnivået forbundet med andre hunder sitter svært dypt, egentlig genetisk sånn jeg ser det. Uansett. Jeg er ikke her for å få treningstips. Jeg har nå kommet dit at jeg egentlig har gitt henne opp. Om jeg så hadde fått henne til å reagere mindre, ville en løshund som kom nært nok, ødelagt all fremgang på nytt, som har skjedd mange ganger. Jeg er utrolig mentalt sliten av å ha en hund, som jeg er så ufattelig glad i, jeg ikke koser meg med på tur, med mindre vi er så heldig å ikke møter andre hunder på turen. Det har blitt så ille at jeg kan bli deprimert resten av dagen, hvis vi har en veldig ekkel episode. Feks. hvis vi passerer hundeeiere som finner på å slippe hunden sin bort, eller som ikke tar på hunden bånd selv om vi ber om det. Jeg blir redd, sint og veldig nervøs når sånt skjer, lenge før. Som sagt, så er det like ille med alle hun går med, så selv om jeg sikkert ikke bidrar til at hun er mindre usikker når vi passerer, så har selv kjæresten min nå fortalt meg at han skjønner veldig godt hvorfor jeg blir lei meg og frustrert når vi skal passere. Og han synes selv det ødelegger veldig mye turglede, å ha en hund som er så redd andre hunder, at den ser ut som den har lyst til å drepe den andre hunden vi passerer. Min andre hund er heldigvis sterk mentalt, og tar ikke etter den lille. Hun passerer veldig fint, og er generelt uinteressert i andre hunder, men er vennlig og snill hvis noen kommer bort. Hun er så enkel å ha på tur at det blir som å sammenligne natt og dag, hvis jeg skal beskrive følelsen av å gå med dem én og én under passering. Passeringen er jo en ting. I det siste har det dukket opp noe nytt, som har eskalert. Den lille vokter mat og bein, og har alltid gjort det, men det har gått fint frem til nå med tilsyn. Kort fortalt har vi hatt episoder der de har brakt sammen, bare i lyd heldigvis, fordi den lille har oppført seg urimelig i situasjoner der den har voktet noe som egentlig har vært "hvem som helst sitt". Vi er nå der de må få mat i forskjellige rom, for å ikke eskalere ressursforsvaret hos den lille, den store har ingen issues sånn sett - og har aldri vært den som har starta noe bråk. Den lille vil aldri dele, men prøver gjerne å stjele fra andre hvis hun kan. Så sånn sett er det den lille som ikke "følger reglene". For nå er dette under kontroll, men med fremtiden blir jeg veldig usikker. Jeg som fremtidig oppdretter er veldig opptatt av at valpene skal vokse opp med trygge, stabile og mentalt friske voksne hunder. Som bidrar til at valpene selv blir det. Sånn jeg ser det vil ikke den lille være en sånn hund, selv om hun er sosial og leken med hunder hun kjenner. Det er vanskelig å alltid følge med, og jeg ser for meg at det vil bli slitsomt å passe på at en sånn situasjon aldri skjer, og at hun ikke tar det utover en av valpene. Det kan jo også hende valpemora ikke engang vil ha henne i nærheten av valpene sine, og jeg kan jo ikke ekskludere den lille fra fellesområdet heller. Jeg har det rett og slett veldig vondt. For den lille er jeg så glad i at det smerter meg å i det hele tatt tenke på å ikke ha henne mer. Hun sover under dyna med meg hver natt, ligger i fanget mitt og gir meg blikk som treffer meg innerst inne Jeg har også hatt mer fremgang med henne enn motgang, hun var tidligere veldig redd for mennesker, men nå elsker hun alle som vil hilse på. Hun er også tryggere og fungerer supert her inne når det bare er oss (sett bort ifra ressursforsvaret). Hundene sover på sofaen sammen, sleiker hverandre og leker sammen. Så hun har på alle måter et godt nok liv, og jeg føler ikke noen andre kan gi henne en bedre hverdag enn det jeg gjør. Derfor er omplassering en gang i fremtiden fullstendig utelukket. Det er ikke sånn at jeg vurderer avliving heller, her jeg sitter. Men kanskje må jeg vurdere det en dag. Jeg føler jeg ikke vet hva som er riktig eller galt her. Skal jeg gjøre alt i min makt for å gi henne et godt liv, til den dagen hun dør naturlig, fordi moralen min sier at hun fortjener det? Eller skal jeg være ærlig med meg selv, å ikke påføre meg selv og henne mer stress når vi går tur, når det faktisk er det som burde være kjekkest med å ha hund, og gjøre livet "enklere" for oss alle? Skal jeg sette mine drømmer og ambisjoner på is, bare fordi hun var et offer for avl av mentalt svake individer, og jeg må leve med de konsekvensene til hun blir gammel og dør? Hvis jeg forestiller meg livet mitt uten henne, er det fylt av sorg fordi hun betyr så mye for meg, men samtidig er det lettelse og lykke fordi jeg slipper å være redd hver gang vi ser en hund, eller bekymre meg for at hundene braker sammen hvis det ligger en bortglemt leke med godbiter i under et teppe på gulvet. Jeg vet også at det er mange som sliter med det samme som meg, som har hunder som er mye verre enn henne. Og jeg blir nesten redd for at jeg overdriver følelsene mine, at jeg må fortelle meg selv at jeg må slappe litt mer av. Samtidig som jeg kjenner at jeg aldri, noen gang igjen, vil ha en hund som skaper så mye kaos i alle situasjoner der vi treffer noen. Jeg er forberedt på å levere tilbake enhver valp som er så redd hunder hun er, før jeg knytter meg til dem. Og hadde jeg visst det jeg visste i dag, hadde jeg levert henne tilbake. Men jeg var ikke erfaren nok til å se at hun ikke var en normal valp. Så jeg lurer rett og slett på om jeg bare er egoistisk, eller om jeg burde begynne å forberede meg på at den lille ikke vil bli 15 år gammel. Ikke 10 heller. For det skal jo være en glede å ha hund, selv om selvfølgelig ikke alt er rosenrødt hele tiden. Det vet jeg jo at det ikke vil være, med noen hund. Jeg gikk tur med en venninnes hund i dag, pluss mine to. Helt alene, øde, nede på en strand. Og det var SÅ deilig, alle tre lekte seg og det var fullstendig harmoni. Så måtte det komme to mennesker, og en hund. Selvfølgelig. All idyllen var ødelagt på et sekund. Jeg fikk hjertebank og ble helt skjelven, da det så ut som de ikke hadde bånd på hunden. Jeg trakk med meg mine tre i bånd lengre unna, og jo nærmere de kom, jo mer usikker ble jeg. Så jeg ropte at de måtte ta bånd på hunden. Heldigvis var ikke stressnivået til den lille så høyt at den utaggerte mye, men jeg måtte jo trekke meg unna og prøve å roe henne ned. Hadde jeg ikke vært oppmerksom på at de kom, og den lille hadde vært løs, hadde hun løpt rett bort til hunden og utaggert voldsomt. Heldigvis har ikke det skjedd på lenge, siden jeg må være så sinnsykt oppmerksom når jeg har henne løs eller i langline på åpne, store områder der det sjelden er noen andre. Men kosen med turen, den avslappede deilige følelsen vi hadde sekundet før disse kom, var helt borte. Den var preget av frustrasjon og nervøsitet. Hadde ikke den lille vært der, hadde ikke de andre to enset at det kom noen gang, og enda mindre brydd seg. Vi hadde passert de uten så mye som en tanke, og hadde fortsatt å nyte turen vår. Ikke hadde det vært noen big deal om hunden hadde kommet bort til oss heller. Det får meg også til å tenke på min yngste som er så stabil og god, fortjener hun at jeg bruker så mye av energien min på den lille, når hun aldri vil bli bedre? Fortjener ikke den største like mye engasjement og følelser fra meg, som hun får når det er bare meg og henne på tur, uten den lille? Skal hun alltid bli prioritert nederst i alle møtesituasjoner, i alle de kommende årene, fordi jeg ikke har noe annet valg enn å prioritere den minste først? Nå vet jeg ikke om hun bryr seg så mye om det akkurat, men den lille tar veldig stor plass hos meg. Igjen, tusen takk til de som tok seg bryet til å lese alt. Jeg svarer gjerne på spørsmål, men jeg søker som sagt ikke råd om trening, eller kommentarer for hvordan jeg selv oppfører meg i slike situasjoner. Det er ikke alltid like lett å styre sine egne følelser, og om jeg kunne ville det ikke bidratt til at hennes redsel ble noe mindre.