nannacocca

Iliadens Zefyros – Balder 02.05.1995 – 20.02.2008 Kjærlighetshistorie tok slutt... Torsdag, 20. februar 2008 sluttet det store hjertet til min kjære venn Balder å slå for alltid. Etter noen dager er jeg endelig i stand til å fortelle verden om hans historie. Balder var født 02.05.1995 hos kennel Iliadens i Sverige. Han var kjøpt av Forsvaret og ble etter hvert bombehund. Det eneste jeg vet om den tiden, er at han hadde vært ute av landet store deler av sin kariere og at han var vant til å forholde seg til mange forrskjellige mennesker. Min mann og jeg overtok han i juli 2005, 10 år gammel. Og det var en del diskusjoner før det skjedde. Saken var, at jeg var en ung utenlandsk kvinne som hadde kommet til Norge bare noen måneder tidligere. Det var ikke lett å finne seg i det nye landet. Heller ikke hadde jeg erfaring med hunder fra før. Jeg var litt skeptisk til det å ta ansvaret for en gammel hund akkurat da. Vi bestemte oss allikevel! Så var vi tre... Det var uvant i begynnelsen: plutselig måtte vi gå tur to ganger om dagen uansett vær, vi fikk fotavtrykk i gangen, kort svart hår i klær, møbler og til og med maten, vi kunne ikke gjøre en del ting spontant. Balder luktet rart, dro i bånd under turer og hadde selektiv hørsel. Han var jo vant til at folk kommer og går. Han var veldig uavhengig og trygg på seg selv, og noen ganger irriterte det. Men tiden gikk og vi ble mer kjent med hverandre. Da jeg gikk på skole og var periodevis borte hjemmefra, hadde mine gutter tid for hverandre. Etter en del flytting i landet hadde vi slått oss til ro utenfor en by på Østlandet. Uten bil og venner på et nytt sted, og med mannen som pendlet til jobben, ble Balder mer og mer viktig for meg. Og da lærte jeg virkelig å sette pris på ham! Han var der når jeg stod opp om morgenen og la meg om kvelden. Han møtte meg i døra da jeg kom hjem. Han var der når jeg skulle spise og fikk alltid en bit. Vi ”snakket” i telefonen med ”far” og tellte dager til han kom hjem igjen. Han var alltid der når jeg skulle gi klem til mannen min, da ville han stikke hode mellom oss to og ikke gå før han fikk en god porsjon kos. På badet, på do, en sjelden røykepause på terrassen – Balder var med! Jeg lurer på om han skjønte noe da jeg var lei meg og gren. Jeg velger å tro at han var der for å trøste meg. I slutten av september 2007 ble Balder syk. Han hostet og hadde pustevansker. Fremmedlegeme? Kennelhoste? I den alderen? Kanskje går over av seg selv? I begynnelsen av oktober bestemte vi oss å vise ham til dyrlegen. Han begynnte å bli værre: buken var blitt større mens kroppen tynnere. Han var veldig nedstemt. Det kunne vært enten hjerteproblemer, eller tumor, eller begge deler. Det så ikke bra ut. Natt til 11. oktober sov vi nesten ikke. Balder hostet, det kom klar slim ut av lungene og han fikk for lite luft inne. Han så ut, som om han ba stadig om hjelp. Vi var glad da morgenen kom, men vi var ogsa redde da vi dro til klinikken for å undersøke ham nærmere. Vi visste at det kunne vært vår siste dag sammen. Det første dyrlegen sa, var at det kunne vært tumor, og da måtte vi avlive Balder straks. Han lidet for mye og det var ikke noe vi kunne gjøre. Så tok vi røntgen og ultralyd. Vi så ikke noe tydelig tumor, men hjerte hans var omtrent dobbelt så stort som det skulle vært. Som følge av klaffesykdom, fikk hjerte ikke pumpe nok blod til hele kroppen da det trakk seg sammen. Det ble kompensert gjennom oftere og kraftigere sammentrekninger. Hjertet ble større. Etter hvert hjalp det mindre, slik at det ble sammlet væske i lungene og bukhulen. Balder trengte hjelp straks. Hvis Balder var menneske, så ville vi hatt flere muligheter til å hjelpe ham. Ikke alle behandlingsmetoder er like gode å bruke på hund. Vi skulle prøve med vanndrivende og hjertemedisin. Det ville ikke kurere vår kjære Balder, men det ville kjøpe oss litt tid. Kanskje... Vi hadde 2-4 dager på oss for å finne ut. Hvis det ikke var noe bedring, skulle Balder få slippe å lide. 11. oktober 2007 var en av de lykkelige dagene i mitt liv. Fra å være redd og fortvilet tidlig på dagen gikk det mot nytt håp. Medisinene begynnte å virke fort og det gikk bedre med Balder: han sluttet å hoste, magen ble normal igjen, han fikk matlyst og humøret tilbake. Den dagen kom førse snø på Østlandet. Vi visste, at vi ikke hadde mye tid på oss: fra noen uker til noen måneder, ett år hvis vi var ekstremt heldige. Vi fikk litt over 4 måneder sammen. Det var som en gave for oss. Balder fikk all kjærligheten som vi hadde. Det ble mye kos, rolige turer og lykke og takknemlighet for hver dag vi hadde sammen. Vi fikk også våre sorg i hverdagen. Balder, som gikk på vanndrivende medisin, kunne ikke lenger bli alene mange timer på rad. Da fikk vi flekker på gulvet. Det gikk ikke å ha ham med på jobb eller skole, og det var for kaldt for ham å vente i bilen. Vi måtte planlegge veldig nøye hver eneste dag.Vi måtte passe på så mye annet som var lite viktig før. Det gikk opp og ned med Balder, men vi klarte å rette oss etter hans behov og tilpasse medisiner og diett slik at han hadde det best mulig. En gang i november gikk jeg tur med ham langs elva. Det var noe frost uten snø dagene før det, slik at vannkanten var dekket av is. Balder løp uten bånd. Før jeg skjønte det, var min labrador ved iskanten og skulle drikke vann. Da datt han gjennom isen. Først håpet jeg at han klarte å komme seg opp igjen, men veldig fort innså jeg, at han kom til å synke hvis jeg ikke hjalp ham. Jeg så at han fort ble sliten, kald og bare hang med frambena på den tynne isen ca. 5-6 meter unna. Jeg kjente ikke hvor dypt det var der, men jeg bestemte meg å redde ham for enhver pris. Noen uker før det hadde vi klart å lure døden, jeg ville ikke slippe ham på en så dum måte denne gangen. Først prøvde jeg å skli mot hunden på magen med et langt trestykke foran meg. Jeg håpet at Balder ville bite i det. Forgjeves. Han skjønte ingenting, og jeg måtte komme meg enda nærmere for å få tak i ham. Det var ikke lett å dra en 25 kilo tung og bløt hund ut av vannet med en arm. Jeg tror, jeg gjorde noe feil mens jeg prøvde å løfte ham. Om et øyeblikk var vi i vannet begge to. Det var flaks, at det ikke var dypere enn opp til brystet på meg der. Jeg dyttet Balder ut av vannet og etter hvert kom meg ut også. Det var 3-4 minusgrader i lufta og vi var i ca. et kvarters gangavstand hjemmefra. Denne gangen klarte vi å komme oss hjem myyye fortere! I midten av februar ble Balder litt verre igjen. Vi håpet at vi kunne redde ham denne gangen også. Men denne gangen ei... Hans store hjerte ble altfor slitent. Siste dager av hans liv så vi vår venn gli unna uten at vi kunne hjelpe ham. Han sluttet å spise og drikke, ville bare ut igen og igjen, klarte ikke å gå mer enn 10-15 minuter. Han hostet ikke, pustet normalt. Det var ikke noe synlig som gjorde ham vondt. Han var sliten. Veldig sliten. Og kald. Han visnet bort, og det var ikke noe som kunne hjelpe denne gangen. Onsdag, den 20.02.2008 ved femtida fikk Balder slippe å lide. Han sovnet inn stille på dyreklinikken mens vi hold ham og kysset ham i snuten. Vi var der da hjertet hans sluttet å slå og blikket ble fjernt. Vi tok Balder med oss hjem. Han skal kremeres og asken hans skal spres der vi ofte var sammen med ham da han var frisk. Ha det, kjære snille Balderen vår! Du var en spesiel hund for oss begge! Du ga oss utrolig mye, og du forventet aldri noe tilbake. Du gledet deg så mye til de små tingene i hverdagen og lærte oss det også. Du var med meg de første årene i det nye landet, når jeg var på det mest sårbare, når alt tok tid. Takk for det, kjære Balder! Takk for alt, snusken... Vi savner deg utrolig mye! Det er veldig trist hjemme uten deg nå. Farvell, Balder! En dag sees vi igjen ved Regnbubrua...