Opathi

Ja, vi går på valpekurs og jentene er med. Der er hun veldig flink, får masse ros av instruktør og jobber godt. Men jeg skal ta opp problematikken med instruktøren en gang til. Hun tok det opp på en av kveldene, og da var svaret at det skulle ignoreres. Gjerne snu ryggen til valpen og rose når den roet seg. Men akkurat det skjer ikke her i huset ?

Hun har en drøss med tyggeleker og bein, og er ikke interessert i dem med mindre vi holder i dem. Dessuten er det ingenting som er så artig som å ta bukseben og ankler, antakelig fordi det får en reaksjon fra oss. Men kan prøve med våte tøystykker igjen, for det er det en stund siden vi sist prøvde. Hun får 3-4 lufteturer hver dag, hvorav en av dem er lengre (rundt 2,5km, noe som tar oss 1 time når vi går i hennes tempo. Det hender og at en tur byttes ut med leking utenfor huset (har stor tomt og skogen som nærmeste nabo). Men en annen ting er at hun sjeldent eller aldri vil gå på tur, vil bare løpe fritt på plenen hjemme. Hun finnes ikke nysgjerrig på hva som finnes rundt neste sving, og frem til hun skjønner at vi er på vei tilbake igjen, så er det jeg som må dra med henne.

Har dere noen tips for de gangene hvor valpetida kan være ekstra utfordrende?! Vi har en fransk bulldog tispe på 4 mnd, og vi har tydeligvis startet en ny periode nå, som virkelig tester oss som hundeeiere. Hun har alltid vært en sta og vilter valp som går på alt med dødsforrakt. Hun er ikke spesielt kosete og elsker å bite oss. Men nå har det tatt helt overhånd, hun terroriserer våre to jenter på 4 og 7 år, river i stykker klærne våre og sørger for at plasterbudsjettet har fått en real oppsving. Hun gires opp av reaksjoner på smerte og det er virkelig på randen av umulig å ignorere eller å ikke reagere når hun borrer tenna inn i ankler og tær. Jeg aner ikke om hun er over- eller understimulert, men jeg har prøvd å justere opp og ned uten å finne ut av det. Å holde henne når hun er sånn er nytteløst, da kjemper hun hardere og biter til det knaser. Det eneste vi kan gjøre er å stenge henne inne på kjøkkenet, som er oppholdstedet hennes om natta og. Da vil hun gå løs på gulvteppet, sengen sin og en krakk, før hun til slutt roer seg ned og ofte sovner. Men vi skaffet oss ikke hund for holde den bak gitter på kjøkkenet liksom. Hun har også plutselig gått fra å være ren om natta, til å både tisse og bæsje (begge deler flere ganger hver natt). Før pleide hun stor sett å gjøre fra seg 1-2 ganger på siste lufting rundt 22.30-23.00 tida, nå nekter hun å gjøre annet enn å tisse. Det at hun var tørr om natta var liksom lyspunktet mitt; vi hadde fått til noe i det minste. Men det er kanskje vanlig med noen tilbakesteg?! Hun får 3 måltider om dagen, siste mellom 19.30-21.00. Jeg var forberedt på biting, uhell inne og at det kom et vesen inn i huset med egne meninger. Men nå føles alt litt mørkt. Barna begynner å bli ordentlig redd for henne, og jeg føler at det er en daglig kamp som koster meg blod, svette og tårer. Bokstavelig talt! Når jeg har spurt andre om råd har tilbakemeldingene vært at det hele er over rundt 2 års alderen, men det er jaggu meg lenge. Kanskje spesielt for barna mine som går med frykten utenpå huden snart. Noen med tips, eller bare oppmuntrende ord?!