23.09.96-07.03.08
Ja da kom dagen,jeg aldri trodde skulle komme
5år,var du,da du kom inn i livet mitt.Snittvekt på 56, og en skulder høyde på 65,5cm.Og en majestetisk holdning:)
Som valp,var du blitt kjøpt av en seriøs hundetrener,som ga deg litt erfaring på veien.Men du hadde så mye i deg selv,at han fikk en enkel jobb.
Ferdigtrenet å klar til dyst,gikk ferden til eier nr2,som tok godt vare på deg,å ga deg rikeli mosjon å omtanke.Men pga av at han fikk et nytt barn,med allergi mot hund,måtte han sette deg bort på for.
Det virket tilsynelatende fint til å begynne med,men ting var ikke sånn viste det seg.
Ingen morsjon fikk du,å dårlig mat å inget stell.
Hunde-eieren fant og ut dette,å ble mildt sagt fortvilet,å kontaktet så meg,om jeg kunne vært interessert i å ta over eierskapet.Jeg hadde jo hund ifra før,å hadde bestandi ønsket meg en rottweiler,men jeg var litt betenkt,for jeg hadde hørt mye negativt rundt emnet om å ta over en rottweiler,da dette egentlig er en en-eiershund.
Men,okei tenkte jeg,jeg kan alltids prøve å se hvordan det går
For å si det sånn,aldri har jeg opplevd maken til forståelse av menneskeheten ifra en hund.
Greit nok så var de første 3 ukene en prøvelse,for du skulle visst være sjefen i huset ja ,men etter litt krangling å knuffing,fant vi ut hvem som skulle være sjef:)
57kg å feit var du,da du kom hit,så vi begynte på forsiktig mosjon til å begynne med å riktig mat.
Formen kom seg raskt,å etter 1 års tid var du bare muskler:) 59kg rå muskelkraft,som elsket å gå kløv i marka,med sekken full av vekter:) Lastebilhjul dro du etter deg å,ikke no problem.Du elsket å arbeide,virkeli.
Ettersom årene gikk,trappet vi ned på vekttreninga,for jeg ville du skulle få en fin alderdom,uten belastningsskader og dertilhørende.
Jeg å du,å vi to Arko,vi var ut i marka omtrentlig hver dag å begge to elsket:) Aldri var du syk eller dårlig,noe som jeg syntes var fantastisk,da jeg ser mye sykdom blant hunder idag.
Å du var bestandi med meg i verkstedet,der du hadde din egen dyne og masse bein:) Å der,gikk du vaktrunder,uten å ha fått beskjed om det.Du gjorde det av egen fri vilje.Å du varslet meg bestandi,visst noe var som det ikke skulle.
Du ville være med meg til enhver tid,å det var ikke meg imot,for jeg elsket deg,gutten min.Du passet på huset vårt å bilen vår som en smed.Men trass i at du var en vakthund,så var du en hengivende familiehund,helt ut til tåspissene:)
Du elsket barn,å moret deg over deres framtoning å vitebegjerlighet;) Var med dem ut i hagen å lekte,men å passet på dem:)
Så for tre år siden,ble jeg singel,å da jeg ikke har barn selv,ble det jeg å arko som ble igjen i huset.Sussi,måtte vi avlive på grunn av alderdom,men det så ikke ut som du tok deg nær av det,for du skjønte tidens gang.Du forsto døden!
Så di siste 3 årene,ble det bare oss to,å det har vært di mest fantastiske årene i mitt liv.
Jeg lærte utrolig mye av deg Arko,å det er jeg deg evig takknemlig for.
Ingen forsto meg som du,du skjønte alt til enhver tid.Å du ville bestandi være med far,uansett hvor vi dro.Du elsket å kjøre bil,å det passet meg bra,da jeg selv er bilgal hehehe.
Å det som forundret meg,var at aldri sytet eller klaget du.Om du slo deg når vi var i marka i grisgrente strøk,var det aldri en lyd ifra deg.Men visst jeg dro ut fra verkstedet for å prøve en bil en par minutter,sto du ved porten å skrek.Likedan når solveig å barna bodde her,satt du ved ytterdøra å gråt når far var borte en tur,men aldri når de andre var borte!
Jeg tar det som et tegn på at du var glad i meg,gutten min:)
Å jeg var ufattelig glad i deg:)
Og det finnes ikke ord for å beskrive hvilket fantastisk vesen du var.Aldri har jeg sett maken til selvofrelse,mot og tapperhet hos en hund,å kommer antagelig aldri til å se det igjen heller!
Hvert år,var det vaksinasjon,å etter at du fylte ti år,bestemte jeg meg for å ta blodprøver to ganger i året for å sjekke hvordan det sto til med deg:)
Å hele tiden,var alle dine indre organer 100% perfekte.Å det syntes veterinæren vår var rart,i å med at du var en gammel rottweiler:) Men hun syntes jo selvsagt at det var toppers.
Men så ifjor,like før jul,fikk du en del diare,å vi dro i vei å tok prøver,men alt var i orden.Du drog deg til igjen etter jul,å var i fin form til nyttår,men da startet nedturen.
Du begynte å kaste opp,fikk mye diare,å nektet å spise:( Å det var ulikt deg.
Tilbake til veterinæren,nye prøver å medisinering.Prøvene viste at leververdien plutselig hadde endret seg radikalt.
Heldigvis,skrev jeg dagbok den tiden du var syk,å da etter resonering fant jeg ut,at du tålte ikke medisinen.Da hadde du rast fra standardvekta di på 56kg,til 43:(
Måtte ivei å legge deg i intravenøst,slik at du ikke ble totalt dehydrert.
Da vi kom hjem,kuttet jeg ut medisinen,å du ble straks mye bedre.Begynte å spise skikkeli,å var i storform.La på deg 2kg på 2 uker,å alt så lyst ut.
Men så kom tilbakefallet..inn å ta nye prøver,å konklusjonen var mest sannsynlig mage å tarmkreft,som skrev seg fra bukspyttkjertelen.
Jeg prøvde alt som sto i min makt Arko,for jeg ville ikke miste deg for alt her i verden.Prøvde ny medisin,som du ikke reagerte negativt på.Du fortsatte å spise,men vi fikk ikke bort diareen,bare oppkastet,ergo var konklusjonen at kroppen ikke klarte å fordøye maten,så den rant nesten bare rett gjennom systemet.
Det var så vondt å se,så etter ytterlige flere kg i vekttap,måtte vi dra i vei fredaf den 07 mars.
Å merkeli nok,så var du i kjempeform denne dagen,det forundrer meg ennå.Å det var første natta på flere uker,at vi ikke hadde vært ut om natta å bæsjet.
Men jeg fikk ikke beholde deg lenger,for det hadde blitt dyreplageri desverre.Men du holdt livsgnisten oppe,till the bitter end.
Etter at du hadde fått narkosen din å sovnet,tilsynelatende,var det alldeles som om du skjønte at noe var galt,for plutselig reiste du deg opp,å ville kjempe......du hadde ikke tenkt å forlate denne verden ennå...
Men til slutt måtte du gi opp,å sovnet stille inn i mine armer..Jeg har tenkt mange ganger på denne episoden,å jeg lurer på,om du kanskje ville si meg noe,,,,,,var det stilt feil diagnose? Hadde veterinæren forstått å lest prøvene dine feil?? Det får jeg ikke vite før jeg treffer deg igjen.
Å du husker hva jeg sa den siste dagen,at når du hadde kommet frem,fikk du være snill gutt å vente pån far:)
Å det håper jeg du gjør gutten min.
For sjelden har jeg sett slikt et samspill som det var imellom oss to gutten min.Bare ved å se på hverandre,skjønte vi hva den andre mente eller ville.
Jeg er så glad i deg Arko,vil jeg alltid være.Å det du har gjort for meg,er jeg deg evig takknemli for.
Husker du saangen vår,den som jeg dedikerte til deg,den hører jeg på hver dag."Walking piece of heaven" heter den,å det er den rette beskrivelsen på deg.
Savnet er uutholdelig,men jeg har minnene,Arko,mange minner.
Å hver dag er jeg ute på grava di,utpå plena der yndlingsplasse din er å tenner lys for deg
Høyt var du elsket,dypt er du savnet.
Hvil i fred Arko.
Until we meet again, R.I.P
