Jeg har et kjempestort problem.. Jeg har en 8 år gammel chihuahua/kleinspitz blanding (sa de, jeg tror heller det er chihuahua og schipperke, men det er en annen sak) som jeg dessverre, som ung og dum, oppdro som babyen min. Han har med årene bare blitt mer og mer usikker og nervøs type, han bjeffer konstant på hver bil som kjører forbi, han utagerer mot fremmede, syklist, biler - ja, dere skjønner tegninga. Ikke nok med det nytter det ikke snakke til han lenger. Før kunne jeg be han gå på plass og han løp fornøyd og flink inn i buret sitt. Nå knurrer han mot meg hver gang jeg gir han instrukser og han kan også glefse hvis jeg tramper mot han eller lignende for å markere instruksen. At jeg ikke har vært flink nok med han + at han er en dominant, usikker og nervøs kar har vært en dårlig kombo.
Det har som sagt blitt verre med årene. Han fikk som 3 åring patellaluksasjon (men er sjeldent plaget av dette nå) og en episode med polyartritt noe som har gjort at han er veldig nervøs for labbene sine. Vi har vært hos veterinær i senere tid, faktisk flere, men de finner ikke noe galt og mener det kan være psykisk.
Problemet er nå at vi fikk en sønn for noen måneder siden. Han var snill og grei i starten, men nå som mini er mer aktiv byr det på utfordringer. Jeg prøver så godt jeg kan og holde de fra hverandre, men hadde en episode for kort tid siden hvor bestefar var på besøk og begge på gulvet hvor mini var nær (han la seg ikke på de eller noe) forlabben til hunden og den svarte med å glefse etter den. Etter dette har han blitt mer «aggressiv» og kan finne på å glefse forsiktig (hvis noe heter det) når jeg løfter mini opp fra gulvet osv.
Jeg er redd for at det en dag skal gå skikkelig galt og jeg er rådvill.. Har nå leid inn en atferdsspesialist som siste håp. Er jo glad i han, men er redd at avlivning er det beste for oss. Man kan vel ikke omplassere en slik hund? Har du noen forslag til andre løsninger, hva ville evt du gjort?
