Lene T. Mevik

Foreløpig får lille klumpen min fri tilgang på tørrfor, og rått en gang for dagen der tidspunkt varierer. Jeg må se han an etterhvert om jeg kan fortsette slik eller om jeg må begrense/dele opp måltidene etterhvert. Forsøkte meg på å dele opp og gi han tre ganger for dagen en måneds tid, men det endte med oppkast av magesyre, spesielt om morgenen, siden han da glatt hopper over et måltid eller tre. Nå spiser han jevnt utover dagen, og hugger innpå siste rest av skålen før vi legger oss. Ettersom jeg fyller opp skålen om dagen, har jeg fremdeles full kontroll på mengden mat han spiser, og det går noenlunde det samme som de gangene han spiste tre fulle måltider når jeg delte opp.

Da er Linus blitt 6 mnd... Tiden flyr... Og jeg syns bare han blir vakrere og vakrere

Jeg reagerte også på denne. Jeg er enig i at katter ideelt sett bør få være ute såfremt de ikke bor slik til at det vil være til fare for dem (byn, nært traffikerte veier ol), men har aldri hørt at det er ulovlig å ha katt som innekatt?

Vil bare presisere at valpen jeg måtte avlive, kunne klart seg greit om jeg hadde operert ham... Kanskje. Problemet mitt var at jeg fikk ham som omplassering i ung alder, og dermed hadde han ikke forsikring... Dette var en hund som ikke ville taklet noe bra å bli holdt i ro, og når jeg da i tillegg hadde måttet betale 18000 ++ ut av egen lomme, så hadde jeg rett og slett ikke noe annet valg. At han fikk påvist OCD i både skulder og albue-ledd, gjorde heller ikke saken bedre for vår del. Som oftest er det veldig gode prognoser i OCD i skulder, ikke fullt så gode (heller dårlige...) i albue/hase-ledd.

Dersom det vedvarer, få en sjekk hos veterinæren. Det er nok bare som Malamuten sier, en liten strekk el noe lignende. Men det finnes endel andre ting som kan vise seg på valp/unghund og som bør sjekkes ut om dette vedvarer over tid. Jeg mistet selv en unghund til OCD i tidlig alder, derfor er jeg nok ekstra redd for og påpasselig med halthet på valp/unghund.

Mine foreldre har en campingvogn stående fast på en campingplass på østlandet. Her er det mange som har hund, og som da selvsagt har hunden med på ferie. Når de da går på tur med hundene, er det mange som faktisk lar dem markere opp etter både hjørnet og hjulene på vognen... Det lukter ikke akkurat roser når solen varmer opp og vinden driver det rett inn det åpne vinduet, for å si det mildt. Når man har vært vekke fra vognen noen dager, må man så godt som uten unntak plukke opp hundedritt fra den lille grønne flekken de har mellom vognene... Fryktelig leit å måtte starte ferien sin slik hver gang man drar en helgetur for å senke skuldrene og slappe av litt. Min mor har anlagt et pent lite blomsterbed langsmed siden av vognen, mot veien. Det gjorde også naboen... men hun måtte fjerne hele bedet, siden blomstene der døde av alt hundepisset. Min mor er like spent og håpefull hver gang hun drar dit, hun har lagt ned mye arbeid i det lille bedet, til glede for forbipasserende og naboer. Nei, slikt er direkte griseri og mangel på folkeskikk, syns jeg. Respekt for at andre ikke ønsker sine eiendeler dynket i piss er da det minste en kan forlange... og det likegyldig om disse eiendelene står utenfor eller innenfor en gitt grense.

*Jeg elsker røytefri hund* Han ligger i senga med oss, men det er egentlig en midlertidig løsning pga et evig oppussningsprosjekt og rot rundtom som fort kan bli for vanskelig å motstå for en liten tass på bare 5 mnd når natta blir lang og krokene mørke Han liker like godt å sove i senga si, som han alltid gjør når vi er på besøk hos andre, så regner ikke med de helt store problemene når han skal ned fra senga vår etterhvert.

Jeg spør alltid om det passer at hunden er med, bortsett fra hos mine foreldre. Og om jeg har hunden med hjem til andre, ønsker jeg at han skal ligge med meg. Nå som jeg har valp (og før det, unghund) så hadde jeg bare på en sele og sengen hans som han da fikk ligge i. Værre er det jo egentlig ikke, tenker jeg? Det er en selvfølge at i andres hjem, så har jeg kontroll på hunden.... Når det kommer til barn, så er det så enkelt at når jeg besøker mine venninner for en venninnekveld, så drar jeg etter sengetid for prinsessa (da er mannen hjemme), og dersom det er på dag/ettermiddag, så besøker vi som en familie (da enten meg/barn eller meg/mann/barn). Det er ikke aktuelt for meg å la ungene være hjemme fordi det ikke passer/vertskapet ikke vil ha barn på besøk... da blir jeg også hjemme. Og helt ærlig... dersom mine venninner/venner ikke forstår at jeg nå er en del av en familie, så trenger jeg ikke dem som en del av mitt fellesskap heller

Nei. I min verden har dette å gjøre med respekt for andres eiendom og ren skjær folkskikk hos eier...

Gode spørsmål. Jeg har en venninne som jobber som alternativ behandler og har tatt noen års utdannelse, jeg skal spørre henne og komme tilbake med hva hun sier. For dette har jeg ikke tenkt på selv heller, da jeg i utgangspunktet har hatt voksne dyr til behandling. Men jeg har hatt jevnlig behandling på unghesten min, fra han var rundt året til nå (fire). Og der var det både behov for behandling (etter herjing i luftegård med likesinnede hingster) og god effekt etterpå da jeg selv merket han var mindre stiv/støl og oppførte seg mer "løs og ledig" under både lek og trening. Men, dette var jo fra åring-stadiet... og selv om kroppen langt fra har satt seg, så er den jo klart mer utviklet enn som føll (eller valp). Har faktisk aldri før hørt om noen som har behandlet føll/unge valper, når jeg tenker meg om...? På voksne individer blir det jo et annet tema igjen og etter min mening helt klart en fordel med behandling. Etter mange år med aktiv travhest (og brukshund på hobbynivå), har jeg erfart behovet for behandling både muskulært og kiropraktisk mange ganger. Edit for å legge til at det blir jo mer og mer vanlig med ulike alternative behandlinger på spedbarn, feks som er plaget med kolikk ol? Og såvidt jeg har fått med meg, så blir dette både anbefalt av leger og har god effekt på de fleste? Eller?

Ja, jeg er ærlig. Hvorfor skulle jeg ikke være det? Selv om jeg elsker "mine" raser, så er jeg fullstendig klar over at de begge to (border collie og chinese crested) er hunder som krever sitt på ulike områder. Som absolutt alle raser, uten unntak Og det er jo nettopp det som er poenget, at det er så mange raser at det ikke skulle være vanskelig å finne en som passer for nettopp ditt bruk. Og noe som mange ser ut til å glemme, hvor en befinner seg i livet både tidsmessig og mentalt. Min førsterase er Border Collie. Dette er en hunderase jeg kjenner og har eid i mange år. Den krever sitt, og er ikke en rase jeg i utgangspunktet anbefaler uten også å trekke frem de sidene som gjør nettopp borderen unik. Dette er egenskaper jeg elsker, men som for andre kan bli vel over the top. Nå studerer jeg, etter mange år i arbeid. Og hele min situasjon forandret seg, både tidsmessig og mentalt. Dermed passer ikke borderen lengre inn i min livssituasjon slik den ser ut pr i dag. Det gjør derimot CCen. Han trenger meg på andre måter, og jeg kan møte kravene til denne rasen uten problemer. Men også CC har utfordringer som kanskje ikke passer alle. Det er pelsstell (eller hudstell, alt ettersom om man har den nakne eller pelset), og man må ta hensyn til både vær og vind, og størrelsen til hunden. De er av et helt annet kaliber enn borderen er... Men det var nettopp poenget mitt ved å velge denne rasen nå Og tro meg, det var endel som hevet et øyenbryn når jeg fortalte hvilken rase jeg ventet på å hente valp fra... Min omgangskrets er vant til at jeg har brukshunder, og man kan vel ikke kalle en CC for det. Samtidig er dette en rase som kan være med på det meste, om jeg ønsker det. Forskjellen er at den ikke krever den samme fysiske og mentale stimulansen. Så ja, jeg er ærlig om mine raser. På både det unike og positive, men også de sidene som endel kan finne vel utfordrende. Jeg tror helt ærlig at i alle de rasene man kan velge mellom i dag, så finner man noe som tiltaler en utseendemessig og som i tillegg kan passe fysisk og mentalt. Da trenger man ikke gå på akkord med verken egne ønsker eller hundens behov. Men man må gjerne være litt åpen for å se på andre raser enn man i utgangspunktet hadde sett for seg

Jeg har brukt såkalt alternativ behandler (dette er da en samlebetegnelse på en hel gruppe behandlere, alt fra den glade/gale amatør til de som har gått skoler/kurs over flere år hos lisensierte veterinærer/behandlere som feks Are Thoresen) på både hunder og hester i mitt eie i mange år. Og jeg har tro på at min behandler gjør et godt arbeid Det vil dog ikke si at jeg ville tatt en slik attest for "god fisk", og jeg tar det som en selvfølge at valpen blir levert med dette i tillegg til en veterinærattest, ikke istedet for. Og bare for å presisere, så vil ikke en behandler kunne si noe om hvilke problemer dyret vil få om, tja, fem år... De kan si noe om tilstanden på dyret her og nå. Som feks at valpen har en låsning (som kan komme av at den ramla forkjært ut av valpekassa). Dette trenger ikke være noe alvorlig heller, og noe som i de aller fleste tilfelle ville rettet seg av seg selv med litt tid til hjelp. Men en behandler kan da forskynde denne prosessen. Ikke verre enn det, egentlig. For meg er det et positivt tegn at en oppdretter gjør det h*n kan for både å trygge valpekjøper (som da får enda en attest på valpens helsetilstand) og for å gi valpene/tispa det lille ekstra. Jeg vil jo tro at det også kan virke inn positivt mtp den ekstra sosialiseringen valpen får under behandlingen, såfremt (selfølgelig!) at det er en behandler som er varsom og forsiktig med valpene, og som kan yrket sitt. Så derfor ville jeg ikke hatt noe betenkeligheter med å kjøpe valp fra en oppdretter som bruker alt.behandlere og får attester fra dem på valpene i tillegg til den standard veterinærattesten.

En god hund for meg og en god hund generelt/etter rasestandard kan jo være to veldig forskjellige ting En god hund vurdert utfra den enkelte eier, blir jo subjektivt, uansett hvordan man vender på det. Jeg vil ha en hund som er trygg på seg selv og har god evne til å avreagere. Som har sterk og god helse, kan fungere greit med artsfrender, og håndterer mennesker på en fin måte, enten det er barn, eldre, syke, eller hva som helst, egentlig. Ja, og så ønsker jeg en hund som er førerbevisst nok til at jeg ikke føler jeg vandrer mot strømmen om vi jobber med hverdagslydighet (og kanskje litt ekstra, det hadde jo vært fint! ) En god hund generelt, skal jo vurderes objektivt sett fra den konkrete rasens standard og andre spesifikke kriterier som er nøye (mer eller mindre) utarbeidet for at man skal kunne finne "den ultimate hunden". Og hunden skal jo vurderes av objektive parter, som dommerne er/skal være, etter disse kriteriene. En god hund for meg, er det jeg ønsker forme mine valper til etterhvert som de vokser opp til voksne, trygge individer. Så håper jeg på at min gode hund, i tillegg kan bli en god representant for rasen sin med tiden

Katten vår reagerer på samme måte. Hovner opp og får en hard kul der flåtten er fjernet, samt at han får hårløse flekker. Han reagerer også ganske sterkt på flåttdråper, så vi har måttet ty til naturlige midler (enten teatreeoil eller egenprodusert) samt å gå over ham daglig for å fjerne de få som likevel henger seg på. Pus er tre år nå, og har alltid vært sånn. Ellers er han frisk på alle måter

Jeg har brukt buret til min lille kineser ofte om kvelden, spesielt for noen uker tilbake (han er nå 5 mnd). Da hender det han blir overtrøtt, og ikke riktig klarer å finne roen selv, og raser rundt som en liten ninja-piraija på selvmordsoppdrag Da legger jeg ham i buret, og lukker døren. Etter tre min, give or take, sover han som en sten... og jeg åpner døren igjen så han kan flytte på seg om han vil. Og der er buret genialt, syns jeg. Istedet for å vente ham ut, og risikere at han ødelegger for seg selv ved å bite på folk el gire seg enda mer, og istedet for å tvangsholde ham, så får han en timeout i buret. Det er også det eneste jeg bruker buret til. Om natta sover han med sengen min (evt med beina mine), uansett om vi er hjemme eller som nå, på besøk. Og det er ganske praktisk å slippe å drasse med buret på ferie, kan jeg love deg. Ellers godt å høre det går seg til med Pus Det viktigste jeg har erfart der, er å gi Pus plass nok, spesielt i høyden, til at h*n kan sitte og se på valpen uten at valpen kan nå den Det har gått seg til hos oss også, og vi hadde en pus som var redd hunder etter vår forrige unghund klarte å jage ham skikkelig et par ganger... Nå derimot, er det helt klart at Pus er sjefen over valpen, og det er godt for oss å se