Heisann. Er en aktiv mann i 20-årene som i noen år nå har vurdert å gå til anskaffelse av egen hund og har noen spørsmål angående sosialisering.
Har vokst opp med hund og er hundevant. Etter at jeg flytta for meg selv har det gått mye i å låne hunder, blant annet familiehunden som ble igjen i barndomshjemmet. Driver også og trener/aktiviserer hunden til familien av en venn av meg. Er glad i friluftslivet og å tilbringe tid i naturen, så det å låne hund er noe både jeg og hundenes eiere vinner på. Jeg får mer erfaring samt en turkompis, de får aktivisering av hunden sin.
På mange områder vil nok mange mene at jeg er "klar" til å skaffe meg hund, men selv tenker jeg likevel at det er noen aspekter ved livsstilen min som holder meg igjen fra å bestemme meg for å faktisk gjøre det. Har alltid vært en litt sånn typisk einstøing på grensa til det mange vil mene er en smule sært. Alltid likt meg best i eget selskap, gjør det meste alene, bor alene, og om alt går etter planen blir det hverken barn eller samboer i fremtiden. At jeg er oppvokst med hund er en fordel, men ser på ingen måte på det som et "grønt lys" eller noe som kan være til nytte utover det at jeg er vant til å omgås hunder, vet en del om ansvaret det innebærer og hva det krever av eier å tilfredsstille hundens behov: nettopp fordi hundene jeg er oppvokst med- og vant til er familiehunder som lever tett på- og er knyttet til flere enn ett menneske. Hunder som i hovedsak forholder seg til én person har jeg lite til ingen erfaring med, og det er jo slik det ville blitt for hunden om jeg hadde skaffet meg en. Kan hende jeg overtenker det en smule etter å ha hørt en del skrekkhistorier om enmannshunder som utvikler sterkt ressursforsvar ovenfor én person og som ikke går overens med andre, hverken hunder eller mennesker, kun denne ene personen.
Det er her sosialisering kommer inn i bildet: hva innebærer det egentlig å sosialisere en hund som mesteparten av tiden skal forholde seg "nært" til én person? Vil det å møte mange forskjellige hunder og mennesker på tur være helt greit, greit nok, tilstrekkelig, innafor, utilstrekkelig eller direkte uforsvarlig? Det er ikke slik at jeg bor langt uti gokk med ei mil til nærmeste nabo, har kontakt med egen familie og en venn som begge har hunder som min potensielle, fremtidige hund vil omgås. Men er det nok? Tenker det er urealistisk å anta/gamble på at hunden aldri vil måtte være hos noen andre for en periode, enten det er på grunn av eiers sykdom eller andre større hendelser i livet.
Når det kommer til rasevalg, er det noen raser en bør eliminere eller være mer obs på når det kommer til det med enmannshund? Er det noen raser som «har det mer i blodet» enn andre? Noen som har noen erfaringer å dele? Er selvsagt individbetinga (noen vil kanskje si at det har enda mer med individ å gjøre enn med rase), men skader ikke å spørre.
Vil nevne at jeg har vært i tenkeboksen angående det å skaffe egen hund (i hovedsak turkompis/ressurs i friluftslivet/hobby) siden jeg var 18 år, men anser meg fortsatt som helt i starten av prosessen som eventuelt vil lede til en endelig avgjørelse. Det blir ikke noen hund på meg før om et år (minst), da jeg ønsker å få et bedre bilde på hvordan livet mitt vil bli seende ut de neste 10 årene. Har ikke hastverk, men hadde vært greit å lære mer om akkurat denne tematikken.
På forhånd takk for svar!
