Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

PSX_20200222_220740.thumb.jpg.418039bbc03f3698ff8560fde692da80.jpg20200117_161824.thumb.jpg.88d424ed6fbf5deff5aad5cdbe31551f.jpgHistorikk:

Lapsk vallhund er nært knyttet til Nordkalottens historie, kultur og næringer. De første innbyggerne på Nordkalotten etter istiden var trolig samer eller fangstfolk som samene blandet seg med. Kulturen deres var en typisk fangstkultur, de var jegere og fiskere, og funn som er gjort, tyder på at de hadde hunder. I Varanger er det funnet rester av hundeskjelett fra omkring år 7000 f. Kr.

Hundene måtte dekke flest mulig av folkets behov, de måtte både være vakthunder, allsidige jakthunder og samtidig være nært knyttet til eierne som familiehunder. Ca. 1500-1550 var det på Nordkalotten utviklet en reindrift som baserte seg på tamrein. Den årlige vandringen sammen med reinen førte til at hunden fikk som hovedmål å holde reinen samlet som beskyttelse mot rovdyr. Da kom det godt med at hundene var vant til å jakte både ulv og bjørn. Hundene skulle ringe og drive reinflokkene mot eieren. Hundene var så viktige for eierne at de hadde sin egen plass innenfor døra til lavvoen eller gammen.

Utvikling og målrettet avl på den lapske vallhunden startet på 50-tallet. Målet var å beholde reinhundens opprinnelige egenskaper og å registrere rasen. I 1966 fikk den lapske vallhunden sin første rasestandard, og FCI godkjente rasen i 1967. De første oppdretterne var ulike reingjetere, samt Paliskuntain Yhdistys som hadde en egen «reinhundstasjon». Rasen ble dermed reddet og fikk navnet Lapinporokoira – lapsk vallhund.

Rasen ble altså standardisert av Finlands reingjetere, og først nå de senere årene er den i ferd med å gjøre «comeback» hos reingjetere i Sverige og Norge. Den nye rasestandarden la stor vekt på arbeidsegenskapene, og det stod helt klart at rasen skulle være egnet som brukshund.

På 80 -tallet ble den naturlige eksistensen til den lapske vallhunden satt på prøve. Populariteten til rasen var på bunn, og populasjonen var så liten at bare noen få hunder fikk formere seg. Avlen foregikk for det meste sør i Finland, og reineierne i nord fikk mindre og mindre å si for hvilke karakteristikker som var nødvendige for en velfungerende reingjeterhund. Svært få av hundene var egnet for avl, noe som medførte en genetisk flaskehals for rasen.

Siden sent på 90-tallet har derimot interessen for den lapske vallhunden økt. Sør i Finland finnes det nå relativt mange individer og man har begynt å benytte seg av deres utmerkede bruksegenskaper også til andre formål en reingjeting. Til tross for at den er en fåtallig rase har den vist at den duger som tjenestehund innen ulike grener, og mange har også deltatt på mentalprøver.

 

Egenskaper/mentalitet:

En bra lapsk vallhund er naturlig lydig, arbeidsvillig, hardfør, utholdende og har et rolig temperament. Den er lojal, uredd og har nær familietilhørighet. Det medfødte gjeterinstinktet, samarbeidsviljen og eksteriøret gjør den anvendelig i reindriften der samling/driving av reinsdyrene kan pågå i flere dager i strekk under polare forhold.

Det er vanlig at hundene bjeffer under gjeting, men de må også kunne være stille når det trengs. Derfor skal ikke hundene være generelt «bjeffete». Hundene arbeider forholdsvis selvstendig over et større område. Det er ikke ønskelig med for mye jaktinstinkt, da dette vil kunne ødelegge for gjeteregenskapene. Den lapske vallhundens vaktsomhet og bjeffing gjør den godt egnet som vakthund, men den må ikke fremstå som aggressiv.

Den knytter seg nært til sin eier, og vil følge denne i vått og tørt. Den lapske vallhunden er åpen og vennlig. Nervøse, aggressive eller bjeffete hunder er utypiske.

Det selges fremdeles valper av rasen til reineiere. En god bekreftelse på at den lapske vallhunden fremdeles har sine opprinnelige bruksegenskaper i behold, er at disse hundene fungerer som reingjetere.

 

Størrelse/Utseende:

Rasen er en middels stor spisshund, rektangulær. Kraftige ben, muskuløs. Spenstig, men virker ikke tung. Tydelig kjønnspreg. Pelsen velegnet for arktisk klima med forholdsvis stri, rette dekkhår med tett og fin underull. Pelsen er svart, brun eller viltfarget og gjerne med lyse avtegn på hode, bryst og ben. For hannhunder er ideal størrelse 51 cm ± 3 cm og tisper 46 cm ± 3 cm.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Med ausse, mener du da australsk gjeterhund? I Norge finner vi australsk kelpie, working kelpie, australsk gjeterhund og australsk cattledog. I tillegg er australsk gjeterhund delt i show- og arbeidslinjer. Alle er gjeterhunder med litt forskjellig opprinnelse og bruksområder. Den beste måten å finne informasjon om en rase på er å sjekke raseklubben i hjemlandet dens.  Begge kelpierasene vil jeg si er en del mer energisk og både fysisk og mentalt mer krevende enn australsk gjeterhund. Working kelpie mer enn australsk kelpie. Australsk gjeterhund er mildere og mer brukt som familiehund, men krever fortsatt en del aktivisering.
    • Ja og nei. De har medfødte instinkter, men de lærer masse kommunikasjon de første 8-10 ukene i valpekassa med mor og søsken. Etter det er det også viktig med sosialisering med voksne, trygge hunder som viser dem hva som er normal oppførsel.
    • Er de ganske like i gemytt og væremåte?
    • Kan en hund fødes uten hint til hvordan den oppfører seg til andre hunder? Spør for en jeg kjenner.
    • Skye terrier skiller seg jo en del ut fra de andre her, både i utseende og type. Jeg kjenner de ikke veldig godt, så anbefaler å sjekke raseklubben i hjemlandet. De andre har jeg møtt en del av. De er jevnt over ganske egenrådige og har høyt jaktinstinkt. Hvis du er vant til gjeterhund så tror jeg det kan bli en ganske brutal overgang. Det er ikke bare å "jobbe mer og hardere", det er rett og slett en helt annen type hund og mye som ikke vil kunne fungere på samme måte. En utfordring er for eksempel å ha de løse. Pinscher er vagt mildere enn terrierene. Dansk-svensk gårdshund er også en pinscherhund, som er veldig lik brasiliansk terrier og parson russel, men mildere i gemyttet. Jeg har kjent folk som har kunnet kalle inn sine pinschere og dsg fra jakt på vilt. Pinscherene er også større enn manchesterterrier. Det er nok i stor grad trenbarhet, jaktinstinktet og selvstendigheten som skiller terrierene fra gjeterhundene, og i litt ulik grad. De er ikke interessert i å gjøre deg til lags eller høre på hva du sier, de er avlet for å jobbe selvstendig og jakte på og drepe smådyr. Du kan ikke regne med å kunne ha dem løs utenfor inngjerdede områder eller under tett kontroll. Jeg har f.eks. sett mange i konkurranse- og treningssammenheng, men veldig sjelden løse i skogen.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...