8 år gammel ble victor, skulle begynt på sine beste år
Det begynte bare for en uke siden. Forrige fredag... Merket at han var så rar bak og konkluerte med analkjertelbetennelse selv. Oppsøkte dyrlege lørdag da klinikken åpnet. Jeg hadde rett, dyrlegen valgte å ta hull på den i narkose. Det så ikke bra ut sa hun. Han hadde veldig vondt den helga og han fikk smartestillende gjennom en venflon (nål i arma). Skulle til ny behandling på tirsdag. Det burde ha begynt å bedre seg i baken hans da. Men det så verre ut enn det det var 3 dager før. Han hadde det fremdeles vondt! Dyrlegen anbefalte avlivning. De kunne ikke gjøre noe mer for han, ikke kunne de fjerne kjertelen og ikke kunne han gå å ha så vondt...
Vi tok han med hjem for å ta farvel, for dette kom jo som et sjokk. Analkjertelproblemer er jo ikke noe farlig trodde vi....
Utpå ettermiddagen begynte han å blø fra endetarmen. Og da tiden var inne for å ta farvel, oppsøkte vi en ny veterinær, for å få en annens mening. Denne dyrlegen sa at hadde ikke hunden hatt det så vondt skulle han gjerne ha prøvd... I tillegg så viste det seg at Lillevictor hadde hull på tarmen, og det var ingenting å gjøre...
Dette er noe av det vondeste og tristeste jeg har opplevd i mitt liv. jeg har opplevd å miste min egen sønn også, og selv om ikke disse to tapene kan sammenlignes på samme måte, så er det jammen ikke langt fra...
Victor var min aller beste venn. Jeg elsket han virkelig!
Jeg savner deg Victor!
