Alicia5

Hei, jeg håper noen kunne hjelpe med med å svare på et spørsmål. I det siste har jeg merket at hunden min på 10 år (liten rase) har ikke helt vært seg selv. Jeg tok henne med til dyrlegen og fikk beskjed om at hun har Endokardiose eller "klaffesykdom". Hun skal dermed begynne på Vetmedin og det må hun ta hver dag resten av livet. Jeg prøvde bare å få svar på dyrlegen hva jeg kunne gjøre for å gjøre livet hennes bedre, og glemte dermed å spørre om forventet levetid, men utifra andre ting hun sa, virket det som om hun ikke vil leve så veldig mange år til, da det først bare går nedover om det er hjerteproblmer. Jeg fikk også vite at hun i tillegg har veldig dårlig knær og smerter i rygg, men kan ikke få smertestillende sammen med hjertemedisin i første omgang. Har noen her erfaringer med denne medisinen eller diagnosen som de kunne delt med meg?

Tusen takk for svar:) Da hjalp å høre din historie, jeg er mye mer håpfull nå og gleder meg til hunden min blir rolig ute på ute på tur

Nå går hunden min nokså tregt da hun snuser på alt og ofte sitter vi på benker sammen og ser på havet. Så vi går jo ikke strake 45 min, men er ute såpass lenge

Tusen takk for svar. Jeg regner med at det vil ta litt tid for å hjelpe henne, men det er jeg villig til. Jeg ønsker ikke annet nå enn at hunden min skal bli trygg og lykkelig. Tror jeg har funnet hjelp nå, så da håper jeg alt ordner seg. Takk igjen:)

Hei, takk for svar. Ja, jeg går tur tre til fire ganger om dagen gjennomsnittelig 45 min per tur. Mer klarer jeg ikke alltid. Jeg trener med henne. jeg har godbiter i lomma og belønner henne når hun er flink, men når hun blir vill får jeg ikke kontakt. Jeg tror jeg har funnet noen fine fagfolk nå som kan hjelpe meg på hjemmebane:)

Takk for svar. Min mor har funnet noen som jeg tror kan hjelpe. Jeg leste mer og fant ut at alle kan kalle seg hundepsykolog, derfor kan ikke alle hjelpe, men nå er jeg mer håpefull.

Hei. Jeg har en tibetansk spaniel på knapt to år. Jeg elsker henne og hun gir meg godt selskap. Dette er de koselige stundene, men hun kan noen ganger skifte til å bli et "rovdyr". Hun har bitt meg et par ganger, fordi jeg skulle ta noe ut av munnen som kunne skade henne, da ble hun et beist og hogg løs på meg og gneldret. Jeg trente mye med dette på den tiden med hansker og det å ta ting ut av munnen går lettere nå, det er dessverre untak. Men det største problemet er med andre hunder og mennesker. Hunden min liker ikke fremmede mennesker eller hunder, det er kun et par personer jeg er nær som hun elsker slik som meg. Når hun var valp elsket hun de fleste mennesker. Får jeg besøk nå bjeffer hun som en gal, jeg ser i øynene at hun er nervøs da og når vi møter andre hunder. Når vi går forbi andre og hun er snill gir jeg henne godbiter og belønner henne, jeg trener så mye jeg vet er riktig, men allikevel kan hun gneldre på andre. Hun har aldri angrepet enn hund før, men ble selv angrepet nå nylig. Etter det ble hun enda mer usikker. I de verste tilfeller glefser hun som et beist på andre hunder. Hun kan gå ved siden av barn, men blir nervøs og bjeffer om de kommer for nærme. Jeg blir veldig sliten av alt dette maset, på tur må jeg alltid være forberedt, hun går ikke fritt da hun har tidligere kommet løs og løpt over bilveier for å kjefte på andre hunder. Jeg elsker henne virkelig, men jeg er dessverre kronisk syk og noen dager blir det for mye, jeg kan ikke leve et vanlig liv, jeg kan ikke få besøk eller reise bort for lenge. Men jeg vil aldri klare å gi henne fra meg, spesielt fordi hun blir nervøs av fremmede og hun savner meg om mine foreldre har henne med på ferie. Hun er nok avhengig av meg og for mye også. Men jeg orker ikke tanke på å gi henne til fremmede, hun kommer til å gråte og sørge og jeg kommer til å angre hver dag. Nå er jeg ved siste utvei, jeg har kontaktet hundepsykologer og ber om hjelp, jeg er usikker på hva jeg kan vente meg. Hun er bare to år så jeg håper jeg ikke har reagert for sent. Jeg vil hjelpe henne fordi jeg elsker henne, jeg ser at hun er en stresset hun, men jeg er redd for at det ikke hjelper med hundepsykolog. Har noen av dere liknende erfaringer? Jeg trenger å høre solskinnshistorier, men vil heller ikke villedes. Er hundepsykologer effektive eller tømmer de bare lommeboken din?