Jeg skriver dette til minne om min elskede storpuddel tispe:)
Jeg har også skrevet om henne på hjemmesida mi..
Lissi sitt liv startet og endte veldig trist.. Det begynte med at hun bodde et helt år bodde ute i en hage uten noe fysisk kontakt. Om dagen sto hun bundet i hagen, om natten bodde hun inne i et skur
Nå Lissi var et år brgynte hun et nytt liv hos mormor:)
Der hadde hun det kjempe fint i ca. et halvt år, helt til mormor døde:cry:
Da kom Lissi til oss:) Og da jeg ble født, var Lissi sju år.
Hu hadde aldri lært å leke, men det lærte hun på en bursdag hvor hun fikk kjempe mye oppmerksomhet og kos. Etter den dagen var Lissi kjempe leken
Jeg og Lissi var bestevenner. Hu gjørde ikke en flue fortredt (kanskje katter og syklister(ble en gang sneikjørt av en), men ikke fluer ), og alle elsket henne.
En dag Lissi og mamma var på tur den siste vinteren hennes måtte mamma kjøre Lissi på sparken den siste bakken..
Den siste tida hadde Lissi det veldig vondt.. Hu klarte ikke å reise seg for å hise på noen, ikke engang for en gammel venn:cry:
Og så kom den siste turen alle hundeeiere frykter. Den siste turen til dyrlegen..
Mamma har fortalt meg hva som skjedde hos dyrlegen:
Da mamma kommer inn til dyrlegen spør hun vet'n om hva han ville gjort hvis det var hans hund..
"Min jobb er å gjøre det beste for hunden, og akkurat nå ville jeg latt henne slippe," svarte han.
Mamma satt der å strøk Lissi's hode til hu sovnet stille inn..
Da mamma kom hjem sto jeg og broren min ved glassdøra ut mo parkeringsplassen og så ut. Mamma kom ut av bilen og trakk på skuldra, og det var ingen Lissi der
Vi fikk Lissi kremert og spredde asken hennes på hytta vår på sørlandet. Der hadde hun alltid fått løpe løs, og av den grunn var dette hennes favoritt sted i hele verden...
Lissi var min beste venn noen sinne, og selv om det er 8 år siden Lissi døde hendr det fortsatt at jeg griner over henne:( Savner deg!!!
Min beste venn noen sinne!