Petra

Medlemmer
  • Innholdsteller

    449
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

1 følger

Om Petra

  • Rang
    Bekjent

Nylige profilbesøk

4,367 profilvisninger
  1. Jeg ville startet med det enkle og sjekket ut låsninger/stølhet og slik, jeg. Altså kontaktet en fysioterapeut, kiropraktor eller lignende. Røntgen er jo også en god ide. Ene hunden min stiller seg forresten også med bakparten mot meg når han vil ha massasje der.
  2. Jeg har ikke tenkt å begynne å forsvare dyretolker, altså, det er mange gode argumenter for at de bare driver med humbug, jeg bare synes det er litt snålt å bruke akkurat dette argumentet... Altså, om en bikkje på rømmen faktisk hadde kunnet kommunisere, så hadde den vel nettopp sagt noe slik som "jeg ha'kke peiling på hvor jeg er hen, hadde jeg visst det hadde jeg jo bare gått hjem, ikke sant? Alt jeg ser er trær, trær og flere trær, og så var det noe vann og et brunt hus nedi her." Et mer slående bevis på at tolkene bare juger er de gangene de påstår at dyra omtrent oppgir GPS-koordinater Jeg fulgte et søk en gang hvor dyret liksom oppga deler av navnet på husmannsplassen han var på, samt hva slags type drift det hadde vært der i gamle dager og noen ting som skulle ha skjedd der for lenge siden og slik Hvis jeg går meg vekk i skauen har i hvert fall ikke jeg noe innebygget kart som forteller meg hva stedene heter, så jeg tviler sterkt på at dyr har så voldsom innsikt i stedsnavn og hendelser... I så fall burde de vel greie å finne veien hjem igjen også Glemmer forresten ikke at noen skrev at dyret hadde fortalt at det hadde forhøyede leververdier... Dyrene har tydeligvis mer medisinsk kunnskap enn de fleste mennesker også! Jeg hadde bare kunnet si at jeg har vondt i magen og føler meg elendig, liksom! (Når det er sagt, så har jeg faktisk opplevd at et dyr responderte helt rart på et forsøk på tolking, og jeg greier ikke å finne andre forklaringer på det enn at "noe" skjedde mellom tolken og dyret. Men hva dette "noe" var, aner jeg ikke.)
  3. (Jeg greier ikke helt å legge fra meg følelsen av at mange av svarene her er basert på hva jeg skrev i den andre tråden... Beklager om det ikke stemmer, i så fall får dere bare overse resten av dette innlegget. For å gjenta meg selv: jeg har aldri sagt at valper ikke skal få mosjon eller oppmerksomhet og at alle valper er mer slitsomme enn en hel barnehage til sammen. Jeg har gjort alle de tingene dere nevner i denne tråden med alle mine valper, bortsett fra en. Denne ene er på ingen måte representativ for valper flest, jeg bare nevnte ham fordi trådstarter i den andre tråden også hadde hatt flere "normale" valper før men nå satt med en som var mer ekstrem enn valper flest. Poenget mitt var at enkelte (som i noen få, ikke alle) valper kan kreve litt andre fremgangsmåter enn valper flest, innlegget mitt skal på ingen måte tolkes som at jeg mener at alle valper skal ha maks to minutter tur og ellers ikke synes, altså. Sånn. Bare måtte få det ut.)
  4. OK, da blir det jo mer forståelig :-) Både jeg og Kanger var jo nokså klare på vi snakket om hunder litt utenom normalen, så jeg så ikke helt hvorfor våre svar plutselig skulle brukes som bevis på at hundeoppdragelsen sånn generelt var på vei rett vest :-)
  5. Hvis det var det du fikk ut av svarene du fikk i den andre tråden, ville jeg anbefale deg å lese en gang til...
  6. Nå ble ikke min tvangsroet sånn sett siden det å holde fast bare ga den enda mer å bite i, men å binde fast i noe er vel såpass i samme gata at jeg svarer allikevel. Den valpen jeg beskrev var hverken min første eller siste hund. Jeg var absolutt ikke uforberedt på jobben med å ha valp da jeg fikk den, og jeg har heller ikke måttet behandle senere valper på samme måte. Som jeg skrev i stad ble den bare verre jo mer vi gjorde, og det var nesten ingenting som skulle til før den bikka over. Jeg tenkte mange ganger at han må da få alt for lite aktivitet når vi gjør så lite, men hver bidige gang jeg forsøkte å øke litt, eller det bare ble mer aktivitet helt naturlig siden jeg hadde andre hunder å ta hensyn til, bikket den over og ble helt krakilsk. Det eneste som funket var ro, ro og atter ro. Samtlige valper både før og etter har fått MYE mer aktivitet uten å reagere på samme måte. De har heller ikke måttet bli bindt, holdt fast eller tvangsroet på andre måter. De har bare blitt ekstra slitne av økt aktivitet, og roet seg av seg selv når det ikke skjer noe. OK, nå var sikkert den bikkja helt ekstrem, og det jeg skriver har kanskje ikke relevans for noen andre i det hele tatt. Ville bare få frem at ikke alle valper passer til standardløsningene uten at det nødvendigvis betyr at eieren heller burde hatt noe i plysj fra Ikea.
  7. Jeg har også hatt en sånn flatcoat (og flere andre retrievere som ikke har oppført seg sånn). Min ble bare verre jo mer aktivitet og oppmerksomhet den fikk - der jeg med andre valper valgte å øke mengden aktivitet for å slite dem mer ut, måtte jeg legge mye mer vekt på ro og avslapping med denne. Ikke sikkert det er løsningen for dere, da. Med min var det nesten ikke mulig å sette seg ned i sofaen uten at hunden gikk bananas. Det som ble løsningen til slutt var å binde den i et bordbein akkurat så langt unna at den ikke fikk tak i meg (og heller ikke noe annet spennende), men ikke så langt unna at den ble utestengt fra flokken. Da roet den seg etterhvert når det ikke var noe som helst å finne på. (Må legge til at denne hunden etterhvert ble den beste jeg noensinne har hatt, med et godt arbeidshode og særdeles velfungerende av-og-påknapp. Altså ikke noe stressmonster, selv om det kunne virke sånn de første månedene....)
  8. Godt mulig at selve paringen bør kunne gjennomføres helt uten noen form for innblanding fra mennesker. Men det forutsetter fremdeles at hundene blir forsøkt parret på riktig tid. Med mindre man har tatt diverse undersøkelser av tispa og er sikker på at tida er rett, er det jo ikke så godt å si om det er hundene det er noe galt med eller om det er en god grunn til at det ikke ble noen paring akkurat der og da.
  9. Tja, er det ikke et spørsmål og arv vs miljø her også? Jeg har ved et par anledninger prøvd å bruke godt voksne men uerfarne hannhunder i avl (i begge tilfeller kjente tispeeier godt til hannene og valgte å bruke dem til tross for at de var "gamle jomfruer"). I begge tilfeller var hannene svært ivrige, men veldig klossete. I det første tilfellet var tispeeier en svært erfaren oppdretter som både greide å avgjøre når rett tidspunkt for paringen var, og kom med en hjelpende hånd for å lede hannhunden frem uten å forstyrre ham. I det andre tilfellet var både vi og tispeeier skikkelig uerfarne, det var usikkerhet rundt paringstidspunktet og alle fomlete forsøk på å veilede hannen ble bare forstyrrende. Ikke uventet ble det vellykket paring i det første tilfellet, men ikke i det andre. Betyr det at hann nr 1 er mer egnet som avlshund enn den andre? Man kan jo si at ingen av dem var særlig egnet, men jeg ble også fortalt at eldre hanner gjerne er mer forsiktige enn de yngre siden de har flere års erfaring med å ikke slippe til. Aner ikke om det stemmer, da.
  10. Her om dagen overhørte jeg bruddstykker av en samtale som dreide seg om leasing av tispe. Jeg ble litt nysgjerrig på hvordan dette gjøres i praksis, men kunne ikke akkurat bryte inn i andres samtale heller. Tenkte derfor å spørre her om hvordan dette vanligvis gjøres? Bare fordi jeg er nysgjerrig som sagt, har hverken tispe eller oppdretterplaner selv. Har fått med meg at det går ut på at en oppdretter har et kull i sitt kennelnavn på en tispe en annen person eier. Men hvordan fordeles jobb, utgifter og inntekter? Er det oppdretter eller tispeeier som tar med tispa til hannhunden? Hvis det er tispeeier, får denne dekket reisekostnader og slik av oppdretteren? Hvem betaler for paringsavgift, eventuelle veterinærutgifter og registrering av valpene? Bor tispa hos eier eller oppdretter under og etter fødsel? Pleier oppdretter å bistå under fødsel? Er det eier eller oppdretter som velger valpekjøpere, og hvem av dem er det som får betalingen for valpene? Hvis det er tispeeier som får betalingen og oppdretter ønsker en valp, må denne da betale full pris eller får han/hun en valp (eller omvendt, om oppdretter får betalingen, må tispeeier betale for en valp)? Jeg ser for meg en hel masse kilder til konflikter her, men har også inntrykk av at leasing er nokså vanlig, så det går kanskje nokså problemfritt i de fleste tilfeller?
  11. Det er veldig lenge siden jeg holdt på med retrieverjakt, og jeg har derfor ingen konkrete råd å gi. Men det er viktig å huske på at retrievere skal være myke i munnen - de skal ikke holde så hardt i dummy/fugl at det går hull. Jeg ville derfor prøvd å unngå at hunden gnager på dummyen eller leker drakamp med den. Tror det kan være lurt å søke opp råd som er rettet spesifikt mot retrievertrening, ikke mot lydighets- eller brukstrening (selv om forskjellen kanskje ikke er sååå voldsomt stor heller). Jeg fant denne artikkelen: http://meneo.no/retriever/avlevering/ har bare skummet fort gjennom den, og har ingen formening om jeg likte metoden eller ikke. Men folkene bak er veldig dyktige og erfarne innen retrieverjakt.
  12. Jeg kan ingenting om flytransport, men om du har noen dagers ferie er det ikke helt håpløst å kjøre bil heller. Jeg har i hvert fall kjørt tur/retur England med hund og mener vi brukte et par døgn hver vei. Aner ikke hvor mye lengre det er til Irland, men det er neppe helt uoverkommelig. Eller kanskje det går an å kjøre tog? Det var flere regler å holde styr på når vi kjørte via kontinentet enn direkte Norge-England, siden landene har ulike regler for hva man må gjøre for å komme inn i landet fra et ikke-rabiesfritt land. Men det gikk nå det også til tross for noen nervepirrende minutter på fergeleiet i Nederland.
  13. Jeg er heller ikke ute etter en ny bestevenn, men ville heller ikke kjøpt hund fra en person jeg ikke liker. Siden jeg ikke kjenner særlig mange oppdrettere fra før, ville oppfatningen min av om jeg liker personen eller ikke gjerne være basert på ting som er relevant for oppdrettet deres - hva de legger vekt på i avl, hvordan de behandler hundene sine, hvordan de håndterer det om folk får problemer med hunden eller den blir syk osv osv. Jeg vet jeg er over snittet fordomsfull og fordømmende, men jeg vektlegger også hvordan folk fremstår på sosiale medier. Har de stort sett sunne tanker om avl, oppdrett og hundehold forøvrig? Takler de at folk er uenige uten å bli usaklige? Kan de håndtere å få en hund i retur, eller at noen skriver på nettet at en hund derfra dessverre er blitt syk, må avlives el.l. uten å gå bananas og drive offentlig skittentøyvask? osv I høst en gang var det en oppdretter som la ut en annonse for et kull på Finn, og deretter delte annonsen på facebook. Annonsen inneholdt enkelte feil/misvisende formuleringer, og det var ganske mange som påpekte dette. Kritikken var stort sett veldig saklig og rettet mot formuleringene i annonsen, ikke mot kullet eller oppdretteren som person. Det hadde vært veldig enkelt å bare svare noe slik som "å ja, ser at dette kan misforstås. Skal endre teksten nå, takk for at dere sa fra". Allikevel gikk oppdretteren helt bananas og hadde masse innlegg om hvor fæle folk var. Hvis det er sånn denne personen oppfører seg hver gang h*n møter motbør, er det neppe særlig hyggelig å ha kjøpt en valp derfra som det viser seg å være noe galt med... Samme med en oppdretter av en helt annen rase som i ørti diskusjoner hevder at rasen ikke har arvelige sykdommer og at mentalitet ikke er arvelig, og at både HD/AD og mentale problemer må være eiers feil. Uansett hvor bra hundene fra denne oppdretteren pleier å være, har jeg ikke lyst til å komme i en situasjon hvor min hund får f.eks. HD og oppdretter påstår til alle og enhver at det må være min feil... Så selv om hunden selvsagt er viktigere enn oppdretteren, tenker jeg at valg av oppdretter er viktig den dagen du eventuelt får et problem med bikkja som du må fortelle oppdretter om. Hvis alt går på skinner er det jo ikke så farlig om oppdretter er en dust eller ikke.
  14. Hvis du ønsker å konkurrere agility ønsker du heller ikke en sheltie som er er noe særlig høyere enn det standarden tilsier... Maxhøyden for hanner er vel 40-41 cm om jeg ikke husker feil. Det finnes en haug tisper på omtrent den størrelsen også. Samtidig går grensa mellom medium og large i agility på 43 cm. Hunden skal altså ikke være mye over maxhøyde for å måtte gå i large-klassen. Nå husker jeg ikke hva hinderhøyden er i large, men den er såpass høy at de minste hundene kan slite med høyden både i form av flere riv, langsommere fart og større belastning på kroppen. Har i hvert fall hørt mange med små large-hunder klage over akkurat dette. Så det er veldig mye bedre å gå for en valp fra normalt store linjer og håpe at den holder seg innenfor medium-grensa, eller velge en rase med litt mer passende størrelse (som for eksempel border collie, belger osv). Velger du tispe er sjansen for å bikke over i large noe mindre, selvsagt, men som de andre skriver er størrelsen hos sheltie såpass uforutsigbar at du ikke er garantert noe som helst.
  15. Vi har laminat på alle gulv og synes hverken det er kaldt eller glatt. Men det er store kvalitetsforskjeller på laminatgulv også. Vi har bevisst valgt gulv som er ment å tåle røff bruk i stue, kjøkken og gang, men har billigere typer på soverommene. De sistnevnte tåler mindre av både slitasje og vannsøl.