Hei! Jeg har ei tispe som alltid har vært glad i alle mennesker i alle aldre fra valpestadiet , vi har fokusert mye på sosialisering , og miljøtrening . Hun takler alt av bymiljøer og sterke lyder, torden og rakett.
Hun var overlykkelig for å hilse som yngre og skulle helst bort til alle, måtte tilslutt kutte ut det og fokusere på passeringer slik at hun vendte seg av å ikke hilse på alle. Og det har gått veldig bra, hun passerer alle nå, og kan tilåme «bli» i gata å man kan gå ifra mange meter selvom det er masse mennesker rundt.
men hun har plutselig blitt skeptisk mot fremmende, hun har lyst å hilse men samtidig om de strekker hun hånden , går hun unna , men prøver igjen å går bort for å hilse. Blir hun tatt på, kan hun gå litt unna, men lar seg også bli klødd på.. Noen ganger hopper hun opp på meg når jeg står, etter hun har hilst på de fremmende, mange ganger ser hun på meg « og nesten så hun spør om det er greit at hun får hilse» Hvis vi møter noen vi trener med, kan hun plutselig bli «bestevenn « med den fremmende helt plutselig, først litt skeptisk i hilsingen også er «hun seg selv» ved å leke og bli overlykkelig.
Hun er veldig selvstendig av seg, bestemt og veldig lydhør, og er veldig avhengig av meg. Veldig frampå tispe og veldig frampå ellers hjemme (elsker å vise seg fram på stevner og treninger) Men skeptisk rundt den fremmende (mannen) på gata.
Kan denne skeptisken mot mennesker snu og bli bedre når hun blir voksen? Noen som har opplevd noe av det samme? Veldig rart at ting bare kan plutselig snu ?