Gå til innhold
Hundesonen.no

Bellatrix

Medlemmer
  • Innholdsteller

    3
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Days Won

    3

Alt skrevet av Bellatrix

  1. Tusen takk! ❤️ Tusen takk! Ja, jeg har vært så heldig - har visst vært stort trykk, men vi bare møttes og klaffa. ❤️ Tusen takk! For en velkomst. Og alle trenger en lykkepille av og til ❤️ Og det er lov å sutre når man har det kjipt - noen har det alltid verre. Håper du føler deg bedre snart! Tenker sååå mye på alle studenter i dette her. Hadde dette skjedd for et år siden hadde det viktigste året av studietiden min blitt ødelagt, og jeg hadde gått glipp av så mye, og det hadde blitt mye vanskeligere. Studenter ❤️
  2. Det så ikke noe godt ut! Får håpe hun bare har slått seg litt ❤️
  3. Hei! Jeg henter en omplasseringshund på søndag - hun er 17 måneder, så ikke akkurat valp, men veldig snill og omgjengelig etter hva jeg har sett av henne så langt. Hun har levd livet i flokk, og er ganske "valpete", og er kun 3,1 kilo. Vi begynner fra skratch med hverdagslydigheten, og det hadde vært supert både å få sosialisert, og trent i med forstyrrelser etter hvert ? Vi kunne jo tatt et lite treff etter et par uker, og sett hvordan det går?
  4. For en kul frøken! ?Si ifra hvis du plutselig er på østlandet! ?
  5. Såå hyggelig! I lige måde - husker deg godt fra mine aktive valpedager ❤️Tusen takk! Oppdateringer vil komme på løpende bånd!
  6. Tusen takk! Det håper jeg og! Sonen blir oppdatert først ? Tusen takk! Min erfaring er jo at de er verdens kuleste, enkleste og morsomste hunder - men jeg snakker jo av blind kjærlighet. Blir utrolig spennende å se om jeg får (tilnærmet) den samme kontakten med en annen av samme rase. Vi har jo mange gode eksempler her inne på fine Papilloner ?
  7. Tuuusen takk! Ja, jeg innså da jeg skrev hvor godt det er at ting har flatet ut litt ❤️Og heldigvis har jeg ikke bare verdens snilleste, men også en veldig hundekyndig mor! Takk for beroligende ord. Den dårlige samvittigheten har blitt litt bedre etter at vi bestemte oss for å gjøre det permanent, og var mye verre da jeg bare måtte innse gang på gang at jeg ikke fikk til å ha han hjemme. ❤️ Åh, det håper jeg og! Gode, gamle simira! ❤️Mamma snoker litt av og til, men kanskje mest når jeg er aktiv ? Ja, ser man det! Men nye fjes er hyggelig! Det skal jeg så absolutt. Tusen takk ❤️ Tusen takk! Og så koselig! Haha, og hyggelig med nye! ? Så gøy! Jeg hadde jo en uvanlig enkel valp, som bare vil få kos og høre at han er fin gutt hele dagen, men godt at det var noe lærerikt eller hyggelig i det for noen her inne ❤️ Ser jo ut som om ting har gått bra med din fine sheltie! Tusen takk! Det håper jeg og
  8. Hei, sonen ❤️ Dette er Ia, som pleide å ha Tinka, som så fikk Marvin. Jeg har mistet passordet mitt (ut av hodet), og har ikke tilgang på e-posten jeg brukte i 2008, så jeg har gått gjennom et lite identitetskifte og laget meg en ny bruker. Mange av dere vet at Marvin ikke bor hos meg nå, og jeg føler for å skrive om det, fordi jeg har kviet meg litt for å komme tilbake til sonen etter å ha snakket sååå mye om valp for et par år siden. Jeg vil så gjerne sone aktivt igjen, og da må jeg liksom klargjøre litt for å kunne snakke om ting som skjer i livet nå. Akkurat nå. Okei. Les hvis dere gidder, spør hvis dere vil! Nå skal jeg være skikkelig ærlig, uten å være for utleverende, forhåpentligvis. Jeg skrev jo så mye om valpen jeg fikk for to år siden - lille Marvin - og alle gleder og utfordringer rundt det. Marvin var hos meg det første halve året. Deretter skjedde et samlivsbrudd (heh, litt morsomt for de som fulgte "kjæresten min liker ikke hunder"-tråden), som gjorde at jeg for å kunne beholde hjemmet mitt måtte jobbe 100% ved siden av teaterhøgskolen ut studiet. De som kjenner teaterhøgskolen vet at det er et veldig krevende studie, og dette var mitt siste år, så jeg jobbet 8 timer natt, 16 dager i måneden, og var på skolen 12-13 timer hver dag. Da passet min kjære mamma Marvin, som mange har fått med seg på sosiale medier. I februar/mars-ish flyttet Marvin tilbake, da jeg satte opp forestilling selv i perioden, og alt var fint. Han var hos mamma når ting var veldig travelt, men stort sett hos meg. Jeg trodde jo dette bare var for en kort periode. Så gikk jeg ut av skolen i juni, med skikkelig gode karakterer (skrytskryt), oppdrag i vente, og fin hund. Dagen etter vrikket jeg ankelen og havnet på krykker. I to måneder. Jeg bor i femte etasje uten heis, satt helt fast her, og igjen kom mamma og hentet Marvin. Denne skaden trakk veldig ut. De trodde først ankelen var forstuet og at alt kom til å gå fint. Da den aldri ble bedre prøvde de å ta MR-bilder, men de ble bare utydelige da hevelsen ikke tillot meg å ha ankelen i riktig stilling. Etter noen uker til fikk vi endelig tatt leselige bilder, og de fant to røkne leddbånd, og et brudd som hadde fått leve sitt eget liv. Hva som brukte lengst tid på å gro vet jeg ikke, men selv da jeg begynte å gå igjen utover høsten var det å gå ned trappen flere ganger om dagen en stor belastning. Marvin var hos meg i perioder, men etter noen dager etter uker måtte jeg alltid innse at det ikke var forsvarlig, og at jeg risikerte å slå opp igjen skaden hvis jeg fortsatte å overbelaste den. I julen var jeg hos mamma, og innså at Marvin hadde slått seg helt til ro der. Jeg er fremdeles åpenbart viktig for han, og vi elsker hverandre, men han blomstrer som den kongen han er sammen med mamma og hennes hund, Scilos, som Marvin forguder. Jeg har hatt han her hjemme flere ganger etter at bruddet ble bedre, og han er jo bare verdens beste kosegris, men han virker ikke ordentlig lykkelig før han er med mamma og Scilos igjen. Det er bare vondt å ta han bort fra dem, og til slutt ble vi enige om å la han bo der. Det var ingen enkel avgjørelse for meg personlig, men for Marvin sin del var det helt åpenbart at å ta han hjem igjen hit nå var å ta han bort fra flokken. Han har jo tross alt plutselig vært der mer enn han har vært her. Jeg har vært full av dårlig samvittighet, selv om vi alle har det fint, og kanskje en god dose skuffelse over at alt dette skjedde etter gleden over å ha fått min første valp. Heldigvis fikk jeg oppleve en så fin valpeperiode, og jeg får se resultatene av det i en tillitsfull, lykkelig, rampete, kjærlig og rolig voksen hund - som har verdens beste hjem. Jeg var jo også i dyp sorg over Tinka da jeg fikk Marvin, og mentalt tror jeg jeg har hatt godt av å være uten hund en liten stund. Jeg har klart å gråte tårene over henne, sånn skikkelig, og kjenner at jeg også er på et bedre sted hundemessig nå, som er deilig. Så nå er jeg her! Ankelen er nesten heeelt bra igjen, men jeg har lagt bort de høye helene for alltid. Jeg jobber på teatret jeg alltid har drømt om (ikke akkurat nå, nå er jeg hjemmeværende og virus-fri, men sånn generelt), og dere, jeg har ny kjæreste Og han her er skikkelig snill, jeg lover. Vi har faktisk vært samboere siden september, jeg er bare liiiiitt mindre muntlig om det denne gangen. Selv om det ikke er nødvendig å fortelle her heller føles det litt koselig å nevne han her også, når jeg utleverte hele mitt forrige forhold. ? Jaja. Mye kan skje på to år. Og så er det grunnen til at jeg nå "må" si alt dette, og at jeg mååååååå komme tilbake til sonen. Helt siden Tinka har jeg savnet Papillon/Phalene-dyrene. Nå kommer det en hit på søndag, som jeg skal ha på prøve noen uker. Hvis alt klaffer blir hun værende, og det er så utrolig spennende. Hun heter Bellatrix, i likhet med den kuleste karakteren i Harry Potter, og er begge raser med et øre opp og et ned. Hun er 17 måneder gammel, og bare snill. Hun kan absolutt ingen ting, men er snill som dagen er lang og den mest lærevillige hunden jeg har møtt siden Tinka, så dette kan bli en innmari spennende tid. Oppdretter beholdt henne for avl, men hun ble litt for liten for det, dermed kjenner jeg bakgrunnen hennes og trenger ikke uroe meg så mye for baggasje og ugler i mosen. Hun har en flott stamtavle fra fine linjer, er glad i folk og dyr. Og ja, jeg har møtt henne, altså. Jeg var innom og leste den gamle bloggen min i stad, og underveis i innlegget om sonenmesterskapet 2012 innså jeg at jeg ikke kan ta inn en hund uten sonen - det er jo galskap. Jeg følte også for å forklare før jeg viser henne frem noe sted, da jeg er så redd for at det skal virke som om jeg bare har "byttet hund". Og det har jeg ikke, altså! Hadde ikke mamma villet ha Marvin hadde han blitt hos meg for alltid. Han er fortsatt min på papiret, og er velkommen til å bo her hvis mamma noen gang skulle trenge det. Jeg betaler for forsikringen hans, og deler litt ansvar i sånne ting, men hverdagen er helt mamma sin. Dette er noe vi har snakket dypt og bredt om, og er på ingen måte en tilfeldig omplasseringssak eller en bruk-og-kast-sak eller en korttenkt avgjørelse. Det er for Marvins, mamma og Scilos sitt beste - og kanskje for mitt og Trix sitt også, hvis ting går veien. Jeg vet at folk omplasserer hunder hele tiden, og at jeg helt sikkert overdriver frykten for bedømmelse her, men er nå så glad i fyren. Slenger med et bilde av en hund jeg ikke helt vet om blir min enda, og hvis noen gadd å lese alt sammen: Savna dere. Og hvis det bare er nye folk her og ingen vet hvem jeg er lenger: Sorry, og velkommen! Jeg ble medlem da jeg var 12. Nå er jeg 25. Sonen er hjemme. Og dette er Trix:
×
×
  • Opprett ny...