Det er litt trist at vi har kommet til et punkt hvor man får ros for å fortelle noe så åpenbart som hele sannheten og ikke bare fokuserer på det positive. Det at noen velger å være åpen og fortelle om hva man sliter med, hva som er vanskelig, om en hund har uønskede resultater enten mentalt, helsemessig eller nesten til og med eksteriørt, kan føre til at man i enkelte tilfeller kan føle seg nærmest latterliggjort av bedreviterne, hengt ut av andre, eller også utestengt fra enkelte "vennekretser" og miljøer. Hvordan det kan ha kommet til et slikt punkt er for meg ganske uforståelig. 

Det er fortsatt litt mer akseptert å ha eksteriøre feil og mangler enn på alt annet. Fordi det er vanskeligere å skjule. Pelsrasene, slik som min egen, har jo enklere for å skjule feilene, og tro meg, til og med dette prøver man å skjule, i stedet for å bare godta at alt ikke er perfekt. For all del, jeg kan forstå at det kan skille mellom et championat og ikke, men samtidig... Om en er nødt til å jukse til et utseendet med børste, spray og saks, vil det ikke da egentlig per definisjon gå under faking? Og kan vi da egentlig si at hunden da er en verdig vinner? 

Vanlige eksempler er jo å klippe til bryst om hunden har nok pels, klippe til hasene for bedre vinkler, klippe til bedre over- og underlinje, bedre stopp, bedre kryss... You name it. Selvsagt er det jo opp til dommeren å bedømme og kjenne etter feil, men skal man virkelig dra den så langt at man er nødt til å gjøre endringer på hunden fordi den ikke er tilfredsstillende nok? En korthåret hund har man ikke mulighet til å skjule feilene på samme måte, og ofte synes jeg faktisk at det jevnt over er oftere at konkurrentene er jevnere og mer korrekt bygget i utstillingsringen, enn om man kjenner etter på de mer pelssatte rasene. Det er så klart min personlige oppfatning, og ikke nødvendigvis en realitet. 

Helseproblemer er jo et helt eget kapittel. Du har de som kun tester for det absolutt nødvendige, og de som tester for litt til. De som nekter for at det finnes svakheter på linjene slik som tannmangel, krypt, epilepsi, kreft, allergier, og alt annet lumskt, og de som skylder på at det må være den hunden i stamtavlen til den representative hunden som ikke er i slekt med din hund som har gitt det akkurat i den kombinasjonen. Du har de som faktisk får dokumenterte feil på hunden sin som trekker litt på skuldrene og sier "jaja, dette går fint" og likevel publiserer at hunden har gått gjennom helsetester og er fri. 

Du har de som tar mentaltester av hundene sine, og de som ikke tar de. Personlig synes jeg det er et veldig fint verktøy og anbefaler alle på det sterkeste å ta en, uavhengig av ens egen rase. Faktisk er det både spennende og lærerikt, men det er ikke nødvendigvis en fasit på hvordan hunden din reagerer hver gang eller i alle settinger. Det er en pekepinn på hvor hunden din står den dagen etter å ha blitt presset til ytterpunktene på hvert eneste moment, og også med en fører som garantert har nerver og som att på til skal være passiv. Settingen blir tatt veldig ut av dagliglivet, men forsatt kan man oppleve hva som faktisk bor i hunden din. En hund som er et veikt individ på en mentaltest, vil jeg jo tørre å påstå at eier mest sannsynlig ikke får seg en overraskelse. For all del, kanskje mentaltesten viser at den faktisk er enda veikere enn man trodde i enkelte settinger, men det hender jo faktisk at man får seg en overraskelse andre veien og. 

Noen velger bevisst å ikke gjennomføre en mentaltest, selv med et individ fra en rase hvor det ofte blir sett på som et avlskrav fra raseklubben. Noen bruker påstander slik som "Hunden er allerede blitt to år, så det er ikke hensiktsmessig å ta en slik test, da det er ment å være en unghundtest." mens andre kommer med påstander slik som "Jeg gikk mentalttest med en tidligere hund av meg,og den ble helt ødelagt etterpå, så jeg ønsker ikke å ødelegge en hund til." Om sistnevnte faktisk er en realitet, og at den i ettertid i flere år etter testen er tatt, fortsatt sitter med redsler på bakgrunn av en mentaltest, så ville jeg personlig ha revurdert hunden som avlshund. Jeg sitter selv med en hund som ikke kom seg gjennom MH-en da hun brukte for lang tid på avreagering, men ikke en gang hun henger igjen fra det i det hele tatt. 

Poenget mitt er, har vi kommet til et punkt hvor vi er redde for å vise våre svakheter og feil, og prøver å gjøre så godt vi kan for å skjule de, gjør vi oss alle selv bare en bjørnetjeneste. Jeg kjenner hver gang jeg poster resultatene til hundene mine uavhengig av om det er et bra eller dårlig resultat at det sitter noen der ute og dømmer meg og mine valg. Hver eneste gang jeg har postet et resultat som ikke har vært et særlig godt resultat har det knytt seg i magen velvitende om at det sitter noen der som godter seg på min bekostning,  og jeg forstår virkelig hvorfor man kvier seg for å poste slike resultater. Helt fram til jeg får slike kommentarer som jeg har fått i dag for eksmepel, hvor jeg ble skrytt av for å ha turt å være åpen om noe som virkelig blir sett på som fy-fy å avle på. Selv om jeg velvitende vet at det finnes andre i hundemiljøet som selv velger å avle på en hund mange mener ikke burde gå i avl, men som unngår å nevne det, og dermed ikke virker like skremmende som en hund du har blitt fortalt har "issues". 

Jeg ønsker hvert fall mer åpenhet rundt helheten. Det vil aldri under noen omstendigheter finnes en helt perfekt hund, selv om en som eier kan føle det. En ønsket egenskap for noen, er ikke alltid en ønsket egenskap for andre. Selv om mange hunder er korrekt bygget etter standarden betyr det ikke at alle er av samme type, eller at det ikke er forbedringspotensiale. Selv om en hund har blitt røntget fri for HD, AD og er øyenlyst fri uten bemerkninger, betyr det ikke at den kanskje kan være et individ som har skavanker som ikke er ansett som vanlig på rasen, eller at den har korrekt bitt og fullt tannsett. Eller at den er fri på alt av DNA-tester. Selv om en hund fungerer som brukshund, betyr det ikke nødvendigvis at den fungerer som familiehund, og motsatt. Selv om hunden er stødig som et fjell på en mentaltest betyr det ikke at den er det i hverdagen, eller at en veik hun må vise alle sine svakheter på en mentaltest. Og selv om alt ser fint ut på enkelte punkter, betyr det ikke at den er feilfri på alle de andre - DET skal mye til. 

Når det har kommet til dette punktet hvor det er uvanlig å stå fram med både det positive OG negative, så er det så klart vanskelig å være den som går mot strømmen. Det er aldri hyggelig å å bli baksnakket eller å få kvasse kommentarer på hvordan man kan bruke en slik avlshund, men sannheten er at det blir baksnakket uansett. Nettopp fordi alle til syvende og sist velger å gjøre det hver enkelt føler er best selv om ikke andre er enige (og det vil aldri skje at alle er enige om et valg, særlig når en er tilskuer og vet "best"). Likevel er jeg ganske sikker på at de som velger å dele alt og være åpen når folk spør, tjener på det, kontra de som hemmeligholder enkelte svakheter. For som nevnt - folk snakker. Jeg for min del føler det er bedre å være mine uvenner i forkjøpet og heller være der for mine framtidige valpekjøpere fra dag 0, og forberede på hva som kan skje og på den måten finne de riktige valpekjøperne til riktig valp. I stedet for å være den som får ene valpen tilbake etter den andre når sannheten til slutt kommer fram, og ikke minst mange triste og sinte valpekjøpere som har blitt veldig glade i det nye familietilskuddet sitt. 

Det viktigste for meg er at jeg er  føler at jeg har gjort alt jeg kan for å gi mine valper og valpekjøpere best mulig utgangspunkt, at de skal tørre å dele deres problemer og ikke bare føle at de alltid må prestere. Jeg ønsker at de skal slippe å kjenne på følelsen jeg har hatt et par ganger om at jeg bare ville hatt muligheten til å ta et valg om det var utfordringer og ulemper jeg ville risikere å sitte med eller ei når jeg valgte å kjøpe hunden. Og ikke sitte med skjegget i postkassen når hunden nærmer seg et år og sannhetene begynner å komme fram. Og det alene er grunn nok til å være åpen om hvilke svakheter mine hunder har, og meg selv ikke minst, og så klart det å stå for valgene man har tatt og være ydmyk om det ikke går som planlagt i stedet for å alltid gå til angrep og skylde på alle andre. 

Noen har hvert fall kommet med ordtaket "ærlighet varer lengst", og det er en leveregel jeg personlig prøver å følge så godt det lar seg gjøre og oppfordrer alle som en om å stå opp for egne meninger og tanker, og resultater - gjør vi alle det, vil det til slutt bli veldig mye enklere for alle og en hver å dele alt, og ikke alltid jage etter hva som er best, men faktisk være realistiske nok til å innse at de fleste har sine feil og mangler, og at hver enkelt må velge hva man ønsker å satse på og ikke, men også stå for valgene man tar. 

#TeamSunlily