RR2021

Hei! Vi har en fantastisk Rhodesian ridgeback-gutt på 9 måneder, som vi har noen utfordringer med om dagen. Han er en utrolig snill, godhjerta og leken gutt, som elsker absolutt alt av mennesker og andre hunder. Han er godt sosialisert med både mennesker og hunder, og han møter andre hunder for lek flere ganger i uken. Først: Vi har forsøkt å trene på dette og å være konsekvente fra dagen vi fikk ham - fremdeles ser vi ikke at det har hatt ønsket effekt/vi ikke har klart å følge ordentlig opp, og innser at vi må ta et mer alvorlig grep om problemet. Problemet er at hver gang vi får besøk (eller drar på besøk til andre) blir han helt ekstatisk og ifra seg av begeistring, uansett hvem det er som kommer på besøk - om det så er bestemor på 80 år. Og når han blir i dette humøret er det som om han glemmer alt av manerer og blir skikkelig ufordragelig: Hopper og småbiter og halen går som en vill pisk (ok sistnevnte er virkelig ikke et problem, men bidrar likevel til følelsen av "mye" hund for dm blir utsatt for ham). Vi ber gjestene om å ignorere ham helt til han roer seg, og vi ber ham å sitte rolig før han kan få oppmerksomhet. Vel, det er ikke så enkelt å ignorere en 40 kgs muskelbunt som kommer farende imot deg, og det er heller ikke lett å holde denne muskelbunten igjen i en sitt når hørselen skrur seg fullstendig av og han absolutt ikke bryr seg om å være i en sitt. Det er også veldig ofte han får oppmerksomhet idet han faktisk er flink gutt, men når kosen kommer blir han "tullebukk". De som kommer på besøk og vil hilse på hunden sier at det ikke er noe problem, og at det bare er gøy med ivrige og lekne hunder (for han er jo en kjempegladgutt!). Det er jo veldig godt å høre, men det hjelper lite når vi tidvis også skal møte mennesker som ikke er så begeistret for (store) hunder. Det blir veldig ofte til at disse besøkende lover at de ikke skal gire ham opp, men ender likevel (kanskje ubevisst/ikke med intensjon) å gire ham opp likevel - tror ikke det skal så mye til for hunden vår. På grunn av dette har han nok fått en forestilling om at mennesker på besøk = DØDSGØØØY! I dag kjente jeg at fikk nok og innså virkelig at dette er et problem vi må ta mer alvorlig NÅ. Vanligvis er samboeren min der og han er flinkere til å roe ned hunden vår, mens i dag var jeg alene da vi fikk spontanbesøk. Besøket som kom var to livlige mennesker som hadde en tispe (med nylig løpetid...) stående ute i bilen. Jeg har aldri sett hunden sååå overivrig og pesende før i en slik situasjon, og det hele var tydeligvis altfor mye for ham. Han gjespet og peste om hverandre, i tillegg til at han for første gang forsøkte å jokke på et annet menneske (helt tydelig at gutten var stresset og overivrig). Jeg tok ham inn på rommet sitt, hvor han vanligvis pleier å finne roen med en gang. Denne gangen ble han derimot stående å pipe/bjeffe en stund før det ble rolig. Jeg forsøkte å la ham hilse igjen etter en stund (pleier å gå bedre etter at han har fått roet seg ned), men nok en gang ble han hoppete og småbitete med munnen (denne atferden har han egentlig sluttet med), og ingen var hjemme hos ham. Det ene besøket spurte til og med unnskyldende om han ikke hadde lært seg sitt, fordi han reagerte ikke når hun sa "sitt" til ham ettersom han var helt bortreist. Utrolig flaut, all den tid han selvfølgelig kan sitt/ligg/på plass/bli/vent/kom osv. i sitt mer normale humør I retrospekt angrer jeg på at jeg tok hunden ut av rommet sitt i utgangspunktet i denne situasjonen, ettersom det ble en svært negativ opplevelse for både han og meg. Tenkte vi må jo trene på å få besøk på en fin måte, men ettersom de nok luktet sterkt av tispe, han er en hormonell bombe, jeg ikke hadde en konkret plan for gjennomføring av møtet osv., burde jeg heller latt være. Uansett, det er så klart jeg/vi som er problemet her og ikke hunden, det er jeg veldig innforstått med. Vi må øve mer og mer konsekvent på å få besøk, og vi bør få venner/familie til å komme på besøk bare slik at vi kan øve (for det er ikke så veldig ofte vi har besøk til vanlig). Vi har forresten vært på valpekurs, men ikke unghundkurs - sistnevnte skal vi helt klart også dra på! Er det noen her inne som har/har hatt samme utfordringen som det vi har angående å møte andre, og som har noen solskinnshistorier (og/eller tips) å dele med meg? Kjenner at jeg ikke klarer å se for meg at denne adferden noen sinne kan endres på når jeg ser ham på sitt "verste". Samtidig ligger han og halvsover så uskyldig og rolig ved siden av meg akkurat nå, ikke lenge etter at besøket vårt har dratt, så han HAR det jo i seg.

Tusen takk for svar☺️ Det har gått mye i bein og andre ting å tygge på samt hjernetrim her også den siste uken, men nå begynner vi virkelig å bli leie - både firbente og tobeinte? Hosten hans henger fremdeles i, og vi har ikke turt å gi ham sine vante turer i frykt for at han overanstrengte seg og blir tregere frisk som en følger av det. Slikt bygger det seg opp energi av… Nå er jeg og samboeren min litt uenige her… jeg ønsker å ta ham med til dyrelegen for å utelukke at det er noe mer alvorlig (spredt seg til lungene f.eks) mens samboeren min insiterer på at så lenge allmenntilstanden/matlyst osv. er normal (som den jo er) er det ikke noe mer dyrlegen kan gjøre for ham. At vi bare må gi ham hvile og så vil hosten gå over. Han hoster heldigvis ikke opp noe slim lenger. Uff, så utrolig dårlig å la syke hunder få hilse på andre, friske hunder?! Og uten å gi beskjed wtf? Ikke rart denne typen smitte sprer seg så hyppig ?

Hei hei! Vår 6 måneder gamle ridgeback har mest sannsynlig pådratt seg kennelhoste stakkars Symptomene startet lørdag kveld, med hoste og brekninger av blankt slim. Allmenntilstanden hans er fin - han har god matlyst, ønsker å være aktiv og har ikke feber. Hosten høres svært tørr ut, og den er verst om natten. Synes han har vist tegn til bedring, og hadde betraktelig mindre hoste natt til i dag enn natt til søndag. Søsteren hans (som han leker jevnlig med) fikk samme symptomer et par dager før vår, og da var de hos vet. Der fikk de beskjed om å se an formen og holde henne i ro. Mest sannsynlig gikk det over av seg selv, var beskjeden. Vi har derfor fulgt samme råd, og har foreløpig ikke vært hos veterinæren enda. Blir han verre, får feber, mistet matlyst etc., så drar vi så klart med en gang! Vår største utfordring er dog å holde denne viltre krabaten i ro… Ser at han kjeder seg/blir rastløs. Han er vant med å få daglige lange og gode turer i skogen hvor han får løpe fritt, og møter gjerne andre hunder for playdates 3-4 ganger i uken. I går fikk han et par helt rolige 10 minuttere i nabolaget, og det er vel sånn det må bli i ukene fremover. I tillegg kan han vel ikke møte andre hunder på en good stund etter at symptomene har gitt seg? Dere andre som har opplevd samme sykdom, hvor hunden har vært fin og opplagt i formen, men likevel utvist symptomer. Hvordan gjør dere det med fysisk aktivitet? Er det kun ut for å tisse og så inn igjen? Eller spaserer dere noen helt rolige, korte turer med den firbente? Gjør dere ekstra mental stimuli? Og drar dere på jobb? Jeg kan heldigvis ha hjemmekontor, så vil ha det i hvert fall noen dager for å se hvordan han utvikler seg. Andre råd for hva vi bør gjøre? Synes dette er vanskelig ? Hilsen bekymret hundemamma som setter stor pris på svar