Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

PSX_20200222_220740.thumb.jpg.418039bbc03f3698ff8560fde692da80.jpg20200117_161824.thumb.jpg.88d424ed6fbf5deff5aad5cdbe31551f.jpgHistorikk:

Lapsk vallhund er nært knyttet til Nordkalottens historie, kultur og næringer. De første innbyggerne på Nordkalotten etter istiden var trolig samer eller fangstfolk som samene blandet seg med. Kulturen deres var en typisk fangstkultur, de var jegere og fiskere, og funn som er gjort, tyder på at de hadde hunder. I Varanger er det funnet rester av hundeskjelett fra omkring år 7000 f. Kr.

Hundene måtte dekke flest mulig av folkets behov, de måtte både være vakthunder, allsidige jakthunder og samtidig være nært knyttet til eierne som familiehunder. Ca. 1500-1550 var det på Nordkalotten utviklet en reindrift som baserte seg på tamrein. Den årlige vandringen sammen med reinen førte til at hunden fikk som hovedmål å holde reinen samlet som beskyttelse mot rovdyr. Da kom det godt med at hundene var vant til å jakte både ulv og bjørn. Hundene skulle ringe og drive reinflokkene mot eieren. Hundene var så viktige for eierne at de hadde sin egen plass innenfor døra til lavvoen eller gammen.

Utvikling og målrettet avl på den lapske vallhunden startet på 50-tallet. Målet var å beholde reinhundens opprinnelige egenskaper og å registrere rasen. I 1966 fikk den lapske vallhunden sin første rasestandard, og FCI godkjente rasen i 1967. De første oppdretterne var ulike reingjetere, samt Paliskuntain Yhdistys som hadde en egen «reinhundstasjon». Rasen ble dermed reddet og fikk navnet Lapinporokoira – lapsk vallhund.

Rasen ble altså standardisert av Finlands reingjetere, og først nå de senere årene er den i ferd med å gjøre «comeback» hos reingjetere i Sverige og Norge. Den nye rasestandarden la stor vekt på arbeidsegenskapene, og det stod helt klart at rasen skulle være egnet som brukshund.

På 80 -tallet ble den naturlige eksistensen til den lapske vallhunden satt på prøve. Populariteten til rasen var på bunn, og populasjonen var så liten at bare noen få hunder fikk formere seg. Avlen foregikk for det meste sør i Finland, og reineierne i nord fikk mindre og mindre å si for hvilke karakteristikker som var nødvendige for en velfungerende reingjeterhund. Svært få av hundene var egnet for avl, noe som medførte en genetisk flaskehals for rasen.

Siden sent på 90-tallet har derimot interessen for den lapske vallhunden økt. Sør i Finland finnes det nå relativt mange individer og man har begynt å benytte seg av deres utmerkede bruksegenskaper også til andre formål en reingjeting. Til tross for at den er en fåtallig rase har den vist at den duger som tjenestehund innen ulike grener, og mange har også deltatt på mentalprøver.

 

Egenskaper/mentalitet:

En bra lapsk vallhund er naturlig lydig, arbeidsvillig, hardfør, utholdende og har et rolig temperament. Den er lojal, uredd og har nær familietilhørighet. Det medfødte gjeterinstinktet, samarbeidsviljen og eksteriøret gjør den anvendelig i reindriften der samling/driving av reinsdyrene kan pågå i flere dager i strekk under polare forhold.

Det er vanlig at hundene bjeffer under gjeting, men de må også kunne være stille når det trengs. Derfor skal ikke hundene være generelt «bjeffete». Hundene arbeider forholdsvis selvstendig over et større område. Det er ikke ønskelig med for mye jaktinstinkt, da dette vil kunne ødelegge for gjeteregenskapene. Den lapske vallhundens vaktsomhet og bjeffing gjør den godt egnet som vakthund, men den må ikke fremstå som aggressiv.

Den knytter seg nært til sin eier, og vil følge denne i vått og tørt. Den lapske vallhunden er åpen og vennlig. Nervøse, aggressive eller bjeffete hunder er utypiske.

Det selges fremdeles valper av rasen til reineiere. En god bekreftelse på at den lapske vallhunden fremdeles har sine opprinnelige bruksegenskaper i behold, er at disse hundene fungerer som reingjetere.

 

Størrelse/Utseende:

Rasen er en middels stor spisshund, rektangulær. Kraftige ben, muskuløs. Spenstig, men virker ikke tung. Tydelig kjønnspreg. Pelsen velegnet for arktisk klima med forholdsvis stri, rette dekkhår med tett og fin underull. Pelsen er svart, brun eller viltfarget og gjerne med lyse avtegn på hode, bryst og ben. For hannhunder er ideal størrelse 51 cm ± 3 cm og tisper 46 cm ± 3 cm.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da får jeg prøve å se etter ett annet navn til den kommende valpen min da. Siden ingen av dem falt i smak. Har dere noen andre forslag på fine navn til tispe?
    • Hva gjør dere om 10-15 år? Kommer dere til å fortsette å ha ny hund da? Det er umulig å vite men hva tror dere? Hvor gamle er dere? Jeg selv aner ikke. Ser ingen liv utenom hund men nå har jeg hatt hund hele voksne liv. Men om jeg skal fortsette med hundetrening,kurs,utstilling vites ikke. Da må jeg ha noe annen hobby men jeg vet ikke hva. Hva tror dere dere skal?
    • Hvilket navn er finest av Emmy, Lilly eller Sally?
    • Det er variasjon i egenskaper innad i rasen, men generelt vil jeg påstå at Hovawarten er mer samlet mentalt. De skal ha arbeids- og samarbeidslyst. Til forskjell fra mange av gjeterne kan de nok virke litt sta og egenrådige, men mitt inntrykk er at det veldig ofte er fører som ikke har knekt koden for å motivere til samarbeid med en hund som gjerne arbeider selvstendig. Det som gjør at jeg tror hoffen kan passe deg ut i fra din beskrivelse av ønsker er: - "atletiske og friske bruksschäfere der «mykere» egenskaper vektlegges" - Hoffen er en generelt frisk rase, med en funksjonell bygning. Det finnes dessuten et enormt helseregister hvor det er god oversikt over forskjellige sykdommer.  -  "Hunden som jeg ser etter er atletisk og lett, elsker å bruke nesen til f eks smeller, fungerer bra til lydighet, veldig lite skarp og ikke like mye drifter og «heithet» som hos de heftigste bruksschäfere, men ellers med forventede egenskaper av en schäferhund i en sunn kropp." - dette er for meg egentlig essensen av en hoffe. De er veldig alsidige uten å være ekstreme, og perfekte som aktive familiehunder med kapasitet for langt mer. De er atletiske og holdbare (noe variasjon i størrelse er det). Elsker å bruke nesa og trener gjerne lydighet. Den gjennomsnittlige hoffen har lite skarphet. De har (og skal ha) en del drifter, men de aller fleste er mer moderate enn de heftigste bruksschäferne. Det en skal være klar over, er at det er en vokter. De skal dog ikke vokte på alt og alle. Mine følger for eksempel gjerne med på det som skjer utendørs, men varsler kun i veldig spesielle tilfeller (hvis det plutselig står en ukjent hund på gårdsplassen eller om det er unormal aktivitet på natta). De reagerer for eksempel ikke om det banker på døra. Lager ikke lyd når jeg kommer hjem eller om noen de kjenner kommer inn uanmeldt når jeg ikke er hjemme. Vet ikke hvor du holder til, men send meg en PM om du har spørsmål og/eller eventuelt ønsker å møte en eller flere hoffer så skal jeg finne noen i nærheten av deg
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...