Jeg mistet min beste venn så alt for tidlig. Han død av en magevridning på Kennel. Han har vært min følgesvenn de siste 5 årene og fulgt meg i tykt og tynt. Jeg ønsker å dele smerten min med andre som skjønner følelsen av å miste en hund, og legger derfor min siste ord til han på dette forumet:
Til Dennis
Med ett vil jeg aldri få oppleve vårt vennskap igjen. Smerten og realiteten over dette faktumet vrir seg inni meg. Langt inne i mine tanker, følelsene av det vi har hatt, er jeg trist. Uendelig trist. Jeg tenker på første gangen jeg så deg. Du var hvit i pelsen. Den eneste i flokken. Det fikk meg til å føle at du var noe spesielt. Og spesiell ble du. På godt og vondt. Da du var liten hadde vi mange kamper. Din vilje mot min. På denne måten lærte vi å tyde hverandres grenser. Tilliten mellom oss vokste også frem. Basert på denne plattformen var vi et bånd sammen. Et bånd som jeg aldri kom til å bryte. Du trengte meg, og jeg trengte deg.
At du nå brått er tatt bort fra meg, har jeg vanskelig for å akseptere. Vi skulle jo fortsatt oppleve masse sammen. Det får vi aldri. Jeg skal aldri glemme deg. Blikket, tungen din, snuten som du pleide å stikke i fanget mitt. Jeg elsker deg. Det vil jeg alltid gjøre. For meg var livet ditt spesielt. Dine følelser, behov og ønsker. Alt var mitt ansvar. Jeg er lei meg for at jeg ikke var der. Da dine siste åndedrag sa farvel. At ditt blikk ikke kunne møte mitt. Som en siste takk for livet. Det var et av mine sterkeste ønsker. Så skulle det ikke bli. Jeg håper du hadde et godt liv. Nå skal jeg fortsette å leve mitt. Uten deg. Det føles utenkelig. Du skulle jo slått følge med meg i mange flere år. Til kroppen din var utslitt av å leve. Det gjør vondt å vite at slik vil det ikke bli.
Hvordan vil livet være uten deg?
Jeg elsker deg. Du var min gode gutt. Takk for alle turene. Takk for alt Dennis!
