Camilla

Hei, TS her! Ble helt overveldet av diskusjonen temaet har satt i gang J Må bare si tusen takk for ALLE svar! Synes egentlig alle har hatt gode synspunkter, god jeg kjenner ikke helt igjen mannen min i noen beskrivelser. Men det har vel noe å si med at dere ikke kjenner HELE situasjonen J Her stiller jeg jo bare det ene problemet i lyset, dere kjenner jo ikke til hvordan han er når han er…ja, la oss i normal J Han er en herlig mann på mange måter. Får meg ofte til å føle meg helt spesiell. Han er flink til å gi komplimenter, han er veldig flink med sønnen vår. Nesten så jeg blir litt sjalu til tider fordi han koser og duller sånn med barnet vårt ;) Fryder meg rett og slett når jeg ser de smmen. Men tilbake til tema….han ER vanskelig å leve med til tider – det viste jeg for mange år siden og det har jeg akseptert…det var bare at dette var helt spesielt…ja veldig sært og merkelig og sårende. Og ja, som det nevnes her så hører dere bare en side av saken…jeg er helt sikkert ikke perfekt jeg heller, men jeg jeg oppfører meg hvertfall ikke slik mot mannen min. Det var en her som sa at det nesten virket som om han var ute etter å «ta meg», og ja,…det føles nesten slik noen ganger, og det gjør vondt langt inn i hjerterota. Jeg lurer litt på hvordan en mann kan gjøre sånn med sin kone…men samtidig så tror jeg ikke han skjønner at han gjør det… Ikke for å unnskylde ham på noen måte, for det er feil oppførsel, men alikevel…han virker helt uviten om at det sårer…nesten sånn at jeg lurer på om han mangler empati til tider…at det faktisk feiler ham noe psykisk…nei, bare spekulasjoner før man har snakket med en 3 part. … Problemet er mer det at han IKKE vil snakke med en 3 part. Jeg har foreslptt det før, og jeg tror han ser på det som et nederlag. Sier jeg gjerne kan dra…men det er jo nyttesløst. Status i dag er mye roligere…har faktisk ikke hørt et eneste negativt ord om bikkjene på mange dager…ja, nesten siden dagen jeg postet innlegget her , minus et par dager. Vi snakket aldri om det under en dyp samtale, men jeg ble litt følelsesmessig-kald en dag og bare sa rolig «Jeg skjønner at du ikke liker bikkjene MINE, men jeg hadde satt pris på om du sluttet å informere meg om det hele tiden, jeg er ikke glemsk og jeg har skjønt det- nå er det nok» Og da kom han med noen utsagn om at «de pisser og driter» «røyter» «er i veien» «masete» etc. Og da kunne jeg ikke dy meg men sa spøkefullt «høres nesten ut som deg jo…» også lo vi litt. Vil jo ikke skyve problemet under teppet heller, men han har faktisk ikke nevnt noe stygt om de siden. Nesten mer i positiv retning vært. Her om dagen hadde han kammet og gredd dem i nesten 40 minutter og virkelig stelt pelsen. Og han lurte på om han ikke skulle kjøpe noe spesial- sjampo siden hun ene flasser litt – og at hun ville bli mye finere i pelsen. Og her om dagen hadde han gått kveldstur med de før jeg kom hjem fra jobb sånn at jeg skulle slippe å gjøre det etter en lang dag…Ja, schizofreni følelsen kommer snikenes… Merker jeg ikke har lyst til å sette meg ned å «skrape» på det nå, men heller se hvordan det går…kanskje det var en fase…jeg vet ikke… Igjen tusen takk for alle innlegg! Over ALL forventning! Og jeg vet at om dette kommer tilbake enten via hundene eller noe annet så må man sette seg ned å prate og finne ut av ting…og ja, jeg er VELDIG klar over at vi har en sønn som følger med…og jeg ville aldri «vært sammen for barna sin skyld»- for akkurat det tror jeg bare er tull. Jeg er ikke gift med en kar bare for å være gift..men jeg skiller meg heller ikke bare fordi vi møter noen daler…J

Om vi skulle ha gitt fra oss hundenen så hadde det først vært til familie slik at vi fikk prøvd en periode alene for å se hvordan det gikk...om det var mye bedre så hadde nok hundene blitt omplasser tilbake til oppdretter. Om ting ikke hadde blitt bedre så vet jeg i hvertfall at det ikke var hundene...men jeg skal prøve å ta en saklig prat med ham i morgen...i kveld får vi besøk og da er det vanselig å ta sånt rett før folk banker på døra...også får jeg prøve å lage en koselig lite hjørne for snuppene mine nede i 1 etasje med masse gode puter og pledd...så får vi se om mannen slapper av litt når de er "out of sight". Fikk faktisk en SMS av han for noen mittutter siden hvor jeg nesten datt av stolen "Hundene har oppført seg hittil"....så ja, hunder i stedet for drittbikkjer er vel en liten bedring...og så er det bra han ikke har irritert seg i dag...men vi får se hvor lenge det varer Takk igjen for alle svar! Uansett kaliber!

ja, kan jo fort være noe helt annen som ikke er hunderelatert i det hele tatt...men jeg kan ikke skjønne hva det skulle være... Altså, mannen min er vanskelig å leve med, han sliter med temperamentet sitt (har gjort det i mange år og gikk til behandling da han var liten),. men det er jo ikke sånn at han slår eller noe, men han blir fort irritert og sinna...men ikke sånn som dette. Dette føler jeg har tatt alt til et helt annet nivå...har noen ganger tenkt på om han har "blitt værre", dvs at han har det vanskeligere med å styre seg på en måte...men det er ikke noe mot meg eller sønnen vår...er bare blitt lat og grinete...gammal "gubbe" rett og slett...YSJ! Nå høres det ut som om han bare er merkelig 100% av tiden da, men må få si at han er super mann på mange måteer ellers! hjelper til i huset go med ungen og kjører og henter, handler og styrer...bygger og snekrer og skifter og bærer...dog må jeg be ham om det og litt ptrotest er det, men det blir gjort! men dette med hundene gir han bare ikke slipp på, det er som om all fornuft er forsvinnet

Det er denne ene hunden da, som markerer. Hun fikk vi i fjor. Kanskje han bare er dritt lei av henne...angrer og ikke visste hva han sa ja til. Hun har perioder hvor hun er veldig flink, men så styrer hun fælt igjen...nei jeg vet ikke. Vi har prøvd å snakke sammen en gang tidligere, men da bare endte han med å krangle og jeg ble fortvilet...så kom ikke noe konstruktivt ut av det heller bortsett fra ta jeg da sa jeg kunne ta alt ansvar. Virket som om det var OK en liten stund, og nå er det på'n igjen...

Takk for alle svar! Jeg tror vi må ta en seriøst samtale. For merker jo på meg selv at jeg er på tå som det sies her. Hundene har enda ikke tatt "skade" (som det ser ut til) i forhold til at de er like tillitsfulle til ham...huff, jeg har noen gode hunder!! Merker jeg får vondt av å se på de prøve å få kontakt, også er det bare avskjed og fyken med en gang! Hadde jeg en dag kommet hjem og han hadde slått de eller skadet de, ja da hadde jeg ploti anmeldt ham RASKT! Vi har et barn sammen, og guri...gjør han sånn mot bikkjene så er det ikke lange avstanden til å gjøre det mot ungen...nei da hadde det vært rett ut! Men jeg er ganske sikker på at han ikke SÅ ille...er verbalt - men det kan være så og si like ille... Vi har muligheten til å lage en "grind" i 1 etasje ved inngangen...sette opp en babysafe eller noe slik at hundene har et lite sted å være. Er forholdvis stort for dem, så det er ikke som å sitte i bur. Men synes alikvel det er trist å ha de der "hele tiden" når jeg ikke er hjemme. De skal jo ha rett til å bevege seg fritt, synes jeg da...men så klart...det er et kompromiss om det ser ut til at hundene trives og at mannen blir mer fornøyd...

Han sier han synes de bare har "blitt til mas" og at han vil ha ro og fred og ikke all hår og "piss" over alt som han sier. Han har også sagt at han synes det er flaut at hunden markerer inne når han har folk på besøk...men det var et problem vi viste om når vi tok henne som omplasseringshund... Jeg føler ikke han har noen "gyldige" argumenter siden det ikke har skjedd noe spesielt. Det virker som om han bare rett og slett har gått lei, og bare vil ha de bort

Helt enig, men jeg tar alt ansvar med mindre han frivillig tar det (som skjer en gang i uka). Så han trenger ikke løfte en eneste finger for de bikkjene. Og når han blir sinna på de og meg fordi de oppsøker kontakt, da begynner jeg å lure! Har vurdert om det er noe annet mannen min plages av, men man kan jo aldri vite. Han kan være ganske sta om han ikke får vilja si...så jeg lurer på om det er "borskjemtsyndromet" rett og slett...men ikke enkelt å håndtere når du føler du snakket med et barn akkurat på dette området... Jeg tror at han har tenkt at om han "styrer lenge nok" så gir jeg etter og gir de bort fori jeg selv ikke orker mer...

Saken er den at mannen min ikke lenger vil ha hundene våres. Vi har to små hunder som den ene har vært sammen med oss i snart 8 år, og den andre tok vi inn til oss i fjor (omplassering). Vi har begge hatt glede av hundene, og har fordelt på ansvaret med å gå ut. Uenigheter på hvem som skal gå tur på kvelden har som regel vært et «issue», men ikke større enn at vi fort gjør en «deal» på hvem som skal gå ut. Jeg synes det egentlig er ganske digg å gå ut med hundene, og gjør det mer enn gjerne i all slags vær, men mannen min er mer den at han «ikke gidder». Som for så vidt er ok siden jeg gjerne gjør det uansett. Han gjør det jo så klart om jeg er syk, eller ikke er hjemme og slikt da…bare for å ha presisert at han ikke nekter. I det siste har det derimot blitt mye verre. Han klager flere ganger om dagen om disse «drittbikkjene». Han sier alltid «disse bikkjene DINE» for å presisere at han fraskriver seg ansvar. Jeg må gå tur, jeg mater, jeg bader, jeg leker og koser. Når hundene kommer bort til ham når han sitter i sofaen eller når han lager mat så skriker han til de «Gå vekk ***** drittbikkje!» og «sparker» etter de (ikke hardt, men sånn skyve bort type) slik at de løper vekk. Han sender meg også SMS når jeg er ute med meldinger som er typisk «Til info så hater jeg bikkjene dine», «bikkjene dine er utrolig irriterende!» og «***** bikkjene er i veien HELE tiden!» Jeg blir faktisk stressa jeg av alt dette maset. Det er konstant en frykt for at bikkjene skal være i veien, «mase» eller gjøre noe som han anser som irriterende. Han har sagt flere ganger at han vil kvitte seg med de, men jeg synes det blir feil siden vi SAMMEN bestemte oss for å ha de. Man kan jo ikke bare gi fra seg en hund bare fordi man går lei! Men joda, det mener han går helt fint! Jeg er jo glad i hundene og vil gjerne ha de, men han gjør ALT han kan hver dag for å vise meg at han ikke vil. Og på toppen av dette såsliter vi litt med at hun ene markerer mye inne (har fått på tispetruse med bind for å hindre flekker over alt), og hun andre følger gjerne etter når hun ene først har gjort fra seg. Og dette er så klart toppen av kaka for min mann. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil jo ikke måtte «leve i frykt» for mannen min og hans temparemnt over hundene og det er mye krangling pga de, men samtidig vil jeg ikke kvitte meg med hundene mine fordi jeg mener det er helt feil OG jeg er sykt glad i de. Noen som har noen tips eller tanker? Edit: Må bare legge til at han andre dager er veldig hyggelig med de og sier hei til de når han kommer hjem fra jobb og koser med de, leker med de og noen ganger spør om de kan få sove i senga vår på kvelden. Så jeg blir jo helt forvirret av galskapen