Gå til innhold
Hundesonen.no

småtroll

Medlemmer
  • Innholdsteller

    7
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Alt skrevet av småtroll

  1. Takk for langt svar! Den psykiske helsen miner ikke helt på "topp", og frykter jeg kommer til å angre, ja. Avlivningstanken har lurt i bakhodet en stund, men jeg er jo så vannvittig glad i han! Vet ikke hvordan jeg skal klare å leve med at "jeg drepte han" om det går den veien. Har lest om Fibi(?), og er veldig imponert over den arbeidsinnsatsen dere har lagt ned. Alt hadde vært så mye enklere hadde det ikke vært for de følelsene, jeg elsker han jo! Jeg bestemte meg tidlig for at han skulle trenes med positive metoder, og holdt meg til det. Ble vel litt mye dilling til tider. Typen var/er mye hardere/strengere med han enn jeg er. Vil tro ting hadde vært bedre om vi var mer enige, og jeg var tydeligere og ikke så dillete, og han ikke fullt så streng/hard med han. Før jeg kjøpte han hørte jeg flere si, og leste at cairn var den av terrierene som var lettest å oppdra, og leve med. Forsto vel egentlig heller ikke hvor stor forskjell det faktisk er på forskjellige typer hunder (terriere, mynder, gjeterhuder osv.) Det er dette jeg stadig kommer tilbake til, at det skal være gøy å ha hund. At det skal være en positiv ting, og at man ikke ser på det som ett ork og mer til plage enn glede. Nei, det er skrekken, at han virkelig klarer å skade noen andre enn meg og typen. Bare tanken er jo helt forferdelig! Det er som du sier, hunder burde han litt slingringsmonn. Burde være mulig å feile litt uten å skape et "monster".. Tenker mye på akkurat dette, folk komme til å syntes vi gjorde for lite for han og ikke forstå avgjørelsen hvis det ender med avliving. Det er utrolig hvor mye man faktisk får med seg. Folk blir stadig overrasket når jeg oppdager hunder og folk lenge før de aner at det er noen der..Men bra slitsomt å hele tiden ha oversikt og full kontroll. Er veldig takknemlig for alle svarene, er så godt å få andre sitt perspektiv på ting.Til syvende og sist kommer det an på hvor bra han har det i hverdagen og om jeg klarer å jobbe mer med han. Er bare så fryktelig frystrerende for det virker ikke som han tar læring, det blir bare brannslukking om noen forstår meg? Han kommer ikke til å bli omplassert, Kan ikke vi ha han, skal ingen..
  2. Vil ha deres mening om ene hunden min, det er en 4 år gammel cairn-terrier-hann. Det er min første hund, og jeg har gjordt mye feil med han med tanke på oppdragelse, opplæring og håndtering. -Han vokter/beskytter leker, godbiter, mat og hage om han får mulighet. Er vanskelig å stoppe han, og få han roet ned. Har hatt hjelp av adferds-spsialist, og fikk et opplegg som vi trente etter og det funket til en viss grad. Men han skjønner jo godt når vi trener og når vi ikke gjør det... -Han kan ikke handteres, med mindre han vil selv. Kloklipping må gjøres dopet hos vetrinær, napping av pels er ett lite *******...Hvis han ikke "får det som han vil" så biter han gjerne. Foreløbig er det bare meg og typen som har blitt bitt, men det er jo fordi alle andre får streng beskjed om å ikke handtere han. Det er snakk om skikkelig bitt med brutt hund, og ikke bare advarsler. -Oppdretter har selv sagt at han er litt mer enn normalt "heit", men at det bare er å utvise godt lederskap (men får ikke noe svar på hvordan). -Utagerer på hunder, syklister og joggere når vi passerer. Kindereggmetoden brukes, men fungerer dårlig pga vi klarer ikke skape nok avstand som regel. -Mye bjeffing inne på ting jeg ikke aner hva er, tror han ser og hører ting som jeg ikke klarer å oppfatte, tar lang tid etter en bjefferaptus før han roer seg. -han er veldig "humørsyk". Enkelte dager er det bare å glemme å samarbeide med han. Jeg er ikke tvil om at han kan bli "bra", og fungere helt fint. Det jeg er i tvil om er om jeg klarer den jobben, og avlivningstanken kommer oftere og oftere. Jeg tenker med gru på hvis han hadde klart å komme seg ut en dag uten oss, er så redd for hva han kan komme til å finne på. Skolebarn går forbi huset vårt, og er redd han kan skremme/skade dem. På de 4 årene jeg har hatt han har han kommet seg løs 2 ganger, og det har heldigvis gått bra. Men feil kan skje og døren kan plutselig være oppe... Vet at hadde jeg hatt barn, så hadde han vært avlivd for leeenge siden, man kan rett og slett ikke stole på han. Vi tilrettelegger hverdagen MYE for han, det har jeg virkelig fått erfare nå når vi har fått en "normal" hund i hus, og skjønner hvordan hunder "skal" være. Folk som møter han blir alltid kjempesjarmert av han, selv om han er intens. Han er jo en flott hund så lenge han får "bestemme sjøl", og ingen prøver å presse han til noe. Mulig at han det siste året har fått for lite trim/hjernebry og at han er litt understimulert. Har dårlig samvittighet for det, men når turene bare ender med "krangel" og utagering så er det vanskelig å finne motivasjonen. De 3 første årene hans var vi med på endel kurs og ukentlige fellestreninger, men det har vi slutta med. Jeg klarer ikke få kontakt annet enn når vi står på 40-50 meters avstand fra de andre, og selv da var det vanskelig for han å unngå å klikke. Jeg er ikke intressert i å høre at jeg har gjordt masse feil, for det vet jeg! Ville bare høre hva dere tenker om dette tilfellet, er det feigt/slemt/forkastelig å avlive..? Føler nesten som jeg bare "bytter han ut" fordi vi plages... Han er forressen kastrert, og sjekket for evt smerter.
×
×
  • Opprett ny...