Clueless

Takk for svar igjen, Carma! Synes du har gode og velfunderte svar, og setter stor pris på at du og andre her bryr seg og gir støtte Han får ihvertfall leve videre, hverdagene går greit, det er helgene som er verst, og som krever mest hensyn, ettersom det er så mange ute da. Men dene uka har faktisk vært ganske grei, og det var veldig positivt at han aksepterte munnkurv såpass bra, og heller ikke utagerer med den. Nesten som å ha fått en helt annen hund, så jeg håper han fortsetter sånn. Uten utagering er han nemlig verdens enkleste hund på alle måter Og en skikkelig godgutt!

Takk for svar Jeg har bestemt meg for å trene videre, og ihvertfall la han få sommeren på seg før jeg evaluerer på nytt. Jeg vet ikke om det har kommet godt nok fram i denne tråden, men jeg fokuserer også mye på de positive sidene ved hundeholdet og hunden. Jeg er kjempeglad i han, og han får masse kjærlighet. Jeg opplever så absolutt frustrasjon og motgang når han viser aggressive tendenser, noe annet ville vel vært rart? Men jeg ser veldig godt hans positive sider, det er helt klart flere av dem enn negative. Han får også turer med meg og tispa utenfor allfarvei hver eneste dag, så det er ikke noe problem. Jeg trenger ikke noen til å hjelpe meg med det. Det er det å kunne omgås folk og hunder ved å gå tur i nærområdet/være på trening/ta hunden med rundt omkring som er problemet. For det er jo også endel av hundeholdet. Jeg opplever ikke hunden som angstfylt og redd. Og han får jo ta ting i sitt eget tempo. Jeg skjønner ikke hvor du får det fra at jeg har negative følelser og holdning til hunden? Det har jeg ikke. Men jeg har negative følelser i forhold til endel situasjoner og oppførselen hans der. Så jeg trenger ingen holdningsendring i forhold til han. Jeg har ingen problemer med han på andre områder, så utenom de situasjonene er han en veldig god gutt, og jeg er veldig glad i ham.

Ja, kanskje grime er like greit å bruke som munnkurv. Han går veldig bra med munnkurv nå, ingen utagering og ingen knurring. Så det går veldig fint. Men han sender jo litt signaler til omgivelsene når han går med munnkurv...stor, sterk hund med munnkurv på = farlig. Så grime hadde jo vært vel så greit sånn sett. Takk for at du delte dine erfaringer med meg

Takk for det, veldig godt å høre sånt når man har problemer:) Jeg velger å jobbe videre med han, bl.a fordi han egentlig er så grei og snill. Så får jeg heller være sliten og litt lei innimellom, men jeg ser lysere på det nå. Kanskje fordi jeg har gått gjennom alle aspekter, og funnet ut at det er for tidlig å gi opp, selv om jeg er kjempesliten. Nå har han nettopp badet, og det liker han IKKE. Han vil ikke! Og da setter han seg ned, og er ikke til å rikke. I verste fall legger han seg. Så jeg har lokket han inn i dusjen med fiskekake, og deretter puffet inn resten av han. Og når han skjønner at han MÅ, så er det greit. Da står han der til han er ferdig, selv om han er litt redd og ukomfortabel med dusjvannet. Så han er jo ikke noen vanskelig hund i det aller meste

Tusen takk for at du tok deg tid til å forklare mer:) Hunden din høres ut som tispa mi da hun var valp og unghund. Hun var akkurat likedan, og var litt av en håndfull til tider. Jeg måtte også jobbe mye med henne, og det hjalp, samt at hun ble modnere og mer voksen i hodet sitt også. Hun er en energisk dame enda, så hun krever jo endel trening både fysisk og psykisk:) Men nå er hun helt super på alle plan! Hun har forresten aldri utagert mot hverken hunder eller folk, så jeg har ikke hatt det problemet med henne. Men jeg kjenner godt igjen dette med biting i båndet og napping når vi var på tur. Hun var en krevende unghund, men hun ble veldig grei etterhvert Hannhunden er ikke sånn. Den eneste måten han protesterer på, er å drøye det litt med å høre etter. Han er egentlig ikke krevende på noe annet enn dette med utagering. Men jeg er like bestemt med han som jeg har vært med henne. Han er fullstendig trygg å ha hjemme, eller rundt oss. Aldri noen tegn til aggresjon eller nervøsitet, vi kan gjøre omtrent hva vi vil med han, han er som en stor bamse her hjemme. Aldri noe problem med noe som helst. Så han er også stort sett en drømmehund, bortsett fra dette med utageringen da. Jeg har pleid å ta han med på hundetrening, og trene på nok avstand fra de andre, til at han kan fokusere på meg. Det har gått bra før, men det er verre nå. For han stresser seg opp inne i bilen når han hører folk og andre hunder, så han er skikkelig gira når han kommer ut. Det har vært nokså mange hunder til steder, ofte 12-15, og det tror jeg blir for mye for han å se på en gang nå. Det kommer litt an på hvor vi trener også, så av og til er det et større og åpnere område enn andre ganger, og da er det greiere å ha han med. Jeg må også bli flinkere til å si fra til de andre, f.eks at de ikke må komme løpende mot oss med hunden sin når de trener. For det takler han IKKE. Hunder på grei avstand er ok, men plutselig så er det en som har kommet for nært, så jeg må ha øyne i alle retninger. Jeg er veldig forsiktig med situasjoner der det er andre folk og hunder. Tar ingen sjanser med han, for om noen skulle bli skadet, så er det for ille! Så synd at hunden din døde så ung! Det må ha vært tungt! Skjønner godt at hun ble spesiell, de blir gjerne det når de må jobbes litt ekstra med.

Og derfor min stålkontroll. For kommer han seg løs uten munnkurv, så vil han nok bite. Hadde jeg hatt barn, og det hadde vært andre enn meg og mannen som gikk ut og inn her, så hadde ikke dette gått. Da hadde han sikkert en dag kommet seg ut. Men det er bare meg og han, og begge er like nøye.

Tusen hjertelig takk for at du svarte på dette! Veldig godt å høre fra noen som har vært ute for dette før, og som kjenner rasen. Jeg tror ikke han har vært nok sosialisert som liten, men vi har drevet miljøtrening her. Ser framgang på han når det gjelder hvordan han oppfører seg ute. Før var han helst i nærheten av meg, men nå vil han gjerne snuse og undersøke. Han er super til å gå i bånd, det har han alltid vært, men før har han helst gått noen cm bak meg, mens nå er han gjerne på siden eller en halvmeter foran med halen til viftende til værs. Så han virker ikke så veldig usikker. Dette også når han går med munnkurv, som jeg har brukt 2-3 ganger på tur i sentrum/langs veiene i byggelfeltet. Han er egentlig en rolig og litt bedagelig hund. Han liker lydighetstrening, men han blir fort lei, og da vil han ikke mer. Men han gjør egentlig alltid sitt beste, og har stjerner i øynene når han får trene litt. Jeg kan ikke trene han noe særlig på hundetreningene, da er han altfor oppi situasjonen med stress og tendens til utagering, så vi trener her hjemme og ute langs veien, eller på en åpen plass alene eller sammen med tispa. Han og tispa får gjerne en times tur sammen hver dag, helst på områder der jeg ikke møter noen, sånn at de kan leke og løpe. Kommer også til å trene endel spor utover nå. Vi har strenge regler her, og han MÅ høre etter. Sitte før vi skal ut, sitte før mat, sitte og vente til han får lov til å gå ut av bilen, legge seg når han skal, får ikke lov til å vokte ved å sitte og se ut vinduet osv. Har ikke sjekka han for HD/AA, tenkte jeg skulle vente til han var 18 mnd. Han har aldri haltet, aldri vært stiv og støl, men det kan jo være han har HD/AA likevel. Jeg vil veldig gjerne høre mer om hvordan du trente med tispa du hadde litt problemer med, så hvis du orker å skrive, så hadde det vært kjempefint! Til dere andre, når det gjelder framtiden og evt barn...jeg er godt voksen og skal ikke ha barn, så det trenger jeg ikke å tenke på

Ja, kanskje det hadde vært en idè! Verdt å prøve før en avliver, ja! Tusen takk for at du skrev om din erfaring.

Tusen takk for gode svar! Flott at noen er villig til å bruke tid på å hjelpe meg. Det har gått litt opp og ned i det siste, og jeg veksler mellom tvil og tro. Den ene dagen går det fint, og jeg ser framgang, neste dag er det like ille. Akkurat det er slitsomt, for jeg føler begge deler så sterkt. Han er så merkelig! I dag har jeg vært ute med munnkurv på igjen. Dette er andre gangen. Og det går så fint! Vi har passert mødre med unger på slep uten at han reagerte, men kunne gå pent i bånd ved siden av meg. Han har snudd seg og sett på dem, og kommet med et lite murr etter at vi hadde passert, men ingen tegn til utagering. Da det kom en dame i mot oss på veien (noe han ikke har tålt noe særlig), fant han ut at han skulle ut i grøfta og tisse. Han knurrer ikke heller, bare vandrer avgårde ved siden av meg med halen løftet. Så han virker ikke usikker heller. Snuser i veikantene og er ikke så veldig opptatt av folk. Virker som han er mindre hissig, rett og slett. I dag har han vært helt eksemplarisk. Håpet er jo at han venner seg til denne atferden istedet for utagering, og at han har glemt utagering når munnkurven skal av. Atferd befester seg jo når den får gjentas, så kanskje det er håp i akkurat det.'

Tusen takk for enda et godt svar, og til LivB også. Jeg føler egentlig ikke jeg har mislyktes med selve hunder, for han var jo sånn fra han kom hit. Men jeg mislykkes i å gi han nok, nettopp fordi han er som han er. Jeg kan ikke ta han med alle steder, eller utsette andre for han. Alt må skje veldig kontrollert, og kan jeg ikke kontrollere situasjonen, så kan han ikke være med. Jeg gruer meg til i sommer, når vi skal besøke familien. De bor langt unna, og det vil jo gi endel situasjoner både med folk og unger, hvor han må skjermes veldig. Ser helt klart for meg at han må sitte med munnkurv på verandaen når vi drikker kaffe og små unger vandrer omkring, eller han må være i et eget rom. Jeg tenker ofte på hvor enkelt hundeholdet hadde vært om jeg bare hadde tispa. Og da får jeg dårlig samvittighet, for det er jo det samme som å ønske ham død. Men jeg hadde jo sluppet alle bekymringer og dårlig samvittighet.

Ja, du har rett. Verdens beste inne, og en tikkende bombe ute. Jeg har jo håpet han skulle bli tryggere med tiden. Mannen min sier vi bare må øve, og gå mer tur med han i nærområdet. Og at han sånn sett vil bli tryggere på det å møte folk. Hunden har det jo i utgangspunktet godt, men jeg vet han ikke får alt han trenger, til det har han for mange begrensninger. Han funket faktisk fint på tur med munnkurv i går, jeg synes han var mindre hissig. Men om det løser problemet, vet jeg ikke. Og jeg tror ikke jeg vil ha en hund som må gå med munnkurv over tid. Jeg synes ikke vi har noe godt hundehold nå. Det er jo ikke det når man bare må avbryte en tur med begge hundene fordi man ser ferske fotspor. Da er det noe anstrengt. Selv om vi er på øde steder, er jeg hele tiden obs på hva som skjer rundt oss, om det kommer noen...jeg slapper aldri av på tur når han er med. At jeg er så sliten og nedfor er jo noe mannen min merker også. Han sier han støtter meg uansett, og tanken på avliving har nok meldt seg hos han også. Selv om han nok mener vi burde prøve ut munnkurv først, og se om han blir å fungere bedre. Jeg selv har mye dårlig samvittighet for begge hundene. Tispa kunne fått mye mer trening og uteliv, hun får ikke nok pga han. Og han får for lite pga seg selv.

Det er akkurat dette jeg tenker på. Jeg konkurrerer med et stadig sterkere vaktinstinkt, som øker på fram til han er 3 år.

Takk for svar. Han har alltid vært litt sånn, men fra starten av mars har han bare blitt verre og verre. Det var da han bet en person...men altså ikke noe alvorlig bitt. Etter det, er det merkbar forskjell på han. Jeg vet ikke om jeg makter å vente til han blir voksen. Det er over et år til med stålkontroll og angst for at noe kan skje. Hadde jeg sett bedring, så hadde jeg hatt mer pågangsmot. Jeg synes det går veldig opp og ned. En dag har han fungert noenlunde greit, og jeg er kjempeglad. Neste dag er han rasende på noen, som han var på naboen her i helga. Det er også veldig slitsomt når det går sånn og ned.

Takk for innspill! Dette ga meg enda en ny synsvinkel, som jeg faktisk ikke har tenkt så mye på. Setter pris på at du sier dette, for jeg synes ikke det skal legges skjul på slike ting heller. Jeg er ikke noe for at en bare skal si positive ting om en rase, men la det negative ligge. Dette ga meg faktisk litt mer å tenke på. Jeg var ute med tispa nettopp, tok en halvtimes tur. Og møtte 3 hunder, endel mennesker, pluss ei dame med rullator. Tenkte med meg selv at jeg var glad jeg var ute med tispa da. Så er det hannen sin tur om den stund. Tenker jo på signaleffekten det er å gå med munnkurv på han, det gir ikke noe hyggelig uttrykk akkurat.

Det er vanskelig fordi man er følelsesmessig involvert. Hadde dette vært en annens hund, hadde jeg sagt det samme som deg. Det som gjør det vanskelig er gleden i øynene hans når han gjør noe sammen med meg, hengivenheten hans, når han ligger på fanget...slike ting. Så egentlig er jeg enig med deg, og tåler å høre det du sier. Men jeg makter ikke tanken når jeg ser på ham. Så jeg er vel i en prosess på dette, ikke lett å bare gjøre det. Jeg vet ikke om vi har prøvd alt. Siste utvei er faktisk at han må gå med munnkurv ute, og egentlig synes jeg det er å gå for langt. Men hadde det hjulpet, og at utageringen og aggressiviteten ble borte ved å trene han mer aktivt med munnkurv, så føler jeg at jeg skylder ham forsøket.

Tusen takk for svar og støtte, men likevel triste svar. Jeg blir helt rørt av omtanken deres! Jeg har vært ute med han med munnkurv, og det gikk fint for første gang. Dvs han kan gå med den uten å være opptatt av å få den av, og at han oppfører seg ok. Han er ikke særlig tøff med munnkurv, synes han er mindre hissig og utagerende. Men jeg vet jo at dette hundeholdet er på grensa til å være forsvarlig. For det går bra så lenge jeg har stålkontroll og munnkurv ute. Heldigvis har vi ikke barn, så vil slipper å passe på det. Må nok tenke meg godt om nå!

Ja, det er akkurat det jeg tenker også. At når munnkurv er nødvendig for å unngå ulykker, er det ganske så ille! Jeg er nok også litt kynisk, og det bør man kanskje være i slike tilfeller? Dette tynger meg veldig, og jeg vet han er farlig, men det er den godheten han faktisk har som hittil har hindret meg i avliving. For jeg vet det er eneste alternativ hvis han ikke lærer seg at andre folk ikke er noen trussel. Jeg tenker på hunden også. Han kunne jo hatt et mye bedre liv om han fungerte ok. For nå må han begrenses i forhold til hva man vanligvis gjør med en hund. Håpet har vært at han senere kan fungere ok, men jeg har ikke magefølelsen på det.

Ja, jeg vet. Det er akkurat det som kan skje, og det som jeg er redd for. Og som jeg hindrer ved min stålkontroll. For jeg vet det hadde skjedd uten det. Hadde jeg hatt et normalt hundehold uten hensyn til alt og ingenting, så hadde noen vært skadd allerede. Så jeg forhindrer ved at jeg alltid unngår alt mulig. Og det begrenser meg og den andre hunden veldig. Vi kan jo ikke ferdes normalt blandt folk og hunder som andre kan. I dag var vi som sagt på tur og måtte avbryte denne. Vi var et sted der jeg aldri har møtt noen, men med ferske fotavtrykk, så kunne vi ikke fortsette. Hadde jeg bare hatt med tispa, hadde det ikke vært noe problem, men med han med, så kan jeg ikke ta sjansen på at vi møter noen. Så det var rett i bilen og hjem igjen. Jeg tenker mye på om han skader noen. Og jeg vil ikke at han og jeg skal være årsak til at en unge skal få varige arr pga det. Hittil har jeg altså holdt han inne, og dratt til avsidesliggende strøk for å gå tur. Så dilemmaet ligger i om en skal fortsette å trene og ha denne tikkende bomben i hus og vente/håpe på at det blir bedre, eller om en rett og slett skal være "føre var enn etter snar" som ordtaket sier. Ting er absolutt så ille som jeg sier. Det er en risiko å gå med han her ute uten munnkurv. Så er spørsmålet...kan han ha et normalt og godt liv med munnkurv på? Joda, han kan kanskje det. Men han er jo like aggressiv og utilregnelig likevel. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Har forferdelig dårlig samvittighet fordi jeg vurdererer avliving, men samtidig ser jeg at han begrenser oss veldig i forhold til å ha et normalt liv.

Jeg har jo mye hundeerfaring selv, bl.a fra rottweiler og schæfer. Mannen min er veldig avbalansert og trygg, og også autoritær. Hadde han funket med noen, så hadde det vært han, for han har både hundetekke og tyngde nok til det. Men han har ikke tid og mulighet til å ta over ansvaret. Han har full jobb, samt en annen hobby som tar mye tid og omtrent alle helger. Så han er mye sliten selv. Skulle andre ha hatt han, måtte det være noen som kjente til rasen, og som kanskje hadde vært ute for dette før. Han kan ikke omplasseres til folk som ikke har mye erfaring fra før. Sånne er sjeldne, og det er ikke ofte de orker å ta på seg slike prosjekter. Selv har jeg egentlig nok erfaring til å ha ham, i og med at jeg har hatt noen problemhunder før, men dette kjennes ut til å bli for mye, og for mange begrensninger i forhold til hva jeg egentlig er villig til. Og som sagt, har jeg ikke noen god magefølelse på at det blir så mye bedre. Hadde jeg hatt det, så hadde det vært noe annet. Hadde jeg visst at dette var kun en periode, og at han etter det ble velfungerende, og kunne ferdes blandt folk uten å vise aggresjon, så hadde jeg gladelig jobbet videre. Vi har ikke barn selv, så vi slipper å ta hensyn til egne barn.

Takk for svar til deg også. Jo, han er sånn uansett hvem han er ute med. Mannen min er avslappet og rolig med han, men han har absolutt vært klar til å ta andre folk da også. Så det er uansett hvem han går med. Jeg vet at angsten min påvirker han, og håpet er at jeg kan ble mer avslappet og få trent han mer med munnkurv. Likevel er jeg sliten og lei meg, som du har merket, og tårene renner når jeg skriver dette. Så dette er ille, og påvirker både meg, familien og hundeholdet mer enn hva sundt er. Jeg greier ikke å forholde meg objektivt til dette, i og med at jeg ser godheten hans i øynene hver dag. Og jeg ser på han og tenker; skal jeg virkelig ta livet av deg?

Tusen takk:) Hadde det bare vært mot hunder, så hadde det vært lettere her. Men mot folk, som en møter alle steder, ja da er det ikke lett. Han er helt klar for å ta dem. Fyrer seg skikkelig opp, og stamper med beina og knurrer og hiver seg i båndet. Så det er helt reelt aggresjon mot folk. Jeg er engstelig, for jeg vet at om de ikke skal bli skadet, avhenger det av at jeg greier å holde meg på beina og greier å holde fast. Det er nok akkurat sånn det er, jeg har ikke klart å si det sånn, men joda, det er et mareritt å hele tiden være redd for at andre skal komme til skade så snart man er utafor døra. Jeg vet ikke om han noen gang kommer til å bli velfungerende, i den grad at han kan omgås folk uten å skulle ta dem. Hadde jeg visst det med sikkerhet, så hadde dette vært lettere. Men som sagt, jeg har ikke noen god følelse på det.

Tusen takk for svar! Jeg heller mot avliving selv, men jeg er så sliten nå, så det er kanskje grunnen. Men som dere sier, det skal ikke være sånn å ha hund. Det å vite at en forhindrer bittulykker kun ved hjelp av et bånd og bestemthet, er ikke noe godt. Barney, du har all min medfølelse. Jeg har ofte tenkt at det hadde vært enklere om han hadde vært mindre, for da er det bare å holde fast, men jeg tror du også har den klumpen i magen som jeg har. Det beste er jo hunder som kan fungere ute blandt folk. Og det har ikke jeg, og ikke du heller. Det sikkerhetsmessige er verre med min, og jeg må si at livet hans avhenger av at han kan venne seg til munnkurv, og at han viser bedring innen rimelig tid. For sånn som det er nå, så tenker jeg om morran at, orker jeg en dag til med dette? I går lot jeg være å stå opp før 12 pga at jeg ikke orket styret før den tid. De vil gjerne ut, men omgivelsene og aggresjonen begrenser alt. Gleden er borte, det er bare problemene som er igjen her. Jeg er nok både trist og nedfor i dag. Noen dager har jeg håp og er optimist, men i dag er jeg ikke det. Jeg har hatt mange hunder før, men dette er første gang jeg har hatt problemer med aggresjon mot folk. Og det er jammen ikke enkelt.

Ja, jeg vet hvem oppdretter er, og har god kontakt med h*n. Oppdretter er en seriøs person, og jeg har bare godt å si om vedkommende. Jeg har også kontakt med flere som har samme rase, og har hørt om flere som har vært ute for samme problemer. Noen har klart å få til hundene, eller innrettet seg på livet med ustabile og aggressive hunder, andre har avlivet etter å ha opplevd og trent på det samme som meg. Han har vært hos vet ja, jeg vet han ikke har smerter. Ingen skader så vidt jeg og vet kan se og kjenne. Han er fin med tispen min, de leker godt sammen. Det er forresten hun som er den tøffeste av dem.

Dette er mitt første innlegg her. Jeg har lest litt, men nå trenger jeg råd selv. Jeg har en unghund, Dogo Canario, med sterkt vaktinstinkt. I tillegg har jeg en voksen tispe av samme størrelse, men annen rase. Hun er så og si den perfekte hund. Flink i lydighet, enkel og grei på alle måter. Men med mye personlighet. Henne er det veldig morsomt å være sammen med, og også avslappende, ettersom hun hverken bryr seg om folk eller andre hunder, men følger meg uansett. Hun kan fint gå fot forbi både barn som leker og andre hunder. Så er det kontrasten da, unghunden min. Han har nok alltid vært litt usikker. Vi hadde han ikke fra han var valp, men overtok han rett før han fylte 1 år. Nå er han 16 mnd. Han er blitt verre og verre når det gjelder aggresjon. Lydig og grei er han som regel, med unntak av når han ser folk og hunder. Da fyrer han seg opp, og jeg tror han hadde angrepet om jeg ikke hadde holdt han. Jeg vet han kan bite hvis han kommer bort til noen, det har han gjort før, men jeg mente da at det var et uhell...dumme meg! Han blir rett og slett sinna hvis vi møter noen på veien, og han har tendens til å glefse etter meg av frustrasjon, ettersom han blir stoppet. Hverdagen min er vanskelig, for jeg må hele tiden ta hensyn til omgivelsene. F.eks: -han kan ikke være ute sammen med meg (i bånd på verandaen/plenen) hvis naboungene er ute og leker. Da fyrer han seg opp, og jeg vil ikke at de skal bli skremt, eller at det skjer en ulykke. -jeg må finne turområder der det ikke er noen andre. Er det andre der, må jeg bare dra videre -jeg kan ikke gå en normal tur med han her i nærområdet, uten å ha på han munnkurv. Dette fordi jeg ser tendensen til at han kommer til å bite meg, og fordi jeg vet han vil bite andre hvis han ved et uhell kommer seg løs -møter vi noen på veien, må jeg trekke meg unna hvis han ikke skal utagere aggressivt -møter vi en annen hund, er det enda verre -jeg kan ikke gå tur med begge hundene samtidig. Da vil jeg miste kontrollen hvis vi møter noen -jeg tar hundene ut i bilen en og en, i tilfelle naboungene eller andre unger kommer forbi på veien. Akkurat det er kanskje unødvendig, men jeg gjør det for å være sikker. -jeg må være forsiktig når jeg får besøk, for han knurrer, men kan hilse pent når folk har satt seg I går fikk jeg nok kjenne på kroppen hvor vanskelig dette hundeholdet er. Mannen min hadde tatt bilen, så jeg måtte gå her i byggefeltet hvis jeg skulle ut med hundene. Jeg måtte holde hannhunden inne, for det var folk ute og gikk alle steder, og naboungene var ute i flere timer. Han gikk rundt og var rastløs og pipete, og innendørs aktiviteter var ikke nok. Tispa fikk være ute, for hun styrer med sitt uten å bry seg om unger og folk, og leker seg og koser seg. Når hun er ute, piper han jo ekstra mye, men jeg kan jo ikke begrense henne heller fordi at han må holde seg inne. Var ute en liten tur med han. Kom i prat med naboen, for han var ute i innkjørselen sin. Hannen fyrte seg opp, og var veldig sint og aggressiv. Klar for å ta naboen. Jeg gikk videre, men turte ikke går så langt, for jeg måtte holde meg der jeg har oversikt over om det kommer noen i mot. Har prøvd å venne han til munnkurv, men når vi går, så strever han bare med å få den av, så jeg må trekke han med meg. Må trene mer på det! Gikk også en lang tur med tispa, og føler på forskjellene mellom dem. Hun er også av vokter/vakthundrase, men så avbalansert og trygg. Det kan komme folk rett mot henne, men hun ser bare på dem, og går videre. Hun bryr seg ikke, og det er så deilig! Jeg merker jeg begrenser henne også ved å ha ham, ettersom jeg har veldig dårlig samvittighet når jeg kan gå tur med henne, men må etterlate han hjemme. Jeg hører han bjeffer og piper langt borti veien. Men hun må jo få tur uansett hun også! Jeg må si jeg er veldig sliten nå. Av å alltid være på vakt, alltid ha angstklumpen i magen når jeg går tur (den forsvinner kanskje når han venner seg til munnkurv). Jeg er sliten av å alltid måtte finne steder der vi kan gå alene, i dag måtte jeg avbryte turen etter 15 minutter, for jeg så det var ferske fotspor etter mann og hund der, og det kunne blitt katastrofe å fortsette. Dette er turer der jeg har med begge og bruker langline, men da kan jeg ikke møte noen, for jeg kan ikke være sikker på å beholde kontrollen. I verste fall ender det med at han skader en annen hund/menneske, og det tar jeg ikke sjansen på. Med bare henne, kunne jeg vært ute i timesvis. Det kan jeg ikke nå...eller jeg kan, men jeg har nesten ikke samvittighet til å sette han igjen hjemme. Så jeg føler at jeg ikke kan gi han det han trenger. Eller kanskje jeg kan det når han har vennet seg til munnkurv. Jeg har vært i kontakt med hundetrenere angående aggressiviteten hans, og det sies at dette er relativt normal atferd for unge hanner av denne rasen, og at de ender opp med å kunne fungere omtrent normalt som voksne. Jeg har fått tips og treningsopplegg, og fulgt dette, men ser hittil ikke noen bedring. Vet ikke om det er forverring heller, jeg tør og kan ikke prøve det ut ved f.eks å hilse på noen. Jeg trener jevnlig i hundeklubb, og har også hatt med hannen da. Han reagerer og utagerer også da, men han er verre når vi møter folk på veien. Det som er problemet mitt, er at han er så snill og grei ellers. Aldri noen knurring eller aggressivitet hjemme, mot meg eller familien. Han er så god og snill, finner seg i behandling når han har hatt vondt, har aldri vist tegn til glefsing eller dårlig gemytt, så han er verdens snilleste og stødigste her hjemme. Men ute er han tvert motsatt. Han er heldigvis lydig og grei, og hører etter meg i alt. Bortsett fra at han tilter totalt når vi møter noen. Da er han utenfor kontroll. Jeg må innrømme at jeg tenker på avliving. For han er egentlig for aggressiv til at det er trygt. At det ikke skjer en ulykke, er grunnet min stålkontroll. Men jeg er sliten av å ha det sånn. Håpet er at det kan gå over, at han er i sin usikre ungdom, og har mer vaktinstinkt enn de fleste andre raser. For det har han. Men jeg må si jeg har en dårlig magefølelse på dette. Det er kun hans gode og tillitsfulle blikk som stopper meg nå. Så hva ville andre ha gjort? Hva bør jeg gjøre? Her er det så mange erfarne folk, og det er dere jeg gjerne vil få tilbakemeldinger fra. Dette ble langt, og lenger enn langt, men takk til dere som orker å lese og gidder å gi meg noen tilbakemeldinger og innspill.