Ønsker tips og råd om hvordan vi skal unngå "møteulykker".
Jeg har to bouvierer, de er kullsøsken, litt over 2 år gamle. Tispe og kastrert hannhund. Han var kastrert før han kom til oss i fjor, i juli.
De går som en drøm i kobbel, så lenge vi ikke møter andre hunder. Tispen var ikke, og er ikke nå heller, når hun er alene, så veldig interessert i andre hunder. Til å begynne med reagerte ikke han heller så veldig på andre hunder, var bare veldig ivrig etter å hilse på dem. Men så eskalerte det. Etterhvert har det utviklet seg til å bli et sant lite mareritt å møte andre hunder. De setter i gang et bjeffekor, og drar for å nå bort til den andre hunden. De stresser seg enormt opp, begge to, men mest han.
Jeg mener at det ikke er hundene som skal bestemme om de skal hilse eller ei. Nå har det blitt til at jeg ikke kan slippe dem borttil andre hunder enn dem de kjenner godt fra før, uten at det blir bråk.
Er usikker på om de hadde angrepet den andre hunden, det er ikke godt å si.. Det som startet som en overivrig ung hunds lyst og trang til å hilse på andre, kan lett vippe over i aggresjon, om det ikke alt har gjort det
Jeg bruker magebelte og litt fleksibelt kobbel og haltigrimer på begge to, når jeg går på tur med dem alene. Kommer det andre hunder, tar jeg dem inntil meg og stopper opp. De gjør utfall mot den andre hunden, det blir et skikkelig lurveleven og de prøver å få av grimene. Like ille er det om vi bare går på, uten å stoppe opp.
Uten grimer blir det stygt, da river de meg over ende... For min og deres trygghet bruker vi grimene.
Det er selvsagt lettere å håndtere dem en og en. Jeg har begynt å gjøre akkurat det, gå tur med en om gangen, for å holde vedlike lydighet og båndtrening. En og en kan også gå uten grime.
Mitt mål er å kunne gå med begge to, rolig og avslappet forbi andre hunder. Det er slitsomt, dette her. Enda har vi unngått "ulykker", men de er kjempesterke.