Flory

Takk for svar, skal prøve på det?

Har trent mye på ro og kontakt! Prøver å gjøre det ofte og i mange forskjellige situasjoner. Å gå å legge seg når det ringer på kan vi prøve å få trent inn, hvis den kommandoen blir god nok så sitter den kanskje selv om stressnivået går opp i forbindelse med gjester.

Har en liten gjeterhannhund på 2 år som er skeptisk til fremmede mennesker. Dette ble veldig synlig i puberteten, og selv om jeg har jobbet med dette, så er det ikke blitt bra. Hvis det ringer på døren hjemme er det fullt sirkus inntil han ser hvem som er der, er det noen han kjenner roer han seg ganske kjapt, men er det noen fremmede så bjeffer han og blir utrolig stresset. Prøver så godt jeg kan å lære han å sette seg ned og vente når det ringer på, men dette er virkelig ikke enkelt fordi han er så skeptisk. Det føles egentlig som om han vil ha kontroll på situasjonen. Noen ganger kan han finne på å stille seg ved siden av (inntil) de som er på besøk å jokke i luften - noe jeg antar kommer av stress. Har prøvd å avlede han i disse situasjonene, men nå er jeg rimelig lei, og sier klart ifra til han at det ikke er greit å oppføre seg sånn. Det virker som om det er enkelte mennesker han oppfører seg sånn mot, gjerne barn og menn... Hva bør jeg egentlig gjøre i disse besøkssituasjonene? Sånn som det er nå så velger jeg ofte å binde han fast inne når vi har besøk, fordi det blir bare mas hvis jeg må følge med han hele tiden. Synes det er så ubehagelig at han oppfører seg sånn. Men vil jo egentlig prøve å forstå hvorfor han reagerer som han gjør. Ute på tur reagerer han ofte mye på folk vi møter dersom vi blir stående å snakke, noen ganger bjeffer han mens vi prater, men ofte får han en voldsom bjeffereaksjon i det vi går fra hverandre. Da gjør han utfall etter dem, bjeffer, knurrer og løper ut i båndet. Har prøvd å avlede med godbiter, noe som delvis hjelper, men da må jeg ha fullt fokus på hunden min og kan ikke snu meg fra han et sekund. Har begynt å be folk om å slutte å ta kontakt med han, sånn at han ikke føler seg "overfalt" av fremmede som vil hilse på den søte hunden... Men det er akkurat som at han samler opp stress mens vi står i ro og snakker, og så skal alt pøses ut når vi går videre. Det samme skjer dersom vi møter folk på fjellet/i skogen der vi ellers er alene. Da reagerer han veldig på folk (og hunder) som går forbi nært inntil oss på stien, bjeffer og utagerer, men før dette skjer har han stivnet helt og nekter å gå i møte med dem. I mer urbane strøk går passering av folk veldig fint, når de bare går forbi oss på litt avstand og ikke stopper opp. Samme gjelder å passere hunder med litt større avstand. Men det er ikke alltid like enkelt å lage stor nok avstand, og jeg vil jo ikke slutte å gå på stier i skog og fjell bare for å unngå utagering. Trenger tips til å jobbe med dette. Det skal sies at hunden fungerer veldig fint i treningssammenheng i klubben, er fremdeles skeptisk til nye folk, men lar seg stryke på og bli hilst på uten å lage styr. Da takler han også fint å trene ved siden av andre hunder/passere osv. Så alt er ikke bare negativt, det er veldig mye positivt også

Takk for svar ? Han er nok bare litt typisk unghund, er vel kanskje jeg som ikke helt vet hva jeg kan forvente når det er første hunden. Det går seg nok til etterhvert, vi skal prøve å trene litt på avstand og se om det bedrer seg. Han er jo flink til mye annet og lærer fort, så vil tro det er bedring i sikte litt lengre frem?

Unghunden min på rundt året blir utrolig stresset når vi er med på ulike hundetreninger. Det har egentlig vært sånn i perioder av og på - i høst gikk det mye bedre en stund, men nå er det tilbake til bare tull.. han piper og bjeffer, drar i båndet mot de andre hundene og virker veldig frustrert over å ikke få lov til å være sammen med de andre hundene. Fokus på meg er det veldig vanskelig å få, noen ganger går det bedre etter en stund, men ikke alltid. Det blir sånn at jeg faktisk gruer meg til å være med på treninger sammen med andre fordi jeg opplever det som bare styr. Veldig gode godbiter er ingen vits når han er i dette "humøret" - heller ikke lek. Å han elsker å leke til vanlig - når forstyrrelsene ikke er så intense som på trening med mange andre. Han er en litt usikker og forsiktig hund, så jobber mye med å øke selvtilliten hans. Vi trener lydighetsøvelser og triks hjemme og ute på tur (langs veien eller i skogen), og jeg ser at han lærer mer og mer, og han synes det er gøy. Hjemme er han rolig og flink til å slappe av, men har vært litt mer masete den siste tiden og vil stadig ut..Mulig løpetid hos noen i nabolaget, men han slutter å mase og legger seg ned når han får beskjed. Men hvordan er det lurt å gå frem i forhold til fellestreninger? Skal jeg bare ta han med selv om jeg føler at det bobler litt over og han har vanskelig for å samle seg? Eller blir det bare verre av det?

Han var litt usikker noen ganger når han var mindre også, men på en annen måte, nå blir det mer "voldsomt" på en måte. Før virket han bare litt reservert på et vis, og han bjeffet jo ikke. Det var akkurat som puberteten slo til i han og forandret han ganske plutselig. Håper det går over igjen

Den siste tiden har hunden min på 10 mnd begynt å virke veldig usikker i møtesituasjoner. Han har vært "verdens enkleste" valp inntil puberteten plutselig startet for en tid tilbake. Plutselig endret mange ting seg; han bjeffer - noe han omtrent aldri har gjort tidligere, er mer urolig inne til tross for god fysisk og mental aktivisering, og når vi for eksempel går tur i skogen og det kommer noen i møte med oss, så bråstopper han og vil helst løpe motsatt vei (dette er uavhengig om de som kommer gående har med hund eller ikke). Han ser faktisk litt redd ut Setter seg like bak meg (med stramt bånd fordi han ikke kommer lengre vekk) og ser mot de som kommer i møte. Vanskelig å snakke til han, det virker som ørene er stengt helt av. Men når de som kommer mot oss er helt på høyde med oss, så kan han hoppe frem i "lekestilling" og bjeffe og styre... Han får som regel ikke hilse på de møtende heller, men når vi går videre etterpå så løper han villmann (jager fremover). Kommer denne oppførselen fordi han vil hilse/leke, eller fordi han er usikker? Vet ikke helt hva jeg skal gjøre i disse situasjonene, prøver å komme meg litt på avstand der det er mulig slik at passeringen ikke blir så intens, men på en smal skogsti med mye kratt og skog rundt er det ikke like lett når man plutselig møter noen en sjelden gang. Vi har vært med på flere kurs, og han sliter med å forholde seg til meg på treningsbanen nå for tiden, da han ofte er helt ufokusert. Nesen går rett i bakken og han piper og bjeffer.. Har fått høre at det nok har med alderen å gjøre, men hvordan skal jeg takle det best mulig slik at han blir trygg på ting til han blir voksen? Han blir utrolig lett stresset for tiden, plutselig går han rundt inne og peser, og puster kjempefort, noe jeg aldri før har opplevd! Mulig han bare er utrolig hormonell for tiden og alt bare blir surr for han, men hjelpe meg Er dette bare typisk unghund eller?? Det skal sies at oppi alt dette så fungerer han ofte veldig fint - vi øver mye på kontakt, lett lydighet og ro-trening. Det er bare de tingene som nevnt over som har oppstått den siste tiden som jeg er redd for å forsterke hvis jeg takler det på feil måte.