Etter mange år med Cairn kjøpte vi vår første stafford i 2008, XX for de som kjenner til oss. Etter at vi fikk XX har vi vært forholdsvis aktiv innenfor staffemiljøet og vært engasjert i mye av det som har skjedd. Vi har også greid å bygge oss et vidtspennende nettverk som strekker seg i fra Spania i sør, via England til Tromsø i Nord. Vi har daglig kontakt med anerkjente oppdrettere av rasen som har holdt på i titalls av år og noen av dem har tatt oss i lære, de bruker mye tid og energi på å lære oss det de vet om rasen, linjer og oppdrett. I løpet av disse årene jeg har hatt staff har vi opplevd en skikkelig nedtur for rasen. Den har vokst helt ut av proporsjoner og antallet oppdrettere er langt over 100 bare i lille Norge. Folk kjøper hunder i fra inn og utland med kun et mål for øyet – OPPDRETT. Ofte opplever jeg at folk går beinhardt ut med sine sterke overbevisninger om hvordan oppdrett burde gjennomføres, men etter hvert som helsestatus til den dyrtinnkjøpte tispen avdekkes senkes også avlskravene. Folk som i grove trekk har liten og ingen kunnskaper om rasen begynner å produsere valper – ja, jeg vil gå så langt at jeg kaller det for produksjon, spesielt siden mange har oppdrettet som en “heltidsjobb” der de har inntektene av oppdrettet med i budsjettet sitt. Først kommer det ei tispe inn i huset, før hun er fylt 1år er hannhunden på vei og rett etter at tispen er fylt 18 måneder er spranget gjort. Noen har faktisk ikke tid å vente til tispen er 18 måneder engang før de setter valper på henne. Noen igjen strekker den så langt at de bruker 1års gamle hannhunder i avl under unnskyldningen om at linjene er så gode. Jeg forstår at folk er ivrige etter å kunne kalle seg en oppdretter og få den anerkjennelsen de tror hører med. Men i mine øyne blir slike folk aldri å få tittelen oppdrettere, de er parasitter som lever av og ikke for rasen, slik ekte entusiaster gjør. Det jeg lurer på er hvorfor folk går til anskaffelse av en rase kun for oppdrett, det er vel ikke det hundehold egentlig handler om. Men det å eie en hund, bli glad i rasen, bli kjent med rasen også kan man, dersom man har noe å bidra med, eventuelt begynne å avle. Jeg tror folk er så besatte av tanken å avle at de i grove trekk ikke bryr seg om hvordan hunden utvikler seg. Det eneste som for de kan oppleves negativt er at en del oppegående hannhundeiere takker nei til forespørslene deres på grunn av tispen de har. Men den nye trenden er blitt at hannhunder i fra utlandet kommer på avlsturnè til Norge, de bor hos en oppdretter over en gitt periode med formål om å blir brukt på mest mulig tisper, ukritisk til hvordan tispe, før de vender tilbake til hjemlandet – det er jo gull for mange da får de Ch.hunder i linjene som de kan lokke fremtidige valpekjøpere med. Ja, vi har søkt og fått innvilget kennelnavn, ja vi går med avlsplaner. Men, i motsetning til mange andre må vi ikke avle – det er ikke det overordnede målet for vårt hundehold. Dersom noen av våre hunder viser seg å være avlbare er det mulig vi setter et kull til verden om 3-4år, men dersom det ikke går er det heller ingen krise. Et kennelnavn kan stå lenge før det får status inaktiv (10år +10år på vent). Derfor har vi ingen stress, vi avventer og ser om hundene faktisk har noe å tilføre rasen, om ikke har vi fortsatt verdens beste turkompiser, treningspartnere og gledesspredere - det hundehold egentlig handler om Jeg lever for rasen, ikke av den… gjør du? Skrevet av XXX
