Den siste tiden har jeg hatt veldig lite inspirasjon og motivasjon til å ta nye bilder av hundene. Det i seg selv er jo ikke helt krise, men veldig kjedelig når jeg egentlig får veldig mye glede av å fotografere. Jeg synes enten at det er for trasig vær ute med litt is her og der, og brunt gress andre steder, eller at bildene blir så like alle de andre jeg tidligere har tatt, eller at jeg ikke får de slik jeg ønsker. Så jeg vil jo si at jeg alt i alt ble litt lei. 

I går hadde det seg slik at jeg scrollet gjennom instagrammen min og så på gamle bilder, og tenkte "Jøss... Jeg trodde jeg hadde publisert de bildene, men det har jeg visst ikke.. " så jeg lastet opp et knippe med gamle bilder fra i fjor. De fleste var valpebilder av Tirith, som jeg for øvrig aldri forstår hvor dukker opp fra, for hver gang jeg har slike dager som i går, tror jeg alltid at jeg publiserer siste rest av valpebilder av henne. Den gang ei.  

Uansett, så lastet jeg opp noen av fjorårets graffiti-bilder av Tirith som jeg personlig aldri var stor fan av. Jeg vet ikke nøyaktig hva som har gjort at jeg ikke liker de, men trolig er nok mye fordi hun var så rar i formene på den tiden, den blinkende rosa pigmentnesa og også fordi sola skygget for halve ansiktet hennes. De ble aldri publiserte på instagram før i går, og jeg kjenner fortsatt at jeg ikke er så kjempefornøyd med de, men de gir meg jo litt å mimre tilbake på. 

I mitt stille sinn våknet en liten inspirert sjel, som tenkte det var på tide å pakke med seg kameraet og dra med hundene ned til den lokale og fargesprakende graffitiveggen, og prøve på noen nye bilder.

I samme slengen tenkte jeg å få tatt noen nye oppstillingsbilder av Tirith, til tross for at både hun, Moltres OG Celebi er rimelig nakne alle tre, men samtidig synes jeg at det er en veldig fin måte  å faktisk se den faktiske hunden, og at man får muligheten til å se hva som faktisk gjemmer seg under all pelsen. Og siden Tirith er litt mer vrien enn Moltres når det kommer til oppstilling kombinert med bildetakning, så måtte jeg få hjelp av Astrid som har Celebi. Dermed ble det tid til et par bilder av henne og i samme slengen. For øvrig var det risikosport, for smart som jeg var visste jeg hvor nøyaktig jeg ville ta bilder hen, det var bare ikke i mine beregninger at det fortsatt skulle være mengder av snø og is ned til selve plassen. Vi skulle jo tross alt samme veien opp som vi kom, og som vi også holdt på å skli ned i grøfta på. Jeg kan berolige dere med at alt gikk veldig greit, og at vi kom oss opp igjen utrolig nok på første forsøk, men jeg kan love dere at jeg holdt godt i rattet, bånn gass og med et ønske om å lukke øynene mine og håpe på det beste.