Dette skjedde for noen år siden...
Jeg hadde lenge visst av venninnen min skulle få hund, og jeg gledet meg like mye som henne! Dagene gikk, og tilslutt fikk hun en nydelig Cavalier King Charles Spaniel som ble hetende Philip. Han hadde det godt en god stund, men jeg så raskt at moren til venninna mi mishandlet han. Om dagen stod han i et LITE bur (ligner på et kaninreisebur) og der kunne han stå fra kl8 til 4.. Det gjør så vondt nå når jeg tenker på det.. At han som var så uskyldig måtte lide så mye. Han spiste aldri, sto bare på hverandaen der han måtte gjøre fra seg.. og ble hivd inn i veggen støtt og stadig..
Jeg elsket hunder så jeg tok på meg ansvaret, og gikk tur, badet, matet og koste med han. Men jeg var ung, og kunne ikke så mye og gjorde mye feil når jeg tenker på det nå. Det tok et år før jeg og en annen tok mot til oss og banket på til to eldre jenter. Vi fortalte hva han gikk gjennom og de bestemte seg for å gjøre noe med det.. Mamma sa hun skulle gå bort å snakke med dem senere på dagen. Men det fikk hun aldri gjort
Jeg tok meg en tur med Philip, og etter og ha lekt med han en stund gikk jeg inn igjen. Så kom en annen og vi tok oss en tur ut igjen. Vi bestemte oss for å slippe han litt, og han diltet etter oss og jeg tror aldri jeg har sett han så glad.. Men selvfølgelig endte ikke historien sånn. Han løp ut i veien og før jeg visste ordet av det lå han der, stille..veldig stille.. Jeg fikk panikk og skrek og gråt, men flere og flere biler kom. Venninnen min (ikke eieren) løp ut og hentet han. Jeg trodde hele tiden at han fortsatt var i live.. Det var helt forferdelig å ringe på å si at hunden dems var død... Aldri har det gjort så vondt i hjertet. Vi gråt og gråt, og hentet noen som sjekket han. Han som hadde kjørt på han ringte på og beklaget alt han kunne og ga nummer og alt.
Hvordan kunne jeg la det skje?? Jeg visste jo at han ikke var lydig nok til å gå løs ved veien. Og hvorfor stoppet jeg ikke mishandlingen? Angrer fortsatt og kan aldri tilgi meg selv. Jeg husker jeg møtte en dame med border collie, hun sa hun ville ha en hund som Philip. Og noen år etter når jeg satt i klasserommet kom en dame forbi utenfor vinduet. Jeg sprang ut, og kjente henne igjen! Det var den samme damen, nå hadde hun med en liten cavalier valp. Jeg ser henne fortsatt noen få ganger, hun bor ikke her men pleier å komme på besøk..
Uff, hvordan skal jeg komme over det
