LovaLove

Tusen takk for utfyllende svar! Jeg tror nok, uten at jeg er noen ekspert selv selvfølgelig, at dette er et stort problem som holdes i sjakk. Men jeg tror samtidig som du sier at jeg opprettholder noe av frykten ved å bli stresset selv når det kommer mennesker litt for nært eller litt for brått, eller når jeg ser at Lova er i ferd med å bli redd. Jeg prøver for harde livet å slappe av, men jeg er rett og slett redd for at hun skal angripe noen hvis jeg ikke passer godt nok på, og da ender jeg opp med å bli anspent i situasjoner hvor jeg ikke føler jeg har helt kontroll over henne. Jeg skrev litt i forrige innlegg nå om hvordan jeg trener, og det er altså utelukkende på passering. Vi har ikke tatt kontakt med noen fremmede, annet enn at jeg har prøvd så smått å venne henne til å ha folk på besøk hjemme, så jeg etter hvert kan slippe å isolere meg så mye som jeg nå gjør. Foreløpig er det umulig å ha fremmede i leiligheten, hun er der med en gang og sirkler rundt dem mens hun flekker tenner, bjeffer og glefser (litt for nært) etter dem. Takk for råd om omplasseringsannonse og medisinering, jeg skal prøve å legge ut en annonse slik for foreslår, og så skal jeg ta henne med til veterinær nå i nærmeste fremtid og både sjekke henne fysisk og spørre om råd ift medisinering. Takk igjen for mange gode råd!

Jeg har også trent med motbetinging, altså jeg forsterker med godbiter når vi passerer mennesker eller når hun ser på mennesker på avstand. Jeg bruker også utelukkende positiv trening, alltid. Et av de største problemene i treningen er nok at idet folk ser på meg og hunden min og åpner munnen for å spørre om de kan hilse (eller for å si hva som helst annet), er det for sent. Da har Lova oppfattet at de har oppmerksomhet mot oss, og hun reagerer før jeg får bedt folk om å ikke ta kontakt. Hun reagerer også selv om jeg tar kontakt med den andre først. I tillegg kommer mennesker som ikke tar kontakt, men som bare gjør noe litt rart eller uforutsett (nyser, knyter skolissen, stopper løpeturen og snur, holder noe dinglende i hånden osv.). De reagerer hun også kraftig og brått på, og det er ofte vanskelig for meg å kontrollere at ingenting slikt skjer i nærheten av oss. Tusen takk, jeg håper også så inderlig at det ordner seg!

Ja, det er nettopp det jeg også tenker, at hun nok kommer ned på listen. Jeg sitter jo med en drøm om at det finnes noen der ute med et brennende ønske om å ta til seg og hjelpe en hund med problemer fordi han eller hun har muligheten og kompetansen til det, men jeg ser jo at dette nok ikke vil være tilfelle. Det er nettopp derfor alt føles så håpløst akkurat nå :/ Jeg har snakket så vidt med oppdretter om problemene vi har, men de virker dessverre ikke å ha så mye kunnskap om problemet heller. Så derfor har det ikke vært så mye hjelp å hente der.

Takk for gode ord, det varmer å høre sånt!

Dette er et fryktelig tungt innlegg å skrive, men jeg er i en situasjon som føles helt håpløs, og søker derfor støtte og råd fra dere andre her inne. Beklager at dette blir et veldig langt innlegg, jeg håper noen tar seg tid til å lese det og gi meg noen sårt trengte råd.. Jeg har en herlig Collie-jente på 2 år som jeg er så inderlig glad i. Siden hun åtte uker gammel kom til meg og min daværende samboer har jeg vært fast bestemt på at denne hunden skulle ha det godt, og være trygg og lykkelig. Jeg hadde lest om nervøsitetsproblematikk med rasen, og tenkte at dette ville være det viktigste å forebygge hos min nye valp. Derfor gikk jeg i gang med sosialisering og miljøtrening meg stort engasjement. Jeg har ikke tall på hvor mange fotgjengere i alle aldre og fasonger, syklister, barnevogner, paraplyer, hunder, katter, biler etc. vi oppsøkte. Var det en ting min hund aldri skulle bli, så var det nervøs. Men det ble hun altså. Det begynte med en engestelse for mørket da hun var rundt 7 mnd gammel, jeg tenkte det var spøkelsesalderen jeg hadde lest så mye om, og trente med positiv forsterkning og dempende signaler. Så, da hun var 10 måneder gammel, ble hun veldig plutselig redd for fremmede mennesker. Først bare mennesker rundt huset vårt, men etter hvert spredte denne frykten seg til å gjelde alle fremmede mennesker. Hun uttrykker frykten gjennom å bjeffe hysterisk og aggressivt mot folk, og etter hvert har hun også begynt å gjør utfall mot forbipasserende. Hun har aldri bitt noen, men flekker tenner og snapper etter folk mens hun bjeffer. Hunder har hun ikke noe problem med, og mennesker med hunder går som regel også helt fint. Jeg gikk på hverdagslydighetskurs med henne for omtrent et år siden, hvor jeg spurte om råd til treningsmåter for å bli kvitt frykten, og senere har jeg også hatt privattimer med instruktør. Jeg har jobbet aktivt med positiv forsterkning hver eneste dag, på hver eneste luftetur, i snart et år nå. Det er mulig all denne treningen har hjulpet noe, kanskje har den forebygget forverring, men situasjonen føles fortsatt uutholdelig. Jeg er nå enslig student uten mulighet til ekstrajobb, jeg lever på lån og stipend, og jeg har ikke noe sosialt liv på grunn av hunden min. Jeg er ikke på et sted i livet hvor jeg egentlig er i stand til å ta vare på en hund, hverken økonomisk eller tidsmessig, og isolasjonen som kommer med å ha en hund som er redd for mennesker sliter på psyken. Nå kommer kanskje noen til å råde meg til å la hunden min "slippe", men faktum er at jeg ser veldig mye livsglede hos henne hver dag, noen dager viser hun ingen fryktatferd i det hele tatt. Derfor er det ikke aktuelt for meg å ende livet hennes (i alle fall ikke enda), det hverken klarer jeg eller synes jeg er etisk forsvarlig. Det jeg egentlig ønsker (uavhengig av atferdsproblemene) er å omplassere dette herlige dyret til noen med nok peiling på hunder og et stort nok ønske om å leve med hund til å kunne gi henne den oppfølgingen hun trenger. Så da lurer jeg på om det er noen som har erfaring med menneskefrykt hos hunder, som har noen tips til enten omplassering av hunder med slike problemer, eller tips til hva jeg kan gjøre eller hvem jeg kan oppsøke for å gjøre hunden min mindre redd for mennesker slik at jeg etter hvert kan omplassere henne? Jeg er så ufattelig trist og føler meg så hjelpeløs og mislykket som ikke klarer å hjelpe hunden min å ha det bedre..!

Valpen min på 16 uker (10 kg) spiste mellom 60 og 100 gram melkesjokolade idag. Jeg ringte dyrlegevakten, og fikk beskjed om at de mente det skulle gå greit. De sa at jeg skulle holde et øye med henne utover kvelden bare. Nå har det gått 6 timer, og hun virker mer urolig enn vanlig. Hvileløs liksom. I tillegg drikker hun fryktelig mye vann (hun tisset tre ganger på 1,5 time, noe hun aldri pleier!). Hun peser, men det gjør hun som regel når hun stresser litt. Jeg har selvsagt googlet meg sår i fingrene på symptomer og faresignaler, så det kan jo være dette bare er mammaparanoia (det ville nok ikke vært første gang), men jeg blir så fryktelig bekymret. Hun har ikke kastet opp, og har hatt en hard og jordlignende avføring. Er det noen som har erfaring med teobrominforgiftning? Bør jeg ringe dyrlegevakten igjen, eller kan jeg trygt vente til hun eventuelt kaster og eller får diare? Ser nok ut som det ikke blir mye søvn på meg i natt..