Ane M Gabrielsen

Hei! Jeg har ikke tenkt å engasjere meg så veldig mye i denne debatten, men tenkte bare å orientere om at jeg ikke har gått glipp av bioteknologi og DNA-analyser Som kulturviter er det for meg imidlertid først og fremst interessantå se på hvilke spørsmål vi velger å stille til det materialet vi har til rådighet, og hvilke svar som er mulige. Selv om en DNA-analyse med tiden vil kunne gi god informasjon om en hunds genetiske opphav, er "rase" fremdeles en rent menneskelig konstruksjon. Å si at en hund er "40 % golden retriever" forteller strengt tatt ikke så veldig mye mer enn nettopp det. Ellers: Så vidt meg bekjent, er analysene i USA kun gyldige for nettopp USA, da de ulike rasenes genetiske profil har store lokale variasjoner. DNA-analyser kan heller aldri bevise at en hund er "renraset", da "ren" rase igjen er en historisk konstruksjon. Og de genetiske markørene som brukes for å identifisere rase, er heller ikke knyttet til atferd - husk at selv om hundens genom er kartlagt, er det slett ikke sånn at man vet hva alle genene koder for (i likhet med hos mennesker). Og med det sier jeg takk for meg Mvh Ane Møller Gabrielsen

Hei igjen! Vivere: Nei, denne artikkelen er ikke publisert på norsk, men kommer til å bli en del av avhandlingen i omarbeidet versjon. Men her har jeg en tekst om temaet på norsk - gå inn på temanummeret om dyr, det er første artikkel der. Mari: Det var bøkene til Delise, ikke sant? Jeg har den ene, Pit Bull Placebo, og for å være ærlig, er jeg nå på et stadium der jeg ikke har tid til å lese mer. Men (og dette gjelder alle!): Hvis dere leser ting jeg har skrevet som inneholder åpenbare faktafeil, så må dere si fra! Jeg er kulturforsker og ingen hundeekspert, og det er fort gjort å gå seg vill.

(Og for alle interesserte: En publisert artikkel av yours truly (på svensk, av alle ting), som tar for seg norsk lovgivning og farlige hunder. Jeg lover at dette skal bli framstilt mer nyansert i avhandlingen. Som for øvrig skal være ferdig i juli 2014. Og med dette tror jeg at jeg sier farvel for denne gang.)

(Og dessuten: jeg er lett å kontakte angående spm om arbeidet mitt rundt "farlige hunder". Som for øvrig bare er en del av doktorgradsavhandlingen min. Send mer enn gjerne mail til ane.gabrielsen@ntnu.no. Jeg sitter ikke på fasit til noe som helst, men jeg har tilgang til j***** mye kildemateriale. Så hvis det er spørsmål om lovgivning m.m., ikke nøl med å ta kontakt!)

Oooh, mine 15 (nå ja, egentlig 45) minutter i rampelyset ga endelig uttelling Men ja, dere må nok vente på avhandling og disputas for å høre mine egne refleksjoner rundt temaet. Work in progress, vet dere. MEN: for "kamphund"-begrepet i norsk lovgivning har jeg følgende tips til ivrige studenter: ikke vær så opptatt av hva noe ER, fokuser heller på hva begrep gjør. Hvordan defineres "kamphund" i lovgivningen, f.eks? Defineres det i det hele tatt? Og hva gjør begrepet? Hvis man tar som utgangspunkt at politikere som vedtar lover er som folk flest (vi har et folkestyre, remember), kanskje det er mer interessant å se hvordan "kamphund" ble forstått? Og hvilke konsekvenser det fikk? PS: Jeg er "Gabrielsen", ikke "Møller Gabrielsen". For framtidig referering og kildebruk