Minutt

Herregud, takk for bilder, men jeg må jo bare forsøke å motstå!  Ingenting annet jeg ville ønsket meg, men, er flere jeg må ta hensyn til. Ingenting er så vakkert som dogo-valp! 

Interessert i forslag på organisasjoner som jeg kan støtte. Har til nå ikke støttet noen, da jeg er skeptisk til de jeg har vært klar over. Vil støtte de seriøse, så om noen har forslag; kom med dem!

Første varte ca. 1,5 år, før sømmene ble ødelagt av graving. Gikk fremdeles an å ligge i den, og hunden(e) likte den godt.

Kjøpte ny, den har nå vart i 2 år, ingen tegn til skader. Hunden har fått klar beskjed ved hvert graveforsøk at det ikke er lov.

Begge hundene vi har hatt har elsket den. Han vi har igjen ligger i den hver dag, veksler mellom den og sofaen. Vel verdt prisen

Min fikk en kul da han var 3,5-4 år. Vi sjekket den ut hos veterinær, som sa at det var nok bare en fettkul. Hun så på den, og kjente på den. Veterinær fikk det til å høres ut som at det å sjekke konkret var både dyrt og kjipt for hunden. Så vi lot det være med det, og stolte på veterinæren at det var noe helt ufarlig. Vi skulle følge med, og se om den vokste.

Den vokste litt, men det merket vi ikke, for den gjorde det gradvis i løpet av de neste to årene. På grunn av andre dårlige erfaringer, samt flytting, byttet vi veterinær. Vi skulle egentlig bare vaksinere da den nye veterinæren oppdaget kulen. Hun så på den, hun kjente på den, og forhørte seg om historikk. Hun anbefalte at vi tok en prøve av den, og forklarte at det kun var snakk om et lite nålestikk og 160 kr. Da ble vi ganske så overrasket, og sa ja med en gang.

10 minutter senere var prøven på bakrommet klar, og det var konstatert at det var ondartet. Hun sa at hun likevel ønsket å sende ny prøve inn for en 2nd opinion. Det gjorde vi, og den prøven viste det samme. 2 uker senere ble kulen fjernet, og 2 uker deretter igjen fikk vi gode prognoser. Det var altså ikke så omstendelig, smertefullt eller dyrt å ta den ***** prøven....

Etter dette har jeg mottoet "sjekk alle kuler ,alltid". Jeg var livredd da vi fikk diagnosen, jeg var livredd for operasjon/narkose, jeg var livredd da vi ikke visste om kreften lot seg fjerne i helhet (vanskelig sted). Og jeg hadde aldri tilgitt meg selv om jeg IGJEN lot en kul bare være, fordi jeg stolte på at det var ufarlig. 

Jeg var av den tro at veterinærer var ekspertisen. Og jeg mener jo fremdeles at de BØR være det. Men pga min erfaring så kan jeg ikke tro det lenger. Selv om alt heldigvis gikk bra, i alle fall så langt.

Fullforer på V&H, varierer hvilken type. Hunden burde gå ned litt, og får derfor brokkoli og gulrot som vomfyll, blandet i foret. Funker fint  Har alltid kjøkkenvekt stående, syns ikke det er pes å veie maten.

Jo Hov er en legende innen jussen - så da jeg leste dette fikk jeg nesten troen tilbake på at denne loven kan endres. Jeg kan fortsatt håpe, uansett er det veldig fint at en så mektig professor som Hov fremmer sitt syn. Selv om jeg og kunne ønske han også påpekte det med omvendt bevisbyrde.

Kanskje noe ufarlig, men alle kuler bør sjekkes ut. Sjekket nylig noe som flere veterinærer har sagt var en fettkul. Var mastcellekreft. Gikk helt fint, men poenget er at enkelte krefttyper klarer å etterlikne helt ufarlige tilstander. Så sjekk alle kuler, alltid!

Er det noen her som har erfaring med mastcellekreft/mastcelletumor på sin hund?

Skal operere vekk en kul imorgen. Har inntrykk av at de ikke vet hvor galt det er før kulen er fjernet. Den er på øret.

Er det noe jeg bør spørre om? Sjekk i forhold til andre mulige kuler? (hatt klinisk test, men ikke røntgen eller annet lignende)

Flytting gikk over all forventning. Jeg trodde hun kom til å hate meg etter at jeg måtte dytte henne inn i et bur, samt frakte henne i bil i ca. en halvtime.

Hun likte ikke buret, eller bilturen, men så fort hun kom ut i rommet designert til henne så luktet hun litt rundt, begynte å male og ville ha mat! Hun har nå vært i rommet et døgn, og har fått litt friere rammer. Hun blir nok mer rastløs etter hvert. Største problemet er hunden - han er snill han, men hun er redd for han - men hun har heldigvis en del høye områder hun kan flykte til. Og hunden er ikke veldig interessert i 2. etasje pga trappen, men han klarer å gå der, så vi følger med.

Jeg har ikke aktivisert katt sånn på ordentlig, på kanskje 12 år eller noe sånt. Hva gjør jeg for å aktivisere henne/gjøre henne mer komfortabel med å være inne den perioden hun må det? Hun er som sagt veldig glad i å være ute... Og selv om hun tidvis oppfører seg og ser ut som en kattunge så er hun jo tross alt 14 år. "Aktivisering" har så langt stort sett vært kos, og å være på rommet sammen med henne.

Noen foreslo sele, men det tror jeg bare blir ******* for henne. Hun er ikke vant til det, aldri hatt det, og hun er ikke glad i håndtering. Mulig jeg tar feil, men hun fremstår mer vill enn tam for min del. Og om jeg pusher henne for mye, så kanskje hun ikke stoler på meg mer i det hele tatt. Noen med erfaring med sele på katt som ikke er vant til det? Er det noe vits i?

I jussen er det dokumentasjon som gjelder, med mindre det er snakk om en vitterlig kjennsgjerning. Nå vil jo jeg hevde at det er en vitterlig kjennsgjerning ("det er åpenbart for alle, og trenger ikke dokumentasjon") at dyr lider fryktelig dersom de dør av vann- og matmangel. Men, nå er det jo enkelte som også mener at dyr ikke har følelser, i alle fall ikke sånn som mennesker, så da kan det jo være greit med en rapport som konkluderer med: "jo, det er store lidelser, og det er så store lidelser at en kanskje bør gå for en høyere strafferamme enn ellers."

Skal flytte med en katt på 14 år. Er det virkelig nødvendig å holde henne inne 2-4 uker? (litt forskjellige anbefalinger ute og går)

Hun har vært dedikert utekatt i nærmere 3 år, altså, hun vil ikke være inne, med unntak av et par dager her og der. Før det kunne hun fint være inne. Hun endret livsstilen sin etter anskaffelse av hund. Nå har vi fremdeles hund, men vi vil også ha to etasjer, der jeg mistenker at hunden har litt vanskeligheter med å være i 2. etasje (bratt trapp). Så det kan jo gå greit...

Er det annerledes å flytte en gammel katt enn en ung katt? Da vi flyttet første gang var hun bare et år eller no, andre gang var hun bare fire, og jeg kan ikke huske at hun ble holdt inne mer enn en dag eller to. Var ute sammen med henne da.

Tenker at det beste nok er å ha henne inne på tvang en stund, men hvor lenge?

Just now, Chako said:

Nå har de jo vist oss Hot Pie, så da må vel Gendry dukke opp også..

Sent fra min SM-G925F via Tapatalk
 

Tenkte Gendry skulle dukke opp da jeg så Theon flyte rundt i sjøen etter slaget... 

De som har delt bosted for hund, hvordan fungerer det/hvordan fungerer hunden?

Tenker gjerne på par som har en hund sammen, for så å velge å gå fra hverandre - og så velge en samværsordning ift hunden.

Kanskje rart spørsmål, men ønsker å vite om det går greit, om hunden eventuelt viser annen atferd med en slik overgang, generelle erfaringen, og så videre - og om noen kanskje mener det er bedre med ett og samme stabile hjem, ikke bytting annenhver uke eller hva nå samværsordningen legger opp til?

14 minutes ago, Line said:

Hadde ingen plan for hva jeg skulle ha til middag før jeg dro og handlet i dag, så nå har jeg masse forskjellige ingredienser som ikke passer sammen  Men noe av det passer sammen, så da skal jeg lage risotto med kylling og sopp. Må bare bende med løs fra sofaen først.

Forresten, noen som vet når HoC kommer med neste sesong? Var det ikke i mai?

30. mai

2 hours ago, Snøfrost said:

Min veterinær bare klemmer på blæra så han får nok, er jo ikke store mengden som skal til. 
Andre foretrekker at du tar med selv, det finnes da en spesiell "sand" som består av en slags gummikuler som gjør at du kan samle opp tisset. Men ikke alle katter er visst så begeistret for den "sanda". 
Ellers så er det jo noen katter som er så greie at de gjerne tisser i en tom do, da går det jo også fint å samle opp. 

Ok, litt mer letta nå, takk  Må nok mye til før min går på do med rar sand eller ingen sand, eller noe rart med doen i det hele tatt. Hun er en sær og bestemt liten dame  

Men det ordner seg vel på et vis, og jeg har blitt litt klokere av svarene deres, tusen takk 

19 hours ago, Snøfrost said:

Kan være veterinæren også vil ta urinprøve, i tillegg til blodprøve.  

 

Får spørre dem... Men, eh, hvordan får man tak i urinprøve fra en katt? Altså, jeg skjønner prinsippet i det, men... hvordan i all verden gjennomføre det? 

Hva kan jeg forvente hos dyrlege?

Er det en vanlig blodprøve eller er det noe annet?

Klarer man ta blodprøve av en katt uten anestesi? (hun haaaater fremmede folk og at folk "plukker" på henne)

Jeg skal til dyrlegen med min katt på 14 år. Hun er kastrert, hun har for det meste vært utekatt de siste 4 år (etter vi fikk hund nr. 2), men har nå tilbrakt mer og mer tid inne (etter at hund nr. 2 ikke var her mer). Hun har alltid vært mye ute, vært aktiv jeger, helt til i det siste.

Jeg vet ikke når dette startet, fordi hun har vært mye ute, men har nå sett tegn på at hun drikker mye mer vann enn før. Tror ikke det har vart mer enn 1 måned eller 2, for hun har vært en del inne det siste året. Hun kan stadig stå opp fra søvn for å drikke, det har jeg aldri sett før. Hun er ellers i veldig god form, hun jakter, hun leker, de fleste som ser henne tror hun er kattunge eller litt eldre (alltid vært av liten størrelse). Pelsen er fin, men hun røyter litt (dog vanlig til å være våren).

Har prøvd å lese meg litt opp og ser at nyresykdom eller diabetes er vanlig. Med tanke på form, vekt og lite tissing tror jeg det heller kan være nyrene. Men, jeg har nok lest mer om nyrer enn om diabetes, så mulig jeg tar feil. Hun har gått på diverse for, vi har dessverre vært lite opptatt av for tilpasset eldre katter... Hun spiser mest tørrfor, men får også våtfor.

Noen som har erfaring med dette, hva det nå enn er - ev. nyresykdom på eldre katt? Hva er prognosene, hva kan jeg forvente? Jeg er villig til å forlenge livet hennes nærmest uansett pris, så lenge det ikke går utover livskvaliteten hennes.

Just now, Pixie said:

Kan jeg spørre om dere fant noen løsning på det?

Vi måtte dessverre avlive 

2 minutes ago, Pixie said:

Og der ble gubben faktisk bitt ordentlig av bikkja... ressursforsvaret igjen. Bikkja hadde fått tak i en pakke med sånn silica-gel som legges i pakker for å trekke fukt, det måtte vi fjerne før han rev den i stykker. Prøvde å bytte, det gikk ikke. Fantes ikke interessert i leverpostei, noe han egentlig elsker. Han glefsa etter meg også men brøyt ikke gjennom hud, men gubben har fått et par fine hull og ei flenge på tommelen. Det er både ressursforsvar og frykt i det tror jeg, men vi har aldri slått ham eller tatt hardt i ham  Han fikk selvsagt klar beskjed muntlig og gikk rett i buret da jeg ga ordre om det, men dette har gått for langt... og det er ikke bare ressursforsvaret, han er skikkelig drital i passeringer og klikker fullstendig om han ser hunder eller katter på veien utenfor. Selv mot folk kan han finne på å bjeffe og knurre, enten vi passerer dem eller de går forbi på veien.

Jeg skal snakke med en i morgen som driver med adferdsterapi for hund, håper vi kan booke en time og få hjelp. Dette blir bare verre, og går kraftig utover gleden ved hundeholdet... vi kan jo ikke stole på ham 

Det er heller ikke bare-bare å omplassere en hund som biter, hvem vil ha det liksom? Pluss at vi selvsagt er veldig glade i ham, vi vil jo ikke miste ham egentlig 

Edit: har selvsagt googla silica-gel, ser ikke ut til å være giftig og han fikk ikke i seg mange kulene om han fikk i seg noe. Følger selvsagt nøye med ham uansett.

Off... 

Been there, done that. Håper atferdsterapeut har noe godt å komme med. I mitt tilfelle var det også frykt i tillegg til ressursforsvar, slik du mistenker. Vanskelig, og ikke noe særlig i et hundehold, selv om det å bestemme seg for andre løsninger også er det jævligste på jord. Håper dere finner en løsning.

Jeg tror litt på teorien om luktspor - jeg jobber stort sett til fastsatte tider, men har også mulighet for fleksitid, noe jeg benytter meg av innimellom. Om jeg begynner senere og kommer tilbake senere, så har jeg ikke sett særlig reaksjon. Om jeg jobber overtid derimot, da reagerer han...

Spørs helt hvem du spør - hadde du spurt noen i nær familie med litt erfaring og sine metoder innen hundehold, er ikke min oppdragen i det hele tatt, spør du andre folk, med og uten hund, er han alt fra "ikke så gal" til "kjempeflink!". Jeg selv mener han er midt på treet, men poenget er at det spørs på øyet som ser...

8 mnd er egentlig litt drittalder; døv og pubertal hund som tester grenser. Så ikke legg noe i akkurat det. Ift at hun kan diverse kommandoer, veldig fint, men hun "kan" dem jo ikke om hun ikke hører utendørs. Mange, inkludert meg selv, gjør den feilen at de innlærer atferd og triks uten å generalisere. At hunden kan "sitt" inne, betyr ikke at h*n kan det i hagen, på tur, på gangsti, i byen. Øv inn med gradvise forstyrrelser - men, tiden for intensiv trening med forventning om resultater er nok ikke akkurat i den perioden hun er i nå.

Følte at min hadde en pubertet som varte fra 6 mnd til 2,5 år, men det er nok en overdrivelse. Jeg vet at han var bedre i 15-20 mnd perioden  Han viste en markant forskjell etter fylte 2,5 år, og igjen har han vist en markant forskjell fra 2,5 år til 5,5 år.... Om han blir voksen og veloppdragen? Tja.. Spørs hvem du spør  Senk skuldrene, og lykke til!  

Blærekontroll er ikke helt på topp - ev. valpen er ikke helt i form akkurat i natt - så han hadde et uhell. Ville ikke lagt mer i det enn det.

Er ingen ekspert - jeg ville nok fått en atferdskonsulent med erfaring på befaring ift det hunden gjør.

Men, ut i fra det du beskriver, har jeg opplevd mye av det samme.

Min hadde sinnsykt ressursforsvar, spesielt i forhold til mat men også ting, fra 8 uker gammel. Første manifistering av ressursforsvar viste seg dag 1, overfor vår andre hund, med en epleskrott. Jeg burde ha skjønt det da, men det gjorde jeg ikke. Det var jo bare en valp!

Etter hvert som tiden gikk måtte vi gjøre justeringer. I begynnelsen gikk det fint, men etter hvert som unghundsperioden begynte skilte vi hundene. Til slutt måtte vi skille "problemhunden" fra oss selv også, lot han spise alene. Han spiste, men han voktet også skålen da den var tom. Etter litt tid valgte vi å la hundene spise sammen, med avstand, og vi forsøkte å nærme oss. Det gikk etter hvert greit. Men, da han stjal ting, måtte vi være forsiktige. Han var snar fra et lite knurr til utfall.

Vi fikk oss noen bitt i løpet av tiden som gikk. Vi jobbet med problemene, og vi opplevde at ting gikk bedre. Mindre utfall, mindre forsvar. Det ble derimot mer sjokkerende de gangene han faktisk gjorde utfall, vi skjønte ikke hva vi hadde gjort feil.

I ettertid tror jeg at det var at han var fryktaggressiv og at dette foret ressursforsvaret. Ikke vet jeg, men han var mye skremt. Tok det som at han var vokter og derfor var mer observant på det meste, men han var nok mye redd. Han var verdens roligeste og mest bedagelig hund når han ikke var det, jeg tror kanskje jeg hadde tenkt mer over redselen om han ikke var så rolig ellers. Mannen og jeg var også av veldig ulik oppfatning i forhold til hvordan å håndtere han. Mannen var mer på å korrigere, bli sint, mens jeg tenkte mykere behandling i forhold til det jeg oppfattet som usikkerhet. Ikke lett for hunden å forholde seg til dette heller tenker jeg. Og om du ikke tok den, så kan jeg si rett ut at jeg tenker du gjør mer rett enn din samboer.

Jeg vet enda ikke hva det var og hvor det kom fra. Min kjære ble dessverre avlivet, da han etter hvert utagerte også mot oss ved flere anledninger, uten at vi kunne se noen foranledning til det.

Forskjellen i forhold til din var at vår veide 60 kilo, så det ble rett og slett farlig.

I etterkant har jeg vært veldig deprimert. Jeg elsket den gutten. Men, jeg har også innsett hvor mye jeg tilrettela. Jeg tilrettela så SINNSYKT mye. Det er vanskelig å innse der og da. Jeg ville gjort det igjen, det er ikke det, men jeg innså ikke hvor mye jeg faktisk levde livet mitt rundt denne sykdommen, fysisk eller psykisk, han må ha hatt.

Mitt råd til deg er at du utreder din hund for eventuelle sykdommer - stoffskifte kan f.eks. gjøre mye med humøret og atferd til en hund - og ellers får inn en atferdskonsulent ift de problemene dere har. Få litt eksperthjelp. Det kan være at hunden aldri har vært riktig god, psykisk sett, det kan være at dere kan gjøre ting som gjør at han får det bedre, det kan være somatisk som dere kan få medisiner til.

Uansett hva det er, all lykke til!

Jeg har lekt veldig med tanken på å gå kurs eller ta utdanning i hundeatferd, gjerne med litt fokus på typisk problematferd - aggresjon, frykt - men også generell atferd. Fokuset mitt er ikke å bli hundetrener eller lignende, jeg vil bare vite og lære mer.

Jeg var innom en side til Innlandet hundesenter, tror jeg, og der hadde de et kurs over flere kvelder på ca. 4000 kr. Det de hadde å tilby virket veldig interessant. Har noen erfaring med det og kan eventuelt si noe om kurset er bra?

Ellers, er det andre forslag på tilsvarende kurs, eller utdanning? Ønsker gjerne i eller i nærheten av Vestfold, men er villig til å forflytte meg litt i forhold til et bra kurs. Hvis jeg først skal bruke noen tusen, så ønsker jeg jo et godt utbytte. Utdanning er som nevnt også en mulighet, jeg søkte litt på NMBU, men fant ikke noe tidsaktuelt som var så veldig relevant, mulig dårlig på å søke og finne frem...