NaaTo

Jeg har en snart 10 år gammel tispe som alltid har skullet varsle litt ekstra om lyder hun hører, f eks når noen går i grusen på utsida av døra eller lignende. I år har det eskalert veldig. Det er mulig dette har kommet som en konsekvens av at jeg har hatt mye hjemmekontor, men det normaliserer seg ikke selv nå når jeg er tilbake på kontoret. Når jeg har hatt hjemmekontor har jeg vært konsekvent på at jeg sitter på et eget rom og hun kan gå fritt i huset, men hun får ikke oppmerksomhet av meg når jeg sitter og jobber. Nå kan hun ligge rolig og slappe av på gulvet i stua for så å plutselig løpe aggressivt bort mot døra når hu hører lyder på utsida. Noen lyder reagerer hu på, andre ikke. Det er ikke noe konsekvent på når hu reagerer på lydene og ikke. Her om dagen reagerte hu også voldsomt av at jeg blåste ut i lufta (ikke mot henne). Noen ganger bjeffer hun også på lyder som i hvert fall ikke jeg hører. Jeg har nå i to måneder forsøkt med Anxitane, som er noen tabletter som skal hjelpe henne med å få bukt med uroen, men den har ikke noen virkning. Har tidligere også forsøkt Adaptil, men uten noen merkbar effekt. Jeg har økt opp med både turer og mentaltrening for å se om det kunne være at hun var understimulert, men uten at det har gitt noen særlig effekt. Er heller ikke noen grunn til å tro at hun er overstimulert. Jeg har forsøkt å gi godbit og rose hver gang det har vært lyd på utsiden som hun ikke har reagert på. Hu er fremdeles en smart hund som er lettrent, men jeg vet ikke hva jeg skal trene på lenger. Roser og gir godbit hver gang hun har blitt stille (først når hun har vært det i flere sekunder). Har fått trent henne opp til at hun løper inn i buret sitt når hu bjeffer, men hu bare fortsetter å bjeffe der. Hu har også hatt dager der hun har bjeffet for å få oppmerksomhet for å se om hu får godbit, noe hu da ikke får. Generelt ellers virker det som om buret er et sted hun får roet seg mer ned og hun har aldri noe mot å skulle gå inn i buret når jeg skal ut eller legge meg, men hun velger aldri å legge seg der selv til tross for at det står i stua. Ellers er hu en hund som fremdeles er glad og aktiv, så det er ikke noe som tilsier at det er noe galt med helsa hennes. Hu både spiser og drikker godt. Jeg vet ikke lenger hva jeg kan gjøre. En ting er at hu har kommet med et par bjeff for å varsle om en lyd, men når hu går inn i moduset hu har for beskyttelse av territoriet sitt og løper aggressivt gjennom stua for å "ta lydene" på utsida av døra, da blir det slitsomt. Dette kan skje opptil flere ganger om dagen. Jeg har forsøkt å snakke rolig til hu over en periode og jeg har forsøkt å overse. Dessverre hender det jo også at tålmodigheten min tar slutt og det blir kjefting og smelling tilbake, noe jeg forstår sikkert bare forverrer alt. Vær så snill, er det noen som har noen gode tips til meg? Jeg vil at hu og jeg skal ha et godt forhold og mye glede av hverandre, men nå går dette dessverre mye utover min livskvalitet i den grad at jeg ikke syns det er noe festlig å være hundeeier lenger.

Jeg har innsett at jeg har litt å jobbe med her. Har ei tispe på 9 år som jeg dessverre har feilet en del i sosialiseringen med barn, og kanskje til og med lært henne opp til å bli usikker på barn. Frem til hun var 2-3 år var det ikke noe problem å ha henne rundt barn og min eldste nevø og henne var gode venner. Det var aldri noe problem å ha henne sammen med barn og hun var sikker og stø i situasjonen. Så kom det en nevø til, og da han begynte å gå ville hun hoppe og leke da dette for henne var signalene han sendte. Fra familie kom det mye press på at jeg måtte roe ned hunden min osv, noe som resulterte i at det ble mye "nei" hver gang hun var i nærheten av nevøene mine. I ettertid har jeg jo forstått at dette har blitt helt feil og hun er nå mer usikker i situasjoner med barn. Nevøene mine er nå 7 og 11 år, og det er fremdeles et problem. Hun kan "fryse til" om de klapper henne og så komme med et plutselig bjeff mot dem. På avstand har hun ikke noe mot barn og viser ikke aggressiv atferd. Det er når de kommer tett innpå henne at hun blir usikker. Jeg forbedrer sikkert ikke situasjonen ved at jeg selv er usikker og nervøs for at det skal gå galt. Hun har forhåpentligvis 5-6 år igjen så jeg vil jo veldig gjerne at dette skal løse seg. Ifølge min mor virker det ikke som om hun reagerer like mye på barna når jeg ikke er til stede, og det kan nok stemme. Jeg tror likevel ikke at hun føler seg helt trygg i situasjonen likevel, da min mor ikke er noe god på å lese hundens signaler. De første gangene hun reagerte på barn var ikke jeg nervøs i situasjonen, så jeg tror dette er noe jeg må jobbe med både med min egen håndtering og hennes. Jeg håper derfor at noen kan komme med noen gode tips til meg her, for dette er en forferdelig situasjon for meg. Hvordan kan man klare å kontrollere sin egen nervøsitet rundt dette? Og hvordan kan jeg jobbe med henne for å få henne tryggere rundt barna? Er det noen som har noen gode erfaringer med hvordan en kan snu dette rundt? Generelt er hun en hund som liker å ha litt kontroll og kan være litt smånervøs i enkelte situasjoner.

Jeg har en liten hund på fire år som generelt sett ikke er den tøffeste hunden i gata, men kan være litt skvetten og skeptisk, og hun liker å ha kontroll over situasjoner (som eier så hund). Hun har alltid fått hilse på barn og vært kjent for å være veldig tålmodig med dem. Jeg har også to nevøer, en på seks år og en på tre år, som hu med jevne mellomrom har fått være med. Det var en periode på et halvt år som hun nesten ikke var med dem fordi hu ble så gira og ville leke med dem når de løp rundt, mens de ble redde når hun løp etter dem. Men så til problemet: Det siste året har hun klart å roe seg litt mer ned med barn rundt seg, hun kan ligge og slappe av selv om de leker. For litt siden satt jeg i en lenestol med han minste ved siden av meg, hun hoppet opp og satte seg på fanget mitt. Var helt rolig ut fra hvordan jeg kan tolke henne. Hun stakk stadig snuta bort mot nevøen min for å snuse litt. Når han så skal forsøke å klappe henne og strekker frem hånda for å gjøre det så kommer hu med et voldsomt bjeff helt oppi ansiktet mitt. Som for å si ifra at det ikke er greit. Har opplevd dette ved en annen anledning også med ei lita jente vi møtte på tur. Hun har ikke hatt noen ubehagelige opplevelser med barn ut fra hva jeg kjenner til. Aldri blitt lugget, trukket i øret, halen etc. Jeg er ganske streng på at hun ikke får være tilstede med barn uten meg, så dette føler jeg meg ganske sikker på. Er det noen som kjenner til slik atferd og hva den kan komme av? Hvordan kan jeg jobbe for å få bort denne atferden uten at hun skremmer vettet av nevøene mine i prosessen? Skremming er jo også en ting, men jeg er jo aller mest redd for at hun skal være til skade. Håper noen har noen gode forslag til meg!

Jeg har ei lita tispe på litt over fire år som har beriket livet mitt mer enn jeg trodde var mulig. Savner av og til kontakt med andre med samme blanding om det er de samme gledene og utfordringene med andre hunder av denne blandingen. Har også et lite håp om å komme i kontakt med noen andre med hund fra samme kull.

Tusen takk! Det var dama fra den andre linken der jeg tenkte på!

Jeg har vært innom bloggen til ei norsk dame som nylig har kjøpt en gård med samboeren sin i Sverige og som har planlagt å holde noen helgekurs av og til. Nå klarer jeg ikke å finne tilbake igjen til bloggen, noen som har vært borti denne eller har forslag på hvilke blogger dette kan være? Bloggen er såvidt jeg husker ingen typisk hundeblogg, men handler også generelt om livet til denne dama.

Jeg forsøker for tiden å få hunden min til å lære at når jeg sier Fot skal den komme og sette seg på min venstre side ("på plass" ble brukt opp til å gå inn i buret lenge før jeg hadde ambisjoner om å få en såpass lydig hund som jeg har fått). Uansett hva jeg gjør og hvordan jeg trener, forstår hu ikke hva jeg ønsker at hun skal eller hvordan jeg ønsker at hun skal gjøre det. Måten jeg har trent dette på er at jeg selv står med min venstre side inn mot veggen og deretter gir henne kommando for target på min venstre hånd (og selvfølgelig har denne i hennes høyde), ber henne om å sitte seg og bruker dermed "fot" som skryteord. Jeg forsøker deretter å gå et lite skritt fram, si "fot" og da er hun stort sett flink nok til å gå fram og sette seg. Hun har det derimot med å gå altfor langt frem og ender da fort med å sitte foran meg og da får hun jo også plass til å snu seg sånn at hun sitter skrått mot meg foran på venstre side. Forsøker å korrigere henne ved å plassere henne der jeg ønsker henne, men da tror hun alltid at jeg har godbit i henda og blir helt gal etter å finne godbiten. Har begynt å innbille meg at hun tror "fot" er et annet ord for "sitt" uten at jeg har testet ut dette så mye. Har også forsøkt å trene ved å få henne til å gå rundt min egen akse en gang, dvs at jeg får henne bort til meg og deretter begynner å snu meg mot høyre med en godbit i hånda på hennes høyde, slik at når hun følger etter denne havner hun da tett inntil mitt venstre ben etterhvert. Noen som har noen tips til meg her? Hvordan trente dere inn dette på deres hund? Synes det er altfor lett å lære inn morsomme ting og altfor vanskelig å trene inn nyttige ting.

Hva slags hund er den minste lille der? Den var jo bare helt nydelig! Edit! Hvis jeg bare lærer meg å lese, så blir det nok bra!