hei og takk for svar, alle sammen. Mange synspunkter og råd, skal prøve å sammenfatte hva jeg oppfatter at dere gir råd om:
Først til Spot: hunden vår er kjøpt i Danmark, og det er da selvsagt mulig at hun da har mer "rovviltsskarphet" i seg, uten at jeg kjenner hele historien hennes. Vi kjøpte henne av en oppdretter som ble anbefalt av en i Kleiner M. miljøet her hjemme. I hvert fall er voktinnstinktet større enn vi hadde ønsket, og forutsett. Men vi oppfatter overhodet ikke at gemyttet hennes er hardt eller vanskelig for verken oss eller andre. Hun er en meget kosete og go hund, med oss og med andre mennesker og også de aller fleste hunder, og det er f.eks aldri et problem ute på tur hvis hun får hilse på en annen hund at hun har noen utfall da. Hvis det skjer, har det alltid vært den møtende hunden som er den aggressive part. Hun tolererer også håndtering meget godt, og lar seg både løftes og bæres av våre tenåringer (ja, dessverre mener jentene at hun er deres koseklump som skal opp på fanget og bæres av og til...).
Gjeldene voktinga så har dette akselerert gradvis, vil jeg si, etter at hun ble unghund...mer og mer voktinnstinkt. Vi har tenkt å ringe veterinæren vår om henne, men jeg vil jo ikke tro at det er noe fysisk galt, heller at det er noe vi burde jobbe med ifht dressur, trygghet og kontroll enda mer, og være sikker på at vi gjør det riktig. Hum har gått valpekurs, og var meget lettdressert, og som liten trente vi mye lydighet. Dessverre lot vi det slippe opp litt da vi begge gikk ut i full jobb for et par år siden, og hun er nok ikke 100% lydig, heller "lydig når hun gidder". Hun kan, men vil ikke allitd. Det har jeg tenkt at vi burde ta opp igjen.
Har tenkt mange ganger at vi trenger å vite akkurat hvordan vi skal takle hennes i våre øyne usikkerhet og behov for å vokte...for hittil har vi prøvd både å ta henne rolig bort, deretter å si skarpt "nei" og ta henne abrupt bort...ingen av delene har vel egentlig hatt noen større effekt. Nå sier vi nei, ikke fullt å skarpt, men tydelig, og fører henne inn på plassen sin. Som f.ø er i gangen rett innenfor en ytterdør m glassvindu, altså hun har fullt utsyn over "reviret sitt". I etterkant ser vi at det kanskje ikkeer det beste stedet å ha henne, når det viser seg at hun har dette sterke innstinktet, men det blir vel vanskelig å flytte på det, i hvert fall når ingen av oss er hjemme på dagtid. Vi brukte mye tid på å gjøre henne helt trygg hjemme også som liten (da var jeg hjemme mesteparten av tiden, jobbet deltid), og bur funket aldri. Det fikk hun helt panikk av.
Flere av dere sier: ikke la henne stå i bånd ute? Mener dere at hun da bare skal få lov å være ute når vi er ute, for å ikke "være på jobb" (=vokte)? Vi har uansett tenkt å flytte løpestrengen bak i hagen, slik at hun ikke har oversikt til gaten.
Nina Haaland (hund i Fokus), Terje Østli og Geir Thunes (Nordenstam) er nevnt: er det noen av dem som er spesielt kjent med fuglehunder, eller er de allroundere alle tre?
takk igjen for alle svar - alt mottages med takknemmelighet, for det er veldig viktig for oss at dette ikke utvikler seg til noe verre enn det er blitt!