Følte jeg kanskje hadde noe å bidra med her. Spoiler Alert- Langt- kanskje rotete innlegg. HEHE
Jeg er 18 (ogethalvt) år, og jeg har vel strevd med selvtilliten siden jeg begynte på skolen. Husker i adreklasse, da jeg og min daværende bestevenninne sammenlignet oss i speilet på toalettet på skolen. Hun var mye penere enn meg. Nesen var mindre, haken var mer elegant og hun hadde mindre mage. Jeg har aldri vært tykk. Jeg har aldri vært stygg. Jeg var faktsik et ganske så søtt barn, om jeg får si det selv. Synes jeg nå som jeg har blitt litt eldre.
Min storesøster har alltid vært utrolig pen. Penere enn alle jeg kjenner. (utenom Alex fra Totaly Spice. Skulle ønske jeg var hun) Jeg har alltid misunt håret, klærne, ansiktet og kroppen til storesøster. Hun var rett og slett mitt forbilde, og jeg skulle ønske jeg kunne være litt likere på henne. Jeg har aldri vært tykk, men jeg var- og er fremdeles hakket større enn henne. Det har vært en stor plage for meg. Frem til det siste året. Jeg synes hun er en fantastisk flott person fremdeles, men har lært litt bedre å akseptere at jeg er meg, og jeg kommer aldri til å være like pen som storesøster. Det er bare sånn det er.
Nå har jeg fått meg en kjæreste som jeg setter så sor pris på. Han er der for meg uansett hva. Og det må det vel være en grunn til?
Jeg ser meg ofte i speilet. Er ikke alltid like fornøyd med hva som kikker tilbake på meg, men da velger jeg å tenke at det er greit. Jeg har hatt perioder jeg ikke har vilt dusje, i frykt for å måtte se kroppen min. Enda værre å bade sammen andre, og måtte utsette andre mennesker for å se den. Så har jeg spist mindre for å gå ned i vekt.
Men så tenker jeg. Hvorfor er kjæresten min sammen med akkurat MEG? Har vi vært sammen i snart 9 månder nå fordi jeg har en stygg kropp? Liker han meg fordi jeg er fæl å se på? Liker han meg fordi jeg ikke er bra?
Nei. Han liker meg fordi jeg er en bra person, fordi jeg er snill. Han synes jeg er en pen jente, og han synes jeg har en fin kropp.
Jeg sliter med lavt stoffskifte og en hel del andre ting, så jeg har tenkt at ingen kommer til å orke å slite med meg, i og med at jeg er person som tar stor plass med mine mange problemer. Likevell, så ser han forbi alt dette og holder meg i hånden når jeg ikke har det som best. Hvis en person klarer å være så glad i meg. Da må det vel være fler som ser det som han ser? Da er jeg kanskje pen, snill og vakker. Kanskje kroppen min ikke er så ille som jeg har trodd, og ja, kanskje, bare kanskje så er jeg faktisk verdt å ta en ekstra titt på. Jeg har valgt å stole på kjæresten min.
Hver lønningsdag så kjøper jeg meg noe som jeg synes jeg fortjener. En god krem, en litt dyr genser/bukse eller noe fint undertøy. Bare fordi jeg har vært flink å holde ut en måned ekstra her i verden. Nå har jeg det veldig bra!