mvedvik

Nei, det var det ikke. Ante faktisk ikke at de var noen i Homborsund.. Vet vi er to i Grimstad og en del i Kristiansand hvertfall. Det var gøy, her må det nok litt stalking til, vi Lundehund-eiere har en tendens til å MÅTTE vite hvem alle andre er

Så flott å høre! Da slipper jeg å føle på at jeg kan "ødelegge" noe. Har selv problemer med knærne, så vi blir kun å løpe på ergonomisk underlag. Den første tiden (fram til båndtvang) kommer jeg nok til å la han være løs, så fremt det ikke er andre som vil ut i skogen"vår" på samme tid - krysse potene. Han elsker jo skogen rett som det er, så at dette blir gøy har jeg ingen tvil om!

Vi var hos veterinæren idag for en liten sjekk, jeg og vet kom i prat og jeg nevnte at jeg gledet meg til han endelig skulle bli gammel nok til å bli med ut å jogge. Da sa hun at en hund av så liten rase - Lundehund (7-8 kg) - som i tillegg ikke er kjent for å slite med Patella lux, HD/AD, eller andre ledd/skjelettproblemer (hverken arvelig eller miljømessig), så kunne jeg like gjerne begynne så fort snøen er borte. I lavt tempo så klart, noe som ikke vil være noe problem, i og med at jeg sluttet med å løpe samme dag som han kom stabbende innenfor dørstokken. Det er jo fryktelig meningsløst å løpe i skogen, mens tassen må bli igjen hjemme. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å starte våren neste år, da ville Liam vært godt over halvannet. Nå er han 7 mnd. Jeg tror nok jeg kommer til å følge vets råd, da jeg stoler veldig på henne og hun kjenner hundens anatomi mye bedre enn jeg gjør. Allikevel vil jeg gjerne høre argumentasjoner for og imot dette, jeg syns temaet er veldig interresant og jeg vil gjerne vite at jeg gjør en veloverveid avgjørelse, hva enn det måtte være.

Liam skulle så absolutt hjelpe til med å bytte sengetøy idag. Var nok ikke mye til hjelp, dessverre, og han måtte pent legge seg på plassen sin mens mor tok jobben i egne hender. Liam fulgte spent med, og snek seg ut av senga si og inn i dynetrekket jeg jobbet med, ble sendt på plass igjen og gjentok samme prosedyre. Gang på gang. Puh.. Bare det å skifte sengetrekk tar jo uendelig med tid med en liten unghund på slep. For ikke å snakke om gulvvasken! For mens jeg vasker skal han samtidig lære at moppen hverken er farlig eller et leketøy. Men du, som jeg elsker denne lille krabaten, og all tid brukt med han, er verdifull! Sov godt, alle! Sent from my iPhone using Tapatalk

Ja, jeg har så absolutt lært leksa, og jeg har ingen tvil om at Liam fryder seg i sin nye jobb som turguide!

Det råder nå ingen tvil om at jeg har fått meg er ekte Lundis, med alle instinktene på plass! Da været på sørlandet for tiden er i overkant mildt, gikk søndagsturen til fjæra. Vi har nemlig endelig fått vetrinærens godkjennelse på litt tyngre treningsbelastning, så det syns Liam vi kunne feire men en skikkelig klatretur. Så da tenkte mor, at det nok ikke finnes bedre sted å begynne enn i sjøurna. Det var så utrolig gøy å slippe han og se på at han analyserte området, millimeter for millimeter, før han plutselig fant seg en rute, og spratt oppover, bortover, litt ned, for så å gå opp et annet sted. Han hadde tenkt ut ruten sin så nøye, at det bare var å sprette opp. Jeg hadde tenkt meg ut en annen rute oppover, men oppdaget raskt at han visstnok hadde planlagt litt bedre enn meg. For jeg hadde ikke kommet lengre enn til andre hylle, før jeg pent måtte klatre ned igjen, og følge i Liams fotspor. Det tok meg ganske mye lenger tid før jeg endelig nådde toppen, der stod Liam og ventet utolmodig, mens han fnyste av meg for at jeg brukte så "uendelig" lang tid. Han ville jo gå videre, inn i skogen, finne en ny hindring - opp en kampestein, under en stubbe! Jeg prøvde å forklare at jeg ikke var født med et ekstra sett med tomler, men jeg tror ikke det gikk så veldig inn på han. Så jeg plukka opp sekken og turen bar videre innover i skogen, hvor lundegutten min har det aller best. Oppskriften på en flott søndag. ..og nå ligger han som et slakt, og kommer vel til å gjøre det resten av søndagen..

Lille valpefisen vokser bare mer og mer, og blir flottere for hver dag som går. Tenk at jeg er så heldig som får lov til å leve med et så flott eksemplar av en helt fantstisk rase. Som bardmand så fint har skrevet over her; det er et privilegium å få leve med en lundehund, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd med at valget falt på denne rasen. Det er desverre ikke kun solskinnshistorier på lur i dette innlegget, for nå har valpefisen fått skikkelig skrekken for andre hunder. Liam har fra dag én hatt en (i mine øyne) sunn skepsis ovenfor fremmede hunder, dette har vi tatt med lekende ro, og han har fått hilse på egne premisser. Og jeg syns det fungerte strålende, men bare over natten har han begynt å utagere kraftig når han ser andre bikkjer og har ved to anledninger klart å erte på seg en tilsynelatende uinterresert hund, og da måtte mor sette ned foten og søke lærdom et sted. Vi har heldigvis fått god hjelp nå av en hyggelig dame, med en masse erfaring og råd, samt to flotte bikkjer med tolmodighet i bøttevis. Og vi ser nå, etter nærmere 4 uker, lyset i enden av tunellen, og mor er så stolt av lillemann, som til en viss grad har overkommet en stor frykt. Det er selvfølgelig en masse jobb igjen, men vi slapp Liam og den ene av bikkjene hennes forrige uke, og Liam bød opp til lek! Han trakk invitasjonen rimelig fort igjen, men framgang er det i alle fall. Og i dag skal vi ta oss turen til hundeparken (utenfor så klart), og stå der og trene, for nå er det på tide å utfordre valpefisen litt. Og så er det jo selvfølgelig de obligatoriske bildene av den lille tassen min; for å skryte av bikkja mi, det er fullt lovlig! Han veier forresten 4,2 kg nå og er 5 mnd gammel. Tror han prøver å bestemme seg for hvilken av endene som kommer til å smake best, for i neste øyeblikk bykset han frem og plompet i vannet. Ikke spesielt fornøyd, men det var vel fortjent, haha! Finner han krabbel, blåskjell eller tang i fjæra, så blir det med heeeele veien hjem Skikelig kosebass han der, altså ..og litt tøffing, haha! (P.S. Noen som vet hvordan jeg klarer å fjerne "vedlagt miniatyrbilde"?)

Takk for tips, JeanetteH Sent from my iPhone using Tapatalk

Vi har allerede vært på et kort valpekurs, og han klarer fint å være i nærheten av de, men liker det virkelig ikke når de kommer for å hilse på han. Det er jo en primitiv rase, og etter hva jeg har lest og hørt er dette å forvente i større eller mindre grad, så det er ikke noe jeg stresser for mye med, og jeg duller heller ikke med han om han skulle sette i et "varselshyl" som høres 10 ganger værre ut enn det faktisk er, og som får den stakkars eieren av den andre hunden til å tro han har blitt bitt. Men det er uansett viktig for meg at han får et godt språk, men jeg skal definitivt ta kontakt med instruktøren på valpekurset - det tenkte jeg ikke på en gang! Border'n: dette er faktisk noe jeg har gjort som ren automatikk, fint å lese at det er en grei løsning. Fikk en spydig kommentar her om dagen at det var min feil at hunden var pinglete. Ikke at jeg tok det til meg der og da, men som førstegangs hundeeier setter det jo tankene igang i hodet. Men det skal jeg definitivt fortsette med, så får vi bare ta babysteps. Han er bybikkje i en småby, og får slike utfordringer en del ganger i uka, så som nevnt, går det seg nok til etterhvert Sent from my iPhone using Tapatalk

Er det noen som befinner seg en plass mellom Arendal og Kristiansand som har en trygg, voksen hund med et godt språk? Saken er nemlig det at min 14 uker gamle lundegutt er rimelig skeptisk til andre hunder, og jeg kunne tenke meg noen som ville viet tiden, hunden og kanskje også lærdommen sin slik at Liam forstår at enhver ukjent hunds hensikt ikke nødvendigvis er dårlig. Han er generelt ikke en redd hund, tåler det meste av lyder, biler, mennesker, det er bare når det kommer til hunder at han kan bli skeptisk. Til nå har vi kun møtt hunder med dårlig språk (bortsett fra én - som han snuste på!), så det er muligens ikke rart han ikke er overbegeistret. Dessuten syns han de er intressante bakfra, så jeg er ikke overbevist om at han er redd. Skulle gjerne bedt mine venniner om å bruke en av deres hunder, men det har seg slik at ingen av dem er (i mine øyne) oppdragelses-materiale, så om du føler du har en hund som kan hjelpe valpen min litt på vei, setter jeg stor pris på det. Jeg kjører selvsagt! Ellers setter jeg stor pris på tips på gode tips, fra alle andre kloke hundefolk! EDIT: Jeg har ikke noe mål om å få en hund som er alles bestevenn i hundeparken, men det hadde vært fint om han ikke skulle ville hoppe opp i armene mine om naboens bikkje kommer litt for nært.

Hvis du går inn på denne linken, så får du se min erfaring med Lundehund så langt. Der er det også mange andre med Lundehund som har kommentert og hvertall et par av disse har laget egen tråd til sine hunder http://hundesonen.no/forum/topic/75829-liam-norsk-lundehund/ Når det kommer til jaktinnstinkt, vil jeg nok heller si de er samlere enn noe annet. Ja, Liam jager en fugl i ny og ned, men med liten radius. Dette bør nok noen som har mer erfaring med voksne Lundehunder utdype litt mer, da min bare er 14 uker enda

Ja, den magneten merker jeg godt! Syns det er så gøy når vi møter tilfeldig forbipasserende som kommenterer at han har blitt større. Nå bor jeg i en liten by hvor 70% er cafegåere (på de to cafeene vi har), så så ofte som vi er i byen er det kanskje ikke rart at lille kjendisen min blir gjenkjent

Jeg fant en forhandler, så dit skal vi neste uke og prøve oss fram litt!

Huff.. Liam har blitt så stor, snart 14 uker - allerede! Men så utrolig spennende det er også! Det er så gøy å se hvordan han vokser til, se hvordan tegningene hans forandrer seg - så gradvis, men allikevel så fort. Det aller gøyeste er nok hvordan personligheten hans formes med tiden, og jeg tar meg selv i å fundere på flere ganger om jeg fikk den perfekte valpen for meg, eller om han har blitt sånn fordi han merker at det var det jeg ønsket meg i en valp. Ikke at det har noe å si, det jeg ville fram til er at den lille reveungen jeg endte opp med, som sistevalget i et kull på tre, er den beste valpen jeg kunne ha fått. Han er virkelig en drøm på alle områder, en utrolig "chill" kar, på fire ben. Selvfølgelig - han har sine raptusser innimellom, men som jeg har begynt å merke i det siste, så har hver enkelt av disse vært på min egen kappe (for mye inntrykk, for lite søvn, for rå lek). Og da kan man ikke klage, bare lære. Det blir nå større og større mellomrom mellom disse raptussene, både fordi jeg lærer, og fordi han lærer - og det er dét jeg syns er så gøy. Vi lærer alt sammen. For selvom jeg er oppvokst med Rottweiler, så var hun "utlært" da jeg begynte å få ansvaret, og jeg tenkte jeg var erfaren. Vel, så feil kan man ta. Men du, så gøy det er å være fersk hundeeier, jeg ville ikke hatt det på noen annen måte. Vi var også hos dyrlegen her om dagen, og Liam målte til 3,3 kg på vekta mot 1,4 kg på 8 ukers-kontrollen. Om det fortsetter i denne farta, har jeg snart en liten valp i en voksen kropp. Litt vemodig er det, for han er jo så søt nå, den lille pelsen min, som jeg bærer stolt på armen midt i byen som om han skulle vært en veskehund og viser han fram til enhver som måtte ha lyst til å hilse. Og det syns Liam er så morsomt, (vel, ikke når han er trøtt, da er det marsj hjem) og han elsker alle sammen. Det som er dumt med det, er at han ikke har tid til å hilse på bare én, for "det er jo minst hundre andre mennesker i denne gata som jeg kan hilse på, jo". Hunder syns han også er veldig morsomt, men bare bakfra. Om den ukjente hunden snur seg for å hilse (uansett hvor mye den smisker), steller Liam seg pent bak beina mine. Andre hunder er utrolig spennende, men jaggu er de en smule skumle også - redd er han dog ikke, det må presiseres. Som nevnt opp og ned i denne posten; han er en drøm å ha med å gjøre. Vel, kanskje med unntak av når jeg steller meg for kvelden. For det er tydeligvis det kjedeligste Liam vet om at jeg skal pusse tennene, og vaske ansiktet. En liten snåling er han, og det har han bevist mang en gang, men det får vel holde til neste post, for når maser reveungen om leggetid. Det lille bytrynet av en rev Utkikksposten. Her ser han rett ned til lekeplassen og følger med på alle barna. Bildet er tatt på dagens tur, så stor og flott han har blitt!

Tusen hjertelig! Det ser ut som den sitter så utrolig fint på, og i og med at vi har samme rase så håper jeg min søken er over - endelig! Det ser også ut som den har de egenskapene jeg har vært ute etter i en sele Vært igjennom en 3-4 forskjellige seler som blir anbefalt hit og dit, selv de på dyrebutikken vår mente at et par av de var perfekt passform for reveungen etter at den var prøvd på i butikken. Men når vi endelig kommer oss ut på tur, ser jeg at de gnager bak frambeina, eller vris til sidene mens han løper. Så vi har en fra Hurrta nå som ikke gnager altfor mye, men noen perfect match er det nok ikke.. Så du kan si jeg gleder meg til å få prøvd ut noe nytt!