Etter 12 år med det beste livet en hund kan ha er Embla død. Hun har vært en trofast følgesvenn, jaktkamerat og valpemor, og hun vil nok bli husket som en av Norges beste jaktretrievere noensinne. Hun var tålmodig med barn, rettferdig med valper og hun levde for å tilfredsstille alle rundt seg. Embla tok også til seg et valpekull som valpemoren ikke ville ha noe med, fikk melk i pattene og oppdro dem etter beste evne, som om de skulle vært hennes egne.
Embla ble født 1.mars 1994, etter kombinasjonen Birdland Venus "Lisa" og Bjäragårdens Twinkleberry. Hun ble fort en yndling i jaktmiljøet, og hun overrasket mange med utrolige markeringer og raske avleveringer. Under en jakt var Embla så ivrig at når hun avleverte så kastet hun fuglen i armene på fører og oppdretter Erling før hun heiv seg 180 grader rundt for å finne de andre, som hun selvfølgelig hadde memorisert og hadde full oversikt over. Mange vil nok si at Embla var enkel, hun tok alt så lett og det var aldri noe problem med henne. Men jeg vil heller si at den beste hunden får det vanskligste til å se lett ut. Og der har du Embla.
Norgesmester 1999
Embla har 16 førstepremier i Eliteklasse, 11 1.vinner, var årets jaktretriever 1996, 1998 og 1999, Retrievermester 1996, Norgesmester 1999, Veteranmester 2002 og hun deltok også på landslaget og dro inn heder og ære. Hun har også vært en suveren hund å ha med på andejakt, pga hennes markeringsevne som er bedre 14 flat'er tilsammen. Hun har kort sagt vært en stjerne, og hun vil nok alltid være det. Ikke bare for rettmessig eier og oppdretter, min samboer og meg - men også for retrievermiljøet generelt.
Veteranmester 2002
Min samboer (sønn av rettmessig eier og oppdretter) og jeg hadde Embla over lenger tid etter at hun ble pensjonert fra hundesporten. Hun hjalp oss med å oppdra en vilter dobermannvalp, og hun lærte meg så og si alt jeg kan som kjennertegner en god jakthund. Den tiden hun bodde hos oss var hun ute i skog og mark hver dag, og jeg tok henne ofte med til badevann for at hun skulle få svømme og lindre muskler og ledd. Vi trente rolig, og hun fikk gjøre ting på hennes premisser. Man kjefter ikke på en gammel hund, man behandler den som gull, og Embla var gull verd.
I forbindelse med jobbsituasjon overlot vi Embla til min samboers far igjen i høst, siden vi måtte flytte. Jeg var ofte og besøkte henne, og så til at hun var lykkelig. For hver gang jeg kjørte hjem igjen tenkte jeg på om jeg ville rekke å se henne en gang til før hun måtte gå. Sist gang jeg så henne var hun ikke helt bra, hun hadde vondt for å reise seg og hun var sliten. Men hun logret som alltid, som om hun ville si "nå må jeg snart gå, men ikke vær redd for meg". På hjemturen gråt jeg, fordi jeg visste at hun snart måtte få slippe.
Og i dag sitter jeg her, med tårer og snørr og savner den glade jenta som alltid visste hva vi tenkte. Hun har ikke vondt for å reise seg lenger, hun har fått tilbake matlysten og den evige ungdommen på de evige jaktmarker med duer, ander, bekkasiner og fasaner. En stjerne er død, og det er Embla.