Hei, jeg trenger å lufte tankene rundt vår familiehund og tar gjerne i mot gode råd.
Vi har verdens snilleste unghund på 2 år. Dessverre har han hatt helseutfordringer helt siden vi fikk han som valp. Dette på tross av seriøs oppdretter og friske foreldre. Han har blant annet navlebrokk, kronisk øyebetennelse, magesår, diare, oppkast, IBS og til slutt nå også eksem, som gir han sår i huden og mister flekkvis mye pels. Utover dette har han også veldig høyt stressnivå og er nervøs i mange settinger.
Han er tett fulgt opp med dyrlege hele veien, og kan trygt si at dette har blitt den dyreste hunden vi noensinne har hatt. Han har hele veien gått på medisiner og spesialfor.
Vi er jo uendelig glad i hunden, men jeg tenker oftere og oftere på om hunden har god nok livskvalitet. Hvor går den grensen på når en hund bør få slippe? Er redd for at han ikke har det godt nok og at jeg blir blindet av hans unge alder og ikke minst hvor glad vi er i han.
