Skjønner at det er en dum overskrift og at hun må ha en eller annen form for separasjonsangst, men det er litt forvirrende tegn for meg, så visste ikke hvordan jeg skulle formulere det.
Har en Corgi på halvannet år, som jeg har hatt noen "mindre" problemer med å være alene hjemme.
Hadde opptrening på henne å være hjemme alene, men bare på soverommet, og det gikk fint, så prøvde en gang at hun fikk utvidet området til gangen, kjøkkenet og soverommet tilgjengelig. Dette gikk bra de første to gangene (Var borte maks 2 timer disse dagene) , men dag 3 så hadde hun skrapet på, og bitt av biter på døren til yttergangen( Ganske mye) . Etter dette gikk jeg tilbake til å bruke kun soverommet, som gikk bra i flere måneder, helt til en dag jeg kom hjem, og hun hadde skrapet/spist på listverket rundt døren, og fått revet av og tygd på strømledningen som var langs listverket... Jeg tror dette ble fremkalt av at de holdt på å forbedre veien ikke så langt fra huset mitt hvor de hadde noe sprengningsarbeid, og dette skremte henne. Har nå en kiste stående foran der, så hun får ikke skrapet på døra/vært borti ledningen lengre. Men kan heller da ikke vite om hun ville gjort det hvis hun fikk sjansen, men jeg må gjemme så hun ikke river mer på strømledningen...
Men har iallfall merket hun blir helt desperat hvis det er "trekk" på . feks soverommet. Hun ligger på samme rom som meg, men enten i egen seng i fotenden, eller under sengen min. Ikke oppi. Men hun blir helt stresset og tasser rundt og rundt sengen hvis vinduet er åpent og kanskje soveromsdøren, eller vinduet rører påseg/lager litt dunkelyd pga av trekken. Så nå må jeg sove med vinduet igjen, som er langt fra ideelt.
I tillegg pleier jeg å ha henne med på jobb dagene hvor jeg blir lenge på jobb, eller skal være borte mye om ettermiddagen, så hun ikke blir alene hele dagen. Da opplevde jeg at lå hun løs så ville hun ligge under pulten, så pleide å sette henne i bånd, på andre siden av rommet, uten problemer, så jeg ikke skulle kjøre på henne med kontorstolen. Det var ingen problem. Hun lå å fulgte med, og ble glad og lykkelig om hun fikk snacks.
I forrige uke byttet vi kontor. Dvs at vi er i samme bygget, bare på et annet rom, i samme gangen som der vi var. Jeg setter henne på andre siden av rommet (Som er lite) og hun blir helt desperat. Hun vil ikke ha/ignorere godbiter, disse blir bare liggende rundt henne. Hun pistrer, prøver å bite på/dra i møbler, evt ting i nærheten som blir stående "mellom" oss, og da jeg flyttet alt unna, endte det opp med at hun ble stående å spinne/løpe på gulvet uten å komme noe sted. Jeg prøvde å ignorere henne tilogbegynne med, men når hun ble så desperat som hun ble tilslutt måtte jeg si "nei/fy" når hun begynte å bite/rive i møblene. Hun peser og har skikkelig angst (akkurat på samme måte som før jeg "kjeftet" på henne). Når hun blir så desperat så ender jeg opp med å måtte ha henne i buret i bilen, hvor hensikten blir borte, da hun blir alene igjen. Det er bare meg på kontoret, og har ingen trafikk på kontoret. Tar henne kun med dagene jeg er helt alene på kontoret, da vi når har bare ett rom. FØr hadde vi flere rom tilgjengelig, og da hadde jeg henne med selv om kollegaen min var på jobb i rommet ved siden av, men hun var uaffektet av dette.
Hun viser ikke ellers tegn på avhengighet av meg hjemme. Hun tasser ikke etter meg hjemme, annet enn når jeg går på kjøkkenet og holder på mat, hvor maten er det hun ønsker (ikke meg). Jeg kan dusje/være på lukket bad/være i kjelleren i lengre tid uten at hun har gjort noe dumt, og jeg hører henne tasse eller noe. Jeg kommer ut av badet og hun ligger like gjerne på stua eller soverommet og sover.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal "reagere" når hun får en sånn reaksjon som hun har fått her på kontoret. På skadene hun har gjort hjemme har jeg jo ikke kunnet reagere da hun har gjort det når jeg ikke var hjemme.
