21.oktober 2013 måtte vi ta farvel med den herlige papillongutten vår Zander. Han fikk en akutt prolaps,(som gjorde han lam i bakbeina). Den slo ut mens vi var ute på tur i skauen. Så det gikk fra å være glad og kose oss på tur, til å stå gråtkvalt hos dyrlegevakta og måtte si farvel på veldig kort tid.
Savnet er stort, for meg var han min hårete sønn. Jeg og han, vi var bestevenner, sjelevenner, han forstod meg og jeg forstod han. Han var en helt unik og klok hund. Han var ikke min/vår første hund, men han var vår første papillon. Jeg er så utrolig glad for at jeg fikk være menneskemamma'n hans i nesten 9 år, og for at vi fikk være flokken hans disse årene.
Jeg drev å ryddet litt på hunderommet, (der hundene våre har burene sine hvor de sover om natten). Og jeg kikket gjennom rosettene fra tidligere utstillinger. Jeg glemmer aldri den første utstillingen vi deltok på. Det var både min og Zander sin første utstilling. Valpeshow i Ålesund, og Zander ble BIR valp, så utrolig artig. Vi ble bitt av utstillingsbasillen etter det og det ble en del utstillinger. Og jeg husker første Certet vi fikk, og jeg kikket gjennom rosettene med et smil om munnen,og et savn i hjertet. Uansett hvordan det gikk på utstillingene så gikk vi alltid hjem med de vakreste hundene, uansett hva dommeren sa. De siste årene har det ikke blitt noen utstilling, Zander har nytt livet som kosehund, han elsket å være ute i skauen og løpe fritt. Og jeg trøster meg med at det var nettopp det han gjorde helt til siste slutt
Han har en helt spesiell plass i hjertene våre, og han vil aldri bli glemt :heart: