Hei.
Jeg har en tibetansk spaniel på knapt to år. Jeg elsker henne og hun gir meg godt selskap. Dette er de koselige stundene, men hun kan noen ganger skifte til å bli et "rovdyr".
Hun har bitt meg et par ganger, fordi jeg skulle ta noe ut av munnen som kunne skade henne, da ble hun et beist og hogg løs på meg og gneldret. Jeg trente mye med dette på den tiden med hansker og det å ta ting ut av munnen går lettere nå, det er dessverre untak.
Men det største problemet er med andre hunder og mennesker. Hunden min liker ikke fremmede mennesker eller hunder, det er kun et par personer jeg er nær som hun elsker slik som meg. Når hun var valp elsket hun de fleste mennesker. Får jeg besøk nå bjeffer hun som en gal, jeg ser i øynene at hun er nervøs da og når vi møter andre hunder. Når vi går forbi andre og hun er snill gir jeg henne godbiter og belønner henne, jeg trener så mye jeg vet er riktig, men allikevel kan hun gneldre på andre. Hun har aldri angrepet enn hund før, men ble selv angrepet nå nylig. Etter det ble hun enda mer usikker. I de verste tilfeller glefser hun som et beist på andre hunder. Hun kan gå ved siden av barn, men blir nervøs og bjeffer om de kommer for nærme. Jeg blir veldig sliten av alt dette maset, på tur må jeg alltid være forberedt, hun går ikke fritt da hun har tidligere kommet løs og løpt over bilveier for å kjefte på andre hunder.
Jeg elsker henne virkelig, men jeg er dessverre kronisk syk og noen dager blir det for mye, jeg kan ikke leve et vanlig liv, jeg kan ikke få besøk eller reise bort for lenge. Men jeg vil aldri klare å gi henne fra meg, spesielt fordi hun blir nervøs av fremmede og hun savner meg om mine foreldre har henne med på ferie. Hun er nok avhengig av meg og for mye også. Men jeg orker ikke tanke på å gi henne til fremmede, hun kommer til å gråte og sørge og jeg kommer til å angre hver dag.
Nå er jeg ved siste utvei, jeg har kontaktet hundepsykologer og ber om hjelp, jeg er usikker på hva jeg kan vente meg. Hun er bare to år så jeg håper jeg ikke har reagert for sent. Jeg vil hjelpe henne fordi jeg elsker henne, jeg ser at hun er en stresset hun, men jeg er redd for at det ikke hjelper med hundepsykolog. Har noen av dere liknende erfaringer? Jeg trenger å høre solskinnshistorier, men vil heller ikke villedes. Er hundepsykologer effektive eller tømmer de bare lommeboken din?