Bjørnungen

Medlemmer
  • Innholdsteller

    8
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Om Bjørnungen

  • Rang
    Nykommer
  • Bursdag 07/02/1995

Profile Information

  • Kjønn
    Kvinne
  • Bosted
    Kongsberg
  • Hunderase
    Svensk Lapphund

Nylige profilbesøk

358 profilvisninger
  1. Jeg hadde lyst til å føre "dagbok" da jeg fikk valpen min. Det hadde vært fint å kunne følge fremgangen, og ha noe å se tilbake på. Nå har jeg forøvrig hatt han i over to måneder, og ingen "journal" har blitt ført. Det er litt dumt, for det er nok mye jeg kan ha lyst til å huske på senere! Men bedre sent enn aldri. Bowie er en fire-og-en-halv måned gammel svensk lapphund. De første par ukene jeg hadde med han, liknet han mer på en liten bjørnunge enn en hundevalp. Han er flink til det aller meste, er rolig hjemme og vi har blitt veldig glad i hverandre. Noen av problemene vi har støtt på, er at han blir overgira når han møter folk og andre hunder, og det utarter seg i masse masse bjeffing. Rasetypisk, ja, men vi blir slitne av det begge to. Også drar han mot og bjeffer på biler! Og det kan fort bli ganske skummelt, for han er rask, og kan fint finne på å sprette ut i veien foran en bil, hvis jeg en dag ikke skulle følge med. Skrekk-scenario nummer en! Har en valp i hus, det er HELT tydelig, men allerede på to måneder han har forandret seg drastisk. Veldig moro å se hvor fort det går fra man har et turbolyn med superjetmotor og en alarm som slås på for de minste ting, til man har en helt vanlig hund (what??) med kjempelange bein og ører som peker opp, med noen voksentenner og flekkvis voksenpels, som greier å ta livet med ro av og til. Dersom han hadde vært som han er nå, resten av livet sitt, hadde det vært LITT slitsomt, men helt greit. Han har med andre ord blitt ganske "levelig". Litt skryt: Han kommer suuuusende når jeg kaller han inn! (håper jeg har vært flink nok med belønning til at det holder seg slik) Sitter og ligger på kommando, både inne på stuegulvet, og ute blant folk. Ganske god kontakt. Som regel. Stueren!!!! (95% ) Veldig glad vi kom i mål til slutt. Kan fortsatt finne på å skvette litt på ukjente steder, men det kommer seg. Kan nå børstes uten at vi behøver å ha store krangler av den grunn. Er en drøm å ha med i bilen Slutter med masingen etter mat innen 6-7 minutter etter jeg har satt meg ned med den, ihvertfall Venter på lov til å gå ut døra. Sånn er det med Bowie akkurat nå. Og det er jeg fornøyd med. Gleder og gruer meg til fremtiden! (Jeg har forferdelig få fine bilder av pelsdotten, i grunn bare fordi jeg er dårlig til å ta bilder. Her skulle det jo vært et bilde av at han sitter pent og pyntelig på en knaus eller noe, men dengang ei!)
  2. Haha, nei, rart hva man kan finne på å være urolig for klokken to om natten Det var i grunn bare det at det var første gang dette har skjedd, og jeg har hatt han i to måneder (og får helt "noia" av de minste ting. Tror ALT er tegn på stress ) Men du har rett. Sikkert bare en liten "oops"
  3. Klokken er i skrivende stund rett over to på natten. Valpen (nå 4,5 mnd) har akkurat tisset på seg i buret sitt (som står med døren åpen). Han har alltid, siden jeg fikk han 9 uker gammel, holdt seg hele natten. Har ikke merket noe annet "rart", og jeg luftet han godt om kvelden rett før leggetid (var faktisk ute litt lenger enn vanlig). Han hadde nettopp kommet til et stadie hvor han kunne kalles "for det meste stuerein", og jeg ser på hele hendelsen som uvanlig. Noen ide om hva det kan komme av?
  4. Må henge meg på denne tråden. Romkameratens kjæreste (som da altså er her fra tid til annen) har hatt hund i alle år, så han er jo ekspert, så han er ivrig etter å hjelpe meg, den stakkars ferske hundeeieren. Han bruker blant annet den annerkjente og effektive metoden "streng pekefinger og hysj" når min spisshundvalp på rett over fire måneder bjeffer av iver Han har også (tilsynelatende svært rolig og forsiktig, så jeg har ikke gjort noe med det. Burde jeg forresten det?) trykket valpen ned i gulvet. Altså. Denne valpen slenger seg RETT på rygg når han tror han skal få kos, så da gjør han jo det, og denne romkameratkjæresten tror han har "vunnet" mot den viltre valpen, som bare har veeeelidg lyst på kos og oppmerksomhet, og flipper seg rundt som en pannekake om han blir tatt på. Er også svært imponert av hvordan han håndterer det når hunden hopper. "Ikke hopp" kommer det kontant. Joa. A+
  5. Lever tilbake den boka der du Anbefaler også 100% hverdagslydighet. Knallbok! Forresten, apropos dominans: http://forskning.no/blogg/hun-om-hund/slapp-av-du-er-allerede-en-alfa
  6. Herregud, høres helt ut som meg før (og etter) jeg fikk min valp. Tiden etter jeg fikk han var... Spesiell. Gråt hele tiden, ofte hysterisk, og lagde skrekkscenarioer om en hund med separasjonsangst, og som skulle være helt dritt mot andre hunder og barn og katter og biler, sånn at jeg ikke kunne ta han med meg noe sted, og som skulle bli syk og skadet og påkjørt og du skulle bare hørt! Jeg krisemaksimerte og trodde livet var over. Var nær ved tanken om å levere han tilbake til oppdretter flere ganger. Det var imidlertid ingenting galt med tassen. Han var helt normal. Det var alle bekymringene og stresset som knakk meg. Da tenker jeg at du kan trøste deg med at det ikke blir like ille som med meg! Og at selv i sånne tilfeller, går det bra til slutt. Har hatt han i to måneder nå. Den første måneden var grusom, men nå går det helt strålende! Og nå tenker jeg så klart at "så dum jeg var, som lot alle de tinga der bekymre meg" Nå har jeg ansvaret for han alene, og har aldri hatt hund før da. Men har lært at det sjelden går så ille som man tror. For eksempel var jeg vanvittig stresset en periode da han var ca 3,5 mnd fordi jeg trodde han ikke var godt nok sosialisert og hadde også hatt et par uheldige hundemøter. Tenkte at nå får jeg en hund som er redd for eller ikke klarer å være grei med andre hunder. Nå ser jeg jo at det er feil. Han kan leke fint med mange hunder. Må velge ut hvem han kan være med litt med omhu, fordi han er litt "bøs" og kan bli "tatt" av de mindre trygge hundene, men jevnt over, så ble det IKKE så ille som jeg trodde. Han ble ihvertfall ikke REDD! Kort oppsummert: De krisescenarioene du lager deg blir veldig sjelden et faktum Råder deg til å "let it go", og "don't worry, be happy". Det meste løser seg. LYKKE TIL MED NY VALPETASS! Det blir sikkert kjempebra!
  7. Takk for mange kjempefine svar og veldig, veldig gode råd! Skal ta dem flittig i bruk! Godt å høre at det ikke er "bare bare", OG at det ikke bare er meg. Har lyst til å gi alle dere flinke hundefolk en stor klem. Dette var VELDIG oppløftende lesing! Skal på valpekurs i slutten av januar (aaaalt for lenge til ), og skal ha en privattime med instruktør i forkant (fokus på møting/hilsing), fordi jeg tror det kan være veldig godt å bli satt i rett spor, og vite at man gjør rett. Har lyst til å melde meg inn i en hundeklubb, men så skal jeg flytte i juni, og vet ikke helt om jeg skal melde meg inn i (og betale kontigent til :P) KHK bare for 5 mnd. På en annen side hadde det nok vært hjelpsomt! Vurderes. Skal ihvertfall forsøke å delta på treff og kurs der jeg kan, sånn at vi blir kjent med noen kjekke tobeinte og firbente! Uansett, stålsetter meg for resten av denne tiden, og prøver å kose meg der jeg kan. Han er jo ikke Lucifer selv liksom. Finnes jo mye kos og moro i han! Har jo dager hvor jeg tenker "hva VAR det jeg tenkte på?" og at jeg burde bare latt det være med drømmen, og dager hvor jeg tenker at dette valget var det beste jeg har tatt, og at valpetassen er verdens flinkeste. Litt turbulens får man visst bare regne med, skjønner jeg
  8. Prøvde å skrive et innlegg tidligere, men da ble det så veldig langt og skravlete, for det var så mye jeg syntes måtte forklares, at jeg tror ikke noen hadde giddet å lese den romanen. Så da lager jeg en liten "kortversjon", som forresten ble ganske lang den og. 1. Hatt lyst på hund hele livet. over middels hundeinteressert. Nesten null praktisk erfaring, med tilegnet meg masse kunnskap opp gjennom årene. 2. Ble eier av min første hundevalp i slutten av november, etter MYE planlegging. Er alene om ansvaret, 21 år gammel, bor "alene", med en jevnaldrende romkamerat. 3. Forventningene (til meg selv) ble ikke innfyllt, og for mye slit og stress og tanker om skrekk-scenarioer ga meg en skikkelig knekk. Hadde et sammenbrudd, og flyttet inn hos foreldrene mine i hele desember. 4. Valpen er helt som han skal, superkjempekul og jeg er veldig glad i han. Flink og god for alderen, men superbjeffete 5. Er nå tilbake i egen bolig, og det går SKIKKELIG berg-og-dalbane. Valpen er valpete, og det er greit, men jeg er veldig sliten, og psyken min er til tider ganske ille. Jeg er så bekymret for at jeg skal gjøre feil som gir han adferdsproblemer resten av livet. Det hadde vært fint for meg å høre dere erfarne hundefolks tanker og erfaringer om et par temaer, og valpetiden generelt. Gjerne historier! Kanskje jeg klarer å lande litt på "det kommer til å gå bra med oss også" Slenger med noe av det jeg syns er verst akkurat nå: For det første strever vi med hilsing på tur. Blir overgira, og bjeffer og bråker og drar mot hunder og folk. Har jo tenkt at han ikke skal få hilse når han er helt bajas. Det er forresten ganske vanskelig når folk er jo så kjappe på å bare ta seg lov til å hilse på den søte lille kjeftesmella mi. Dessuten har jeg jo samtidig lyst til at han skal få møte hunder på tur en gang i blant, og sliter med å kombinere "ikke hilse når du er bråkete" og "få erfaringer med snille hunder", fordi han ALLTID bråker. Han er ikke veldig gira på mat, og spiser svært motvillig hvis jeg bare setter ned skåla. Noen ganger lar han maten helt være. Hvis jeg strør maten på gulvet, gir han ut av hånda, eller gjemmer det i et håndkle spiser han godt! Ekstrem forskjell. Gjør meg forsåvidt ingenting å fore ut av et håndkle, men syns det er så snodig Er det vanlig? Er det bare kjedelig å stå over skåla? KOMMER MASINGEN TIL Å GI SEG!? Småbiting i leggene, bjeffing, snodig maseknurring. Han får så klart aldri noen ting når han maser. Ikke oppmerksomhet, ikke mat, ikke noe artig, og blir han skikkelig ille binder jeg han fast på et kjedelig sted. Men nååååååår tar det slutt? Og hva kan jeg gjøre for å unngå valperaptus? Og når (sånn ca) pleier DET å gå over, med rett håndtering? Mange sier at unghundtiden er mye verre enn valpeperioden, og den tanken er ikke akkurat betryggende! Hvordan var unghundtiden for deg? Noen key points, tips, trøst? Burde jeg bare skaffe psykolog og eventuelt rustning med en gang?