Clueless

Takk for svar igjen, Carma! Synes du har gode og velfunderte svar, og setter stor pris på at du og andre her bryr seg og gir støtte Han får ihvertfall leve videre, hverdagene går greit, det er helgene som er verst, og som krever mest hensyn, ettersom det er så mange ute da. Men dene uka har faktisk vært ganske grei, og det var veldig positivt at han aksepterte munnkurv såpass bra, og heller ikke utagerer med den. Nesten som å ha fått en helt annen hund, så jeg håper han fortsetter sånn. Uten utagering er han nemlig verdens enkleste hund på alle måter Og en skikkelig godgutt!

Takk for svar Jeg har bestemt meg for å trene videre, og ihvertfall la han få sommeren på seg før jeg evaluerer på nytt. Jeg vet ikke om det har kommet godt nok fram i denne tråden, men jeg fokuserer også mye på de positive sidene ved hundeholdet og hunden. Jeg er kjempeglad i han, og han får masse kjærlighet. Jeg opplever så absolutt frustrasjon og motgang når han viser aggressive tendenser, noe annet ville vel vært rart? Men jeg ser veldig godt hans positive sider, det er helt klart flere av dem enn negative. Han får også turer med meg og tispa utenfor allfarvei hver eneste dag, så det er ikke noe problem. Jeg trenger ikke noen til å hjelpe meg med det. Det er det å kunne omgås folk og hunder ved å gå tur i nærområdet/være på trening/ta hunden med rundt omkring som er problemet. For det er jo også endel av hundeholdet. Jeg opplever ikke hunden som angstfylt og redd. Og han får jo ta ting i sitt eget tempo. Jeg skjønner ikke hvor du får det fra at jeg har negative følelser og holdning til hunden? Det har jeg ikke. Men jeg har negative følelser i forhold til endel situasjoner og oppførselen hans der. Så jeg trenger ingen holdningsendring i forhold til han. Jeg har ingen problemer med han på andre områder, så utenom de situasjonene er han en veldig god gutt, og jeg er veldig glad i ham.

Ja, kanskje grime er like greit å bruke som munnkurv. Han går veldig bra med munnkurv nå, ingen utagering og ingen knurring. Så det går veldig fint. Men han sender jo litt signaler til omgivelsene når han går med munnkurv...stor, sterk hund med munnkurv på = farlig. Så grime hadde jo vært vel så greit sånn sett. Takk for at du delte dine erfaringer med meg

Takk for det, veldig godt å høre sånt når man har problemer:) Jeg velger å jobbe videre med han, bl.a fordi han egentlig er så grei og snill. Så får jeg heller være sliten og litt lei innimellom, men jeg ser lysere på det nå. Kanskje fordi jeg har gått gjennom alle aspekter, og funnet ut at det er for tidlig å gi opp, selv om jeg er kjempesliten. Nå har han nettopp badet, og det liker han IKKE. Han vil ikke! Og da setter han seg ned, og er ikke til å rikke. I verste fall legger han seg. Så jeg har lokket han inn i dusjen med fiskekake, og deretter puffet inn resten av han. Og når han skjønner at han MÅ, så er det greit. Da står han der til han er ferdig, selv om han er litt redd og ukomfortabel med dusjvannet. Så han er jo ikke noen vanskelig hund i det aller meste

Tusen takk for at du tok deg tid til å forklare mer:) Hunden din høres ut som tispa mi da hun var valp og unghund. Hun var akkurat likedan, og var litt av en håndfull til tider. Jeg måtte også jobbe mye med henne, og det hjalp, samt at hun ble modnere og mer voksen i hodet sitt også. Hun er en energisk dame enda, så hun krever jo endel trening både fysisk og psykisk:) Men nå er hun helt super på alle plan! Hun har forresten aldri utagert mot hverken hunder eller folk, så jeg har ikke hatt det problemet med henne. Men jeg kjenner godt igjen dette med biting i båndet og napping når vi var på tur. Hun var en krevende unghund, men hun ble veldig grei etterhvert Hannhunden er ikke sånn. Den eneste måten han protesterer på, er å drøye det litt med å høre etter. Han er egentlig ikke krevende på noe annet enn dette med utagering. Men jeg er like bestemt med han som jeg har vært med henne. Han er fullstendig trygg å ha hjemme, eller rundt oss. Aldri noen tegn til aggresjon eller nervøsitet, vi kan gjøre omtrent hva vi vil med han, han er som en stor bamse her hjemme. Aldri noe problem med noe som helst. Så han er også stort sett en drømmehund, bortsett fra dette med utageringen da. Jeg har pleid å ta han med på hundetrening, og trene på nok avstand fra de andre, til at han kan fokusere på meg. Det har gått bra før, men det er verre nå. For han stresser seg opp inne i bilen når han hører folk og andre hunder, så han er skikkelig gira når han kommer ut. Det har vært nokså mange hunder til steder, ofte 12-15, og det tror jeg blir for mye for han å se på en gang nå. Det kommer litt an på hvor vi trener også, så av og til er det et større og åpnere område enn andre ganger, og da er det greiere å ha han med. Jeg må også bli flinkere til å si fra til de andre, f.eks at de ikke må komme løpende mot oss med hunden sin når de trener. For det takler han IKKE. Hunder på grei avstand er ok, men plutselig så er det en som har kommet for nært, så jeg må ha øyne i alle retninger. Jeg er veldig forsiktig med situasjoner der det er andre folk og hunder. Tar ingen sjanser med han, for om noen skulle bli skadet, så er det for ille! Så synd at hunden din døde så ung! Det må ha vært tungt! Skjønner godt at hun ble spesiell, de blir gjerne det når de må jobbes litt ekstra med.

Og derfor min stålkontroll. For kommer han seg løs uten munnkurv, så vil han nok bite. Hadde jeg hatt barn, og det hadde vært andre enn meg og mannen som gikk ut og inn her, så hadde ikke dette gått. Da hadde han sikkert en dag kommet seg ut. Men det er bare meg og han, og begge er like nøye.

Tusen hjertelig takk for at du svarte på dette! Veldig godt å høre fra noen som har vært ute for dette før, og som kjenner rasen. Jeg tror ikke han har vært nok sosialisert som liten, men vi har drevet miljøtrening her. Ser framgang på han når det gjelder hvordan han oppfører seg ute. Før var han helst i nærheten av meg, men nå vil han gjerne snuse og undersøke. Han er super til å gå i bånd, det har han alltid vært, men før har han helst gått noen cm bak meg, mens nå er han gjerne på siden eller en halvmeter foran med halen til viftende til værs. Så han virker ikke så veldig usikker. Dette også når han går med munnkurv, som jeg har brukt 2-3 ganger på tur i sentrum/langs veiene i byggelfeltet. Han er egentlig en rolig og litt bedagelig hund. Han liker lydighetstrening, men han blir fort lei, og da vil han ikke mer. Men han gjør egentlig alltid sitt beste, og har stjerner i øynene når han får trene litt. Jeg kan ikke trene han noe særlig på hundetreningene, da er han altfor oppi situasjonen med stress og tendens til utagering, så vi trener her hjemme og ute langs veien, eller på en åpen plass alene eller sammen med tispa. Han og tispa får gjerne en times tur sammen hver dag, helst på områder der jeg ikke møter noen, sånn at de kan leke og løpe. Kommer også til å trene endel spor utover nå. Vi har strenge regler her, og han MÅ høre etter. Sitte før vi skal ut, sitte før mat, sitte og vente til han får lov til å gå ut av bilen, legge seg når han skal, får ikke lov til å vokte ved å sitte og se ut vinduet osv. Har ikke sjekka han for HD/AA, tenkte jeg skulle vente til han var 18 mnd. Han har aldri haltet, aldri vært stiv og støl, men det kan jo være han har HD/AA likevel. Jeg vil veldig gjerne høre mer om hvordan du trente med tispa du hadde litt problemer med, så hvis du orker å skrive, så hadde det vært kjempefint! Til dere andre, når det gjelder framtiden og evt barn...jeg er godt voksen og skal ikke ha barn, så det trenger jeg ikke å tenke på

Ja, kanskje det hadde vært en idè! Verdt å prøve før en avliver, ja! Tusen takk for at du skrev om din erfaring.

Tusen takk for gode svar! Flott at noen er villig til å bruke tid på å hjelpe meg. Det har gått litt opp og ned i det siste, og jeg veksler mellom tvil og tro. Den ene dagen går det fint, og jeg ser framgang, neste dag er det like ille. Akkurat det er slitsomt, for jeg føler begge deler så sterkt. Han er så merkelig! I dag har jeg vært ute med munnkurv på igjen. Dette er andre gangen. Og det går så fint! Vi har passert mødre med unger på slep uten at han reagerte, men kunne gå pent i bånd ved siden av meg. Han har snudd seg og sett på dem, og kommet med et lite murr etter at vi hadde passert, men ingen tegn til utagering. Da det kom en dame i mot oss på veien (noe han ikke har tålt noe særlig), fant han ut at han skulle ut i grøfta og tisse. Han knurrer ikke heller, bare vandrer avgårde ved siden av meg med halen løftet. Så han virker ikke usikker heller. Snuser i veikantene og er ikke så veldig opptatt av folk. Virker som han er mindre hissig, rett og slett. I dag har han vært helt eksemplarisk. Håpet er jo at han venner seg til denne atferden istedet for utagering, og at han har glemt utagering når munnkurven skal av. Atferd befester seg jo når den får gjentas, så kanskje det er håp i akkurat det.'

Tusen takk for enda et godt svar, og til LivB også. Jeg føler egentlig ikke jeg har mislyktes med selve hunder, for han var jo sånn fra han kom hit. Men jeg mislykkes i å gi han nok, nettopp fordi han er som han er. Jeg kan ikke ta han med alle steder, eller utsette andre for han. Alt må skje veldig kontrollert, og kan jeg ikke kontrollere situasjonen, så kan han ikke være med. Jeg gruer meg til i sommer, når vi skal besøke familien. De bor langt unna, og det vil jo gi endel situasjoner både med folk og unger, hvor han må skjermes veldig. Ser helt klart for meg at han må sitte med munnkurv på verandaen når vi drikker kaffe og små unger vandrer omkring, eller han må være i et eget rom. Jeg tenker ofte på hvor enkelt hundeholdet hadde vært om jeg bare hadde tispa. Og da får jeg dårlig samvittighet, for det er jo det samme som å ønske ham død. Men jeg hadde jo sluppet alle bekymringer og dårlig samvittighet.

Ja, du har rett. Verdens beste inne, og en tikkende bombe ute. Jeg har jo håpet han skulle bli tryggere med tiden. Mannen min sier vi bare må øve, og gå mer tur med han i nærområdet. Og at han sånn sett vil bli tryggere på det å møte folk. Hunden har det jo i utgangspunktet godt, men jeg vet han ikke får alt han trenger, til det har han for mange begrensninger. Han funket faktisk fint på tur med munnkurv i går, jeg synes han var mindre hissig. Men om det løser problemet, vet jeg ikke. Og jeg tror ikke jeg vil ha en hund som må gå med munnkurv over tid. Jeg synes ikke vi har noe godt hundehold nå. Det er jo ikke det når man bare må avbryte en tur med begge hundene fordi man ser ferske fotspor. Da er det noe anstrengt. Selv om vi er på øde steder, er jeg hele tiden obs på hva som skjer rundt oss, om det kommer noen...jeg slapper aldri av på tur når han er med. At jeg er så sliten og nedfor er jo noe mannen min merker også. Han sier han støtter meg uansett, og tanken på avliving har nok meldt seg hos han også. Selv om han nok mener vi burde prøve ut munnkurv først, og se om han blir å fungere bedre. Jeg selv har mye dårlig samvittighet for begge hundene. Tispa kunne fått mye mer trening og uteliv, hun får ikke nok pga han. Og han får for lite pga seg selv.

Det er akkurat dette jeg tenker på. Jeg konkurrerer med et stadig sterkere vaktinstinkt, som øker på fram til han er 3 år.

Takk for svar. Han har alltid vært litt sånn, men fra starten av mars har han bare blitt verre og verre. Det var da han bet en person...men altså ikke noe alvorlig bitt. Etter det, er det merkbar forskjell på han. Jeg vet ikke om jeg makter å vente til han blir voksen. Det er over et år til med stålkontroll og angst for at noe kan skje. Hadde jeg sett bedring, så hadde jeg hatt mer pågangsmot. Jeg synes det går veldig opp og ned. En dag har han fungert noenlunde greit, og jeg er kjempeglad. Neste dag er han rasende på noen, som han var på naboen her i helga. Det er også veldig slitsomt når det går sånn og ned.

Takk for innspill! Dette ga meg enda en ny synsvinkel, som jeg faktisk ikke har tenkt så mye på. Setter pris på at du sier dette, for jeg synes ikke det skal legges skjul på slike ting heller. Jeg er ikke noe for at en bare skal si positive ting om en rase, men la det negative ligge. Dette ga meg faktisk litt mer å tenke på. Jeg var ute med tispa nettopp, tok en halvtimes tur. Og møtte 3 hunder, endel mennesker, pluss ei dame med rullator. Tenkte med meg selv at jeg var glad jeg var ute med tispa da. Så er det hannen sin tur om den stund. Tenker jo på signaleffekten det er å gå med munnkurv på han, det gir ikke noe hyggelig uttrykk akkurat.

Det er vanskelig fordi man er følelsesmessig involvert. Hadde dette vært en annens hund, hadde jeg sagt det samme som deg. Det som gjør det vanskelig er gleden i øynene hans når han gjør noe sammen med meg, hengivenheten hans, når han ligger på fanget...slike ting. Så egentlig er jeg enig med deg, og tåler å høre det du sier. Men jeg makter ikke tanken når jeg ser på ham. Så jeg er vel i en prosess på dette, ikke lett å bare gjøre det. Jeg vet ikke om vi har prøvd alt. Siste utvei er faktisk at han må gå med munnkurv ute, og egentlig synes jeg det er å gå for langt. Men hadde det hjulpet, og at utageringen og aggressiviteten ble borte ved å trene han mer aktivt med munnkurv, så føler jeg at jeg skylder ham forsøket.